Hva som er igjen etter femten år med en mann som kan kunsten å manipulere...

[Anonym bruker]

Da jeg ble sammen min mann, var alt perfekt. Han var snill og omtenksom og satte ofte meg først, tenkte på meg og ville meg godt.

Jeg var ung og relativt uerfaren og sikkert veldig naiv, og dette forholdet gjorde meg så inderlig godt. Jeg stolte på han og min kjærlighet for han var så stor som den kunne få blitt.

 

Nå 15 år etter er vi endelig separert. Jeg har visst med meg selv at noe var galt med mannen; jeg så det, fikk "bevis" for det, men klarte ikke å forlate han før etter 15 år med slit og tæring (minus de to første årene vi var sammen som var ganske bra - før problemene startet).

 

Vi har gått i terapi. Det er godt mulig psykologen der tok feil i "diagnosen" men inne på noe må hun har vært. Min mann fikk der betegnelsen "narsisssist"- til tider en pervers narsissist. Hun mente han kunne bli bedre, jeg visste innerst inne at hun sannsynligvis tok feil, men ønsket å gi han en sjanse til (som han så bedende ba om!!).

 

Til slutt ble jeg fysisk syk (jeg holdt ikke på maten lenger, alt kom rett ut igjen etter måltidenen og jeg begynte å gå ned i vekt (veier allerede lite)) og jeg skjønte at jeg ble nødt til å gjøre noe. Det var da jeg tok beslutningen om å forlate han, koste hva det koste vil.

 

Jeg angrer slettes ikke på beslutningen min. Jeg vet at jeg gjorde det rette. Men nå, to måneder etter at han flyttet ut, så kommer ettervirkningene av dette "syke" forholdet.

 

Jeg var klar over at jeg hadde mistet det lille jeg hadde av selvtillit og selvfølelse i løpet av dette forholdet. Jeg hadde ikke mye fra før jeg møtte han, men ennå mindre etterpå. Jeg føler meg lite verdt og i tillegg så har andre små hendelser i denne perioden kun bekreftet det han mente om meg i sine verste øyeblikk. Andres ufine oppførsel og venner jeg har "mistet" underveis, viser meg bare muligheten av at han faktisk kan ha hatt rett i det han sa og mente. Kanskje det er jeg som har et problem. Kanskje jeg faktisk ikke har noen venner fordi det rett og slett ikke er noen som synes det er noe særlig å være venn med meg. Muligheten er jo til stedet, kan ikke utelukke den helt.

 

Så uten selvtillit begynte jeg å ta fatt på mitt nye liv. Jeg prøvde å åpne meg mer for andre og merket at jeg ble kjent med flere og flere mennesker (vi snakker ikke om ti-talls men dog. Noen flere ble det jo...). Og i begynnelsen når jeg blir kjent med disse tre-fire andre jentene, så er alt veldig bra. Men så sprekker idyllen.

 

Jeg ser overalt manipulasjoner, falskhet, baksnakking og klarer ikke på noen som helst måte å akseptere personen. Jeg ser at det er en koselig person, men at vi faktisk ikke har noe til felles (her snakker jeg bakgrunn, interesser, meninger osv.). Jeg innrømmer glatt for meg selv at om jeg hadde hatt et trygt og godt sosialt nettverk rundt meg hadde jeg ikke engang enset denne personen. Jeg finner alltid noe som er feil.

 

Så begynner jeg å føle meg usikker på personen. Jeg føler meg plutselig manipulert. Så føler jeg at kanskje jeg blir bestemt over. Så kan jeg tro at den hyggelig tingen som blir sagt til meg, egentlig er for at personen skal oppnå noe.

 

For jeg er jo så jævlig naiv og godtroende at hvem som helst kan lure meg.

 

Og da må jeg være på vakt. Slik at ingen skal kunne manipulere meg eller lure meg igjen. Det ender med at jeg trekker meg litt unna personen, tilbake til meg og kun meg - det er det tryggeste. Alene, men sikker på at ingen kan lure meg igjen.

