Lykken varer ikke alltid evig... (langt om en trist ting)

[To barn og hest]

Hei!

 

Tenkte jeg skulle si ifra til dere her på forumet også, at jeg har mistet nå i helgen, i uke 10. En MA, som det heter.

Begynte å blø litt på fredag, og dro til sykehuset "for å sjekke at alt er ok", men jeg så jo at det ikke var liv lenge før legen sa noe. Har vært på tidlig ul med mine forrige, og dette så anderledes ut.

De sjekket og sjekket, men ikke hjertelyd, ikke blodgjennomstrømning til livmoren, ingen hjertekamre som beveget seg, og fosteret var for lite etter antall uker. Jeg var nok i virkligheten i uke 9 (men i uke 10 etter siste mens), så det døde omtrent akkurat da jeg var i et kjempekrevende og stressende møte.

Tidlig lørdag satte det skikkelig igang, og det hele var temmelig intenst endel timer. Så var det ny ul lørdag ettemiddag, og livmoren hadde tømt seg fint, alt ok så langt. En super forumdame kjørte meg ned til sykehuset og var med inn. Legen var forøvrig veldig positiv til Danmarksfarere, og gjorde det hele til en ok opplevelse likevel.

Er ganske sliten nå, og regner med noen rolige dager fremover.

Trøsten er jo at i 95% av tilfellene er det noe genetisk galt med fosteret, og man vil jo ha et friskt barn, så da er det vel en bra ting at naturen ordner opp. Må jo bare tenke sånn.

Skal på ny ul i morgen, viktig å passe på at alt er ute, så det ikke blir betennelse osv. Og få sykemelding og slikt.

Foreløpig er jeg veldig pragmatisk, og reagerer ikke i det hele tatt, men regner med at det vil komme reaksjoner etterhvert. Hvis noen har erfaring med dette, blir jeg veldig glad for å høre om hvordan det var for dere, både fysisk og mentalt. Lurer veldig på hva jeg har foran meg.

 

Også blir det nye turer nedover til CFC etterhvert, må bare gjøre unna resten av de krevende og stressende møtene jeg skal på... :-)

... eller unne meg en tur innimellom hvis det passer. Kjenner at lysten ikke akkurat er mindre nå. :-)

 

[Ster IL]

Huff så trist. Jeg trodde det skulle gå veien for deg nå.

Jeg har ikke opplevd dette selv så har ikke noe å komme med der.

 

Vil bare sende deg en trøste klem.

[tingeling71]

"å nei" tenkte jeg da jeg så tråd-tittelen og at det var du som hadde lagt inn. Så trist, To barn og hest. Dette skjer jo rett som det er her inne, jeg tror nok det er derfor jeg ikke får noen som helst slags reaksjon på at jeg faktisk er gravid. Tror det ligger i bakhodet at slikt som dette kan skje.

 

Så bra at du ser fremover allerede. La reaksjonen komme når den kommer. Ellers er det nok andre her som kan svare deg bedre enn meg. Men vil sende gode tanker og en trøsteklem din vei. Pass godt på deg selv fremover.

[Mumrikken :)]

Så trist å høre ;(

Reaksjonene kommer nok etterhvert, men flott at du allerede klarer å se fremover!

Mange gode klemmer

[Solskya]

Nei uff så trasi Har tenkt så mye på deg de siste dagene og på at jeg skulle ringt for å høre hvordan alt var med deg..

Utrolig at du klarer å løfte blikket fremover nå, det er beundringsverdig. Samtidig kommer det nok en reaksjon som du sier - håper du har fine folk rundt deg som kan være der for deg da.

Ring meg gjerne om du vil :-)

Stor goklemm

[Klar som et egg!]

Huff, så trist å høre to barn og hest!

Jeg hadde en MA i august, så jeg vet hvordan det kjennes. Var på ul i uke 11, men fosteret hadde antageligvis dødd i uke 8.

 

Min reaksjon var voldsom gråt den første dagen, men fra andre dag passet jeg på å treffe venner og gjøre vanlige ting som gjorde at jeg ikke kunne sitte og tenke. Jeg kjente meg tom og rar i starten, men kom meg utrolig fort. Tror folk rund meg syntes det gikk overraskende fort, og de sa at jeg måtte ta meg tid og at det var lov å være lei seg.

