Gå til innhold

Hva er det dummeste valget du har tatt?


Anbefalte innlegg

- Jeg valgte bort min far, og jeg angrer.. Skulle så gjerne hatt kontakt med han, men det er dessverre helt umulig nå..

 

- Angrer også på at jeg valgte å flytte til Oslo.. Har aldri før vært så deprimert og langt nede som nå. Har i tillegg en baby og er alene med hn. Flytter tilbake til hjemplassen om tre mnd.

 

- Valgte bort mange jordmor- og legekontroller under svangerskapet. Tror det kunne gått bedre om jeg hadde gått regelmessig til de, da kunne de kanskje funnet ut hva som gjorde at fødselen startet så tidlig.

 

- Når pappa har søkt kontakt til meg gjennom mail, besøk osv. så har jeg bare avvist han helt. Til og med når jeg var på barsel, da ble han geleidet ut av sykehuspersonale. Angrer mye på det.. Ville jo vært en gyllen mulighet til kontakt igjen.

 

- Angrer på at jeg dilter så mye etter mamma. Hun klarte å manipulere meg til å hate pappa når jeg var 16 år, syke kvinne!

Fortsetter under...

Ok. Så har du kanskje tatt noen valg du angrer på... Men, jeg tror din far er villig til å glemme det, og i steden se fremover for å få ei fremtid med deg!

 

Jeg hadde svelges stoltheten min var jeg deg, og ringt han eller sendt han et brev og forklart hvorfor du gjorde som du gjorde den gang, og at du angrer og ønsker bli kjent med han nå.

 

Lykke til du :)

 

Om du er langt nede... bare et råd, spør legen om du kan få snakke med en psykiatrisk sykepleier eller sosionom. Ofte kan det hjelpe å snakke med "utenforstående" når man har det vanskelig. Godt å "få det ut" og i tillegg få råd og alternativer til videre handlingsmåter.

 

Klem :)

Annonse

Jeg kunne angret på (og gjør det jo til en viss grad) at jeg ikke tok utdannelsen da jeg var ung, og på at jeg valgte å få barn med x'en.

 

Men de valgene jeg en gang tok har ført meg hit jeg er i dag, og i dag er jeg LYKKELIG! Så da blir det for dumt å gå rundt og angre;)

Annonse

Overgrep mot meg når jeg var en liten jente. Vil ikke gå inn på detaljer, men det skjedde ikke over mer enn kanskje 2-3 år og det var aldri grovt. Og det var kun når mamma var reist på praksis og jeg ikke var med henne. Tenker likevel om det kunne vært noe å tilgi, for det er tungt å vite at jeg bærer nag og sinne for noen. Er ikke slik jeg vil ta med meg i grava. Det tar for mange krefter som jeg gjerne vil bruke til mitt barn. Dessuten vil jeg også få mulighet til å ha kontakt med min farmor som jeg var så glad i, men som også mistet kontakten med meg etter at mamma og pappa skilte seg.

 

HI

Ovegrep!!! Oi, pass på det lille barnet ditt du!!!!! Ikke la det skje over generasjoner... for det er det som ofte skjer! Pass på sier jeg bare. Om han gjorde det mot deg, er sjansen STOR for at det skjer mot ditt barn også HI!!! Aldri la de være alene!

 

En gang en overgriper, alltid en overgriper!!! Bedre safe, than sorry!!!!!

Jeg tenker på det hver dag.. Ofte har jeg lyst å bare ringe han, men hva i huleste sier man etter mange år uten et ord, en anmeldelse og myyyye baksnakking.. Tenker på smerten han må føle hver dag, men også på min egen smerte. Lurer på om min smerte ville blitt lindret om jeg tok kontakt med han, eller om den ville blitt forsterket..

Takker for svar alle sammen..

 

HI

Det vet jeg 22.36. Brent barn skyr ilden, og jeg lar aldri jenta mi være alene med slike folk. Har en stefar som har slått min mor flere ganger, han får ikke være alene med min datter et sekund engang. Bedre å være forsiktig før det skjer.

 

HI

Alle valg jeg har tatt i mitt liv har ført frem til hvor jeg er i dag, og formet meg til den jeg er i dag. Hvorfor skulle jeg angre? Livet er jo godt, enda man jo helt klart har gjort noen mindre inteligente ting i fortiden. Hver gang jeg tenker at jeg skulle kanskje ikke gjort det og det, så kommer jeg frem til at uten å ha opplevd A ville ikke B skjedd, og hvem vet hvor jeg hadde vært i dag da. Så nei... angrer ikke. Bortkasta tid å se bakover på negative ting uansett, når fremtiden er lys og nåtiden herlig. :)

Jeg angrer på at jeg festet og tok partydop over en periode fra rett før jeg var 16 år til jeg var 21. Det gjorde at livet mitt "stoppet opp" i mange år. Fullførte videregående, med gode karakterer, men dessverre ikke gode nok til å komme inn på jusstudiet :o/ Er ikke stolt av mitt valg, men er stolt av at jeg kom meg ut av det til slutt! Det som er fortvilende er at jeg sliter mye med humørsvningninger, småangst og paranoiditet, til tider... noe jeg dessverre tror er selvpåskyldt! Men, som sagt, jeg har iallefall sluttet ( null-toleranse for stoff nå), i tillegg til at jeg sluttet å røyke for 4 år siden, har fått to herlige barn, og en fantastisk mann! Jobb har jeg hatt hele tiden, og jeg har hus og to biler. Så jeg får vel fokusere på hva jeg har utrettet fra jeg var rundt 21, selvom det føles litt kjedelig å ha sløst bort så mye tid!

Jeg angrer mest av alt på at jeg fikk fødselsdepresjoner. Dette er en samvittighetskvaler som dreper selvtilliten min som mamma vær eneste dag.

Har jeg avvist deg lille venn?

Har du noen gang følt deg forlatt ?

Unnskyld for alle de gangene jeg hylgråt forran deg.

Unnskyld for alle de gangene jeg sa jeg ikke orket mer.

Unnskyld for alle de egoistiske tankene jeg har hatt.

 

.. Du skal vite min lille skatt at du er det vakreste i verden for meg.

 

Vær gang jeg leser om senskader hos barn som har hat mødre med fødselsdepresjoner så gråter jeg på innsiden. Skammer meg og føler at barnet mitt har det bedre hos en annen mamma.

 

Og jeg er frisk i følge psykologen jeg gikk til. Samvittigheten kommer nok alltid til å plage meg.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...