 

Jeg skjønner inni meg selv at jeg på en måte er litt ødelagt. Jeg klarer ikke å stole på noen lenger. Jeg ser manipulasjon og har en radar for mennesker som motsier seg selv. Gjør de det, lyver de, og sannsynligvis er de gode til å manipulere også.

 

Så etter 15 år i de gode sterke armene/klørne til en manipulator, er det jammen ikke mye igjen av meg. Wow, hadde jeg visst at det var slikt mitt liv skulle bli, hadde jeg jammen ikke giddet å leve.

 

 

[Anonym bruker]

-

[Anonym bruker]

Hva skjer om noen skuffer deg?

 

Ha tro på deg selv som menneske, for det er du verdt En dag møter du noen du kan stole på.

 

MEN om de viser seg å ikke være verdt å stole på - vit at du har deg selv å stole på i ditt liv. Hva annet kan andre gjøre mot deg, om du stoler på deg selv? Ingenting Du takler at ikke alle er tillitsverdige, fordi du vet at dette til syvende og sist ikke vil skade deg, fordi du stoler på deg selv og vet hva du i deg selv er verdt

 

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver om... Har vel vært der selv. Men ingen kan såre meg, fordi jeg vet hva JEG er verdt. Og jeg tåler svik i dag, fordi de som svikter er svake sjeler

[Gloria **]

Det er i alle fall godt at du gjenkjenner og ser disse nye sidene i deg selv! For de er ikke bra. Forstår inderlig godt at du har mistet tillit, tiltro, trygghet osv til nye sosiale koblinger, men det er som du sier - det ligger i deg. Ettersom du allerede har vært i terapi kjenner du sikkert til effekten av dette også. Tror at hvis du finner en god terapeut kan det hjelpe deg i denne overgangsfasen i livet. Lette litt på trykket av alle tankene/følelsene.

 

Gratulerer i tusenvis som kom deg ut av et manipulerende forhold! Det viser styrke og mot i bånn. Nå må du bruke styke og mot til å åpne deg for en ny verden, for å se og oppleve med nye øyne, og samtidig ta farvel med "den manipulerte siden" av deg selv.

 

Det er innlysende at man har ettervirkninger etter dårlige forhold, forstår din mistro, men du må jobbe for å bli "hel" igjen.

 

Gratulerer med et nytt liv og lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

HI

 

Takk for støtte. Jeg vet hvor riktig det er det dere skriver. Men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å ta denne kampen. Føler meg alene og svak, usikker og rett og slett litt dum.

 

Noen ganger tenker jeg at det ordner seg sikkert, ting blir nok bedre osv. Og så slår det meg at det faktisk er mulig at ting forblir som de er. At jeg forblir alene, ingen venner, inget sosialt liv, barna blir store og lever sine liv mens jeg ikke har kommet meg noen vei i mitt eget. Muligheten er der og det gjør at jeg bare har lyst til å gråte.

 

Og denne kampen kjemper jeg så innmari alene. Ingen aner egentlig hva jeg har vært gjennom og hva det har gjort med meg. Har så lyst til å skrike ut en gang hvor jævlig overfladiske folk er, hvor lite man bryr seg, hvor egosentriske og selvgode alle er blitt. Men forblir stille, går hjem til mitt og gråter mine egne bitre tårer ut i puta.

 

Og håper morgendagen blir litt lettere:)

[Gloria **]

 

Gruppeterapi. Det er flere som har opplevd dette og flere som føler de ikke har venner å dele det med. Legen kan rekvirere deg til behandlig så du slipper dyr privatpraksis, si du trenger det og at "du tar deg selv seriøst nok" til å velge det. Hva hjelper det egentlig å tie om det??

 

Det er vondt nå, men det høres ut som en overgangsfase. Sett deg mål, hvordan ser neste påske ut? Hvordan ser livet ditt ut om to år, om tre, fem?