 

Men jeg tror bare jeg bestemte meg for at jeg ikke ville grave meg ned, jeg ville ha det bra, tenkte at det bare var å tenke fremover igjen. Nå visste jeg jo at jeg kunne bli gravid, og fikk som deg enda mer guts til å starte på nytt. Jeg fikk et par reaksjoner utpå høsten hvor alt kjentes håpløst igjen, og hvor jeg tenkte at det kanskje aldri ville gå, men for det meste gikk det bra.

Jeg ble ikke fulgt opp like godt som deg i etterkant, og det ble oppdaget rester som måtte skrapes ut oktober.

Det ble lenge å vente med nytt forsøk som først ble i januar.

Men nå sitter jeg her i uke 14 med sprellende tvillinger i magen, og da er alt glemt!

 

Klem

[To barn og hest]

Hei, tusen takk for trøst og klemmer!

 

Sier det igjen jeg; dette forumet er topp! :-)

 

Idag var det ny ul, alt ser ok ut, ikke helt tomt, men bra. Så da skal jeg bare blø i en uke eller to eller noe, også er det bare å vente på mensen, og deretter vente på en ny mens også kan man begynne å tenke på nye forsøk. Jadda, det er jo nesten ikke lenge til i det hele tatt!!!

Blæ!

 

Uansett, vi vil jo ha friske barn, og da må man jo være takknemmelig for at naturen ordner opp i slike ting selv. De 5 % hvor det ikke var genetiske avvik, de må man bare ikke tenke på...

 

Jeg gikk på progesteron, Crinone vaginalgel hver kveld. Og nå melder jo spørsmålet seg; har jeg beholdt et ikke levedyktig foster lenger enn "normalt" fordi jeg hadde progesteronstøtte?

Gynekologen på lørdag sa at dette vet man ikke, men han avviste ikke tanken heller.

Jeg vil heller ha en spontanabort så tidlig som mulig, enn senabort fordi man finner avvik på feks duotesten.

Huff, det er mye å tenke på, synes jeg, med disse forsøkene. De damene med sæddonor på soverommet har det jammen lettvindt. :-)

 

Trøsten nå er at mange påstår at det er lettere å bli gravid etter en MA/SA, så vi får tro det gjelder meg også.

 

Ellers er dette en heftig opplevelse. Jeg fødte for bare 3 år siden, så jeg husker smerten/følelsene osv ganske godt, og dette har vært som en mini-mini-fødsel.

Idag har jeg gått rundt i butikker og på sykehuset og snufsa og vært helt på gråten hele tiden. Nå er jeg helt turbo.

Formen er i hvertfall stigende, men det skal ikke mye til etter hvordan jeg var igår. Jeg var utslitt etter å ha hentet posten.

Er skikkelig kjedelig mamma for tiden... :-)

 

Nå er jeg spent på hva som venter den neste dagene og ukene. Får bare ta en dag av gangen, og håpe at det verste er over nå. :-)

 

[To barn og hest]

Hei!

 

14 uker er laaaangt forbi 12 uker, gratulerer!

 

Jeg føler også at det tomt, på en måte. Noe mangler, liksom.

Jeg er litt for flik til å blokkere hvordan jeg har det, så jeg er veldig opptatt av å få til å være lei meg, hvis jeg "burde" det. Har en uke fred fra stessende og krevende møter, så får vi tro at det kommer av seg selv innen da.

Også har jeg jo to søte små fra før, det hjelper jo veldig da! :-)

 

Jeg har tenkt mye på det med oppfølging i etterkant. Det er ikke helt tomt, sier de, men siden livmorslimhinnen er 14 xx og da under 15 xx (mm?) som var grensen for å gi medisiner, så skulle jeg ikke sjekkes mere. Er kjemperedd for rester i livmoren og betennelse i forbindelse med dette. I verste fall får jeg dra på volvat før påske og sjekke for egen regning, men det er dyrt.

Legen miner vrangheten selv og vil garantert ikke høre på meg om jeg vil ha henvisning.

Hvordan oppdaget du at det var rester?

Kjenner at jeg vil være i forkant av dette nå. :-)

 

Min beste venninne er på ferie og er ikke hjemme før på torsdag, så det er bare å vente, kjenner jeg gjerne skulle hatt en prat med henne nå... :-)

 

[IVF-mammaer *venter nr.2og3*]

Masse trøsteklemmer til deg, og takk som er så modig å deler det med oss!

 

Tror det er en fin og trøstende tanke om at det mest sannsynlig var noe galt med fosteret, men det gjør det ikke mindre trist, likevel.

 

Ta vare på deg selv, og krysser alt for deg på veien videre!

 

Klem

[IVF-mammaer *venter nr.2og3*]

Masse trøsteklemmer til deg, og takk som er så modig å deler det med oss!

 

Tror det er en fin og trøstende tanke om at det mest sannsynlig var noe galt med fosteret, men det gjør det ikke mindre trist, likevel.

 

Ta vare på deg selv, og krysser alt for deg på veien videre!

 

Klem

[To barn og hest]

Nå fikk jeg to spørsmål til, jeg. :-)

 

Hvor lenge blødde du etterpå, og hvor lenge hadde du vondt? Jeg er foreløpig helt avhengig av ibux for å kunne være på beina og magen er som en ballong idag... Regner med at det blir mye rart i tiden fremover... :-)

[To barn og hest]

Tusen takk! :-)

 

Var ganske utladet lørdag, men da jeg fikk tenkt meg om igår, syntes jeg at dette også kunne høre hjemme her på donor-forumet.

Å oppleve ufrivillig abort blir litt anderledes når man må starte på nytt med Danmarksturer for å prøve igen.

Man får jo høre at "Du kan jo bare prøve igjen, du har like gode sjanser som før aborten."

Det blir jo ikke helt det samme for oss.

 

Det blir litt som at vi ikke passer helt inn på "Bli gravid"... :-)

 

Gruer meg til nye turer nedover, stresset med flytider, barnepass, hvilken dag blir det, ikke lage noen avtaler på en uke, osv.

Heldigvis ser det ut til at moren min stiller opp denne runden, så bare ingen er skikkelig sjuke, så skal det vel gå... :-)

 

[Ugla er mamma!]

Hei!

 

Masse gode tanker til deg.

Det er ikke dette man vil lese når man titter innom her, og jeg kjenner følelsen så inderlig godt.

Jeg har hatt 2 MA, begge oppdaget i uke 10.

 

Den ene gangen fik jeg utskrapning, mens den andre kom det ut ved hjelp av Cytotec. Ikke nøl med å bruke smertestillende, jeg slett litt med utdrivningsrier den gangen jeg brukte Cytotec.

 

Stor klem

[Gjest Pippi9]

Det var trist å høre - håper du etter forholdene har det bra.

[To barn og hest]

Dere er så søte alle sammen! :-)

 

Foreløpig har kroppen min gjort jobben selv, og gyn mener at de er ferdige med meg i forhold til dette nå. Jeg kjenner at jeg blir usikker, siden de samtidig sier at det er rester igjen i livmoren, men at jeg ligger under grensen for Cytotec. Jeg higer på ingen måte etter å få medisiner, men er kjemperedd for betennelse og komplikasjoner.

Synes det er rart at man ikke skal til en etterkontroll og konstatere at nå er det helt tomt...?

 

Det går endel ibux her nå, ellers blir det gjort lite i huset og med to små går det ikke å ligge dagen lang. :-)

 

Også lurer jeg på når jeg skal bli skikkelig lei meg...?

Jeg er mest gretten fordi det er lenge til jeg kan reise til Danmark og begynne prøvingen igjen. Men jeg har jo disse stessende og krevende møtene jeg kan more meg med i mellomtiden, da... ;-)

Jeg har fått en uke "sykemelding" fra disse møtene av legen på gyn.

Jeg vil helst ta sorgen nå og ikke en eller annen gang i fremtiden.

