Helsepersonell oppfordrer til abort når det er noe alvorlig galt med fostere ..

[Anonym bruker]

Som kromosonfeil, ryggmargsbrokk ol.

[Anonym bruker]

Javel. Har du et poeng?

[Anonym bruker]

okei. sikkert fordi det kun er utgifter for staten.

[Anonym bruker]

Er nok heller fordi at mange av disse barna lider og de vet hvor vansklig det er for foreldrene å få det de har krav på , avlastning osv ..

 

Hi

[Anonym bruker]

en god blanding. det er vanskelig for foreldrene å få hjelp. fordi staten syns det er kjipt å betale til rene "utgiftsposter". kynisk men ganske sant.

[Anonym bruker]

Hadde satt det helsepersonellet på plass hadde det vært meg. Det er mitt og min mann sitt valg alene.

 

De skal selvfølgelig informere om omfanget av det som evt er galt. Men ingen skal få si til meg at " Dette barnet er ikke perfekt, så da tar du abort" Det er et liv, det mest magiske i verden, mitt eget kjøtt og blod. Og en utenforstående skal ikke påvirke mitt valg i noen rettning.

[Anonym bruker]

har jeg blitt møtt med det så har jeg gått. ingen anbefaler meg å ta abort! det skal være et valg mellom foreldrene

[Anonym bruker]

Så dere mener det er helt greit at barnet lider og har store smerter når det er født fordi at det er ditt valg og du ikke gadd å lytte til anbefalinger fra helsepersonell ? Det er lite barmhjertig og veldig egoistisk !

 

Hi

[Anonym bruker]

etisk dilemma det det. ingen fasit på om det er greit å drepe andre når de lider av smerter resten av livet. så ikke vær for eplekjekke nå.

[Anonym bruker]

Hvis det var det du tok ut av det så er du et grøthue.

[Anonym bruker]

Det er helt ok at de skisserer mulighetene. Har selv fått beskjed om at det er lurt å ta abort og jeg gjorde også det. Når man har et foster i magen som ikke er forenlig med liv så er det faktisk veldig godt å høre at abort er et bra valg, da slipper man tenke og gruble så mye selv.

[Anonym bruker]

Helsepersonell oppfordrer ikke til abort, men forklarer ofte brutalt ærlig hvilke konsekvenser det vil bli for barnet og familien. Synes det er godt at helsepersonell er ærlige jeg.

 

Jeg har selv et barn som har spesielle behov og det er helt sinnsykt hvor krevende alt er i forhold til søskenene til barnet. Jeg elsker barnet, men alt er en kamp, fra morgen til kveld. Jeg kjemper for barnet, maser på kommunen, søker om det vi har rett på og får avslag, søker på nytt osv. Alt avhenger av kommunenes økonomi år for år og vi mister plutselig en støtte vi hadde tidligere pga kommunen skal spare penger. Det er trening hver dag med barnet, fra morgen til kveld. Barnet trenger hjelp til alt. Hvert måltid tar over 1 time og er veldig slitsomt.

 

Jeg hadde så mye fravær på jobb etterhvert at jeg følte meg presset til å slutte, dette pga sykehustimer, legetimer