 

 

[Anonym bruker]

Kan hende de har vurdert det dit hen at restene som er igjen kommer ut ved neste menstruasjon. Dersom du får veldig vondt før den tid, må du selvsagt oppsøke lege. Jeg spontanaborterte i uke 10 og fikk heller ikke en skikkelig sorgreaksjon. Syntes seff det var trist, men tenkte veldig rasjonelt rundt det (slik som du) at det i nesten alle tilfeller er noe galt med embryoet. Det er kroppens måte å kvitte seg med dette på. Jeg var/er livredd for å få et barn som er helt misfoster siden jeg er helt alene om det. Jeg var også mest opptatt av tiden som var gått og var utålmodig etter å komme meg ned til Danmark igjen. Jeg var forresten borte 3 dager fra jobb. Er nå gravid i 7 mnd og tenker fortsatt lite på SA´n.

Lykke til videre. (Nå vet du at du enda kan bli gravid)!!

[Klar som et egg!]

Hei igjen!

 

Du lurte på hvordan jeg oppdaget restene.

Jeg ble sendt til ullevål for utskraping dagen etter at gynekologen oppdaget det døde fosteret, men på sykehuset mente de at det var nok med medisiner, så jeg dro hjem, tok dem og ventet på aborten.

 

Blødde mye og fikk store smerter etter noen timer, så jeg regnet med at alt hadde gått som det skulle. En uke etter tok jeg en blodprøve for å sjekke at hcg-nivået hadde sunket, og det hadde det, nok til at sykehuset mente alt var ute, fikk ingen UL.

 

I oktober, 2 mnd senere, mente CFC jeg var klar for et nytt forsøk, men de ville at jeg skulle undersøkes av gyn først, for å se at alt så fint ut. Det gjorde det ikke. Nesten hele fosteret var der fortsatt, og jeg måtte på utskraping. Det kjentes litt som å gjennomføre hele abortprosessen på nytt.

 

Dette blir nok ikke noe problem for deg, som allerede er sjekket på ul! Jeg stolte jo på sykehuset i første omgang, men ble ganske provosert i etterkant over ikke å ha blitt sjekket etter "hjemmeaborten"!

 

Lykke til videre!

 

 

[lykkeligalene]

Det var trist å høre Tobarn+

 

Det tar den tiden det tar å komme igang igjen - men skjønner kjempegodt at du tenker på neste forsøk. Det er nesten en trøst å se fremover til videre forsøk.

 

Trøsteklem!

 

LA

[To barn og hest]

Lurer på hva jeg skulle gjort uten dette forumet... :-)

 

Jeg er fortsatt mest bare ergelig fordi jeg må vente på å begynne med prøvingen igjen.

Jeg har brukt all tid de siste to mnd på å skrive på dokumenter for å forberede de stessende og krevende møtene (kjempefestlig!!)

Så nå er det *litt* etterslep på husarbeidet. Det passer jo fint, vil være mest mulig på beina, så alt kan tømme seg fort, fort, fort. :-)

Jeg skjønner at jeg sannsynligvis ikke kommer med til Danmark før i slutten av mai, men det skal i hvert fall ikke stå på meg.

 

Klarsometegg, det var ille at de ikke tok en eneste ul etter hjemmeaborten, bra at det ikke ble noen komplikasjoner for deg.

Jeg ender vel opp med en ul når alt har roet seg, bare for sikkerhets skyld.

 

Synes synd på dere som måtte i jobb igjen etter bare 2-3 dager. Jeg har ganske vondt, og må ta ibux for å funke. Og plutselig blir det skikkelig vondt også kommer det div greier. Hadde ikke vært festlig ute blandt folk i timesvis.

 

Jeg leste et sted at slik aborter har absolutt ikke noe med hva den gravide har gjort, eller tenkt.

Mens jeg har sittet med dokumentskrivingen til de stressende og krevende møtene har jeg i de tunge stundene tenkt at huff, jeg burde ikke være gravid midt i dette her. Slike tanker er jo som blåst vekk etter et øyeblikk, men nå gnager det meg litt likevel.

Men man skal ikke la mennesker som avholder stressende og krevende møter styre livet.

 

I morgen har begge de søte små barnahagedag, og jeg skal få være alene hjemme i flere timer. Det blir godt å være bare meg litt nå etter alt som har skjedd i helgen.

 

Mens jeg drev med prøvingen hadde jeg alltid en liste klar hver gang testdatoen nærmet seg. Det var en liste over morsomme ting jeg kunne gjøre bare hvis jeg ikke var gravid. Så hvis teste var negativ hadde jeg planen klar. Feks ri hestene mine (også den ville, halvgale unghesten min :-)), male med maling som dunster gasser, gå til tannlegen, osv. (Kanskje ikke så morsomme alle, men godt å ha gjort hvis man skal være gravid neste mnd.)

Det funker ikke sååå bra denne gangen, men jeg kan love at hestene mine skal få trimmet seg nå utover våren!! :-)

 

 

[Snupperella81]

Huff så utrolig trist. Får håpe du blir fort gravid igjen. Det sies jo at man ofte blir fortere gravid rett etter en abort, selv om det ikke stemte på meg da.:-( Det er vel typisk oss damer og finne på grunner for å få dårlig samvittighet. Selv om vi vet innerst inne at det ikke er noe vi kunne ha gjort for å forhindre aborten.

Og som du sier, det er ikke bare å prøve igjen ved neste eggeløsning for oss, det er jo så mye planlegging og penger, ikke minst som må til.

Lykke lykke til videre:-)

[andy69]

Kjære deg.

Så utrolig trist det du måtte gå gjennom. Men så sterk du er! Du har ikke hatt det enkelt fra før men du gir deg ikke. Utrolig. Du er en fantastisk sterk dame. Ønsker deg all lykke videre.

Klem )

[To barn og hest]

Jeg setter veldig pris på alle støttende meldinger!

 

Det begynner å bli tungt innimellom nå, og da er det hyggelig å lese de snille ordene... :-)

 

De gode nyhetene er at jeg nesten ikke blør lenger. Aner ikke hva det tyder på. Var innstillt på flere uker. Nå kan dte komme ingenting i over et halvt døgn av gangen.

Så igår, etter en skikkelig tung morgen, med påfølgende trøstespising, gikk jeg rett og slett ut og red ridehesten min!

Jeg skulle egentlig ta det med ro en ukes tid, men et er jo viktig å ike gå helt i kjelleren mentalt også da... Så vi travet og galopperte og koste oss på ridebanen. Herregud det var deilig!!!

Og den halvgale unghesten min fikk vasket beina og magen etter vinterens skitt. Og jeg fikk pusset og stelt både hester og stallen.

Det er utrolig hva noen timer "hesting" kan gjøre med humøret.

(Jeg er over middels interessert i hest...)

 

Akkurat nå føles det veldig langt frem til neste inseminasjon... blæ!

Det har ikke gått en uke engang, og jeg skulle gjerne teste for el neste uke. Jeg må nok ri veeeldig mye i tiden fremover...

Så får vi håpe at jeg rekker det mellom de stressende og krevende møtene jeg skal på.

 

Men nå synes jeg at livmoren min kan samarbeide og bli ordentlig langtidsgravid ved første mulighet. Så det så!!

[m240]

Det var veldig trist og høre!! men du er en tøff dame det er helt sikkert. Fint at du ikke gir opp. Krysser fingre at du lykkes neste gang :-)

[Håpefull38]

Så trist at du mistet!

 

Jeg hadde heller ikke så sterke reaksjoner. Hadde trodd jeg skulle reagere kraftigere enn jeg gjorde. Gråt skikkelig i bilen med det samme jeg hadde kommet ut av sykehuset og hadde fått beskjed om at det ikke kom til å gå bra. På kvelden(torsdag) fikk jeg enormt med smerter og hadde det i flere dager. Ble lagt inn på sykehuset på fredag ettermiddag pga store smerter og mye styrtblødninger. Hadde antagelig nok med de fysiske smertene, så de psykiske ble ikke så ille. Jeg var trist i flere dager, og sorgen var der. Men det kom ikke så mye tårer. Kjente det godt da jeg dro ut fra sykehuset på søndag da kulen under genseren ikke var der mer (jeg fikk mage veldig fort). Det var trist. Kjenner det kommer tilbake litt nå, for det nærmer seg dagen jeg hadde termin(14. april). Så reaksjonene kommer nok etterhvert.

 

Lykke til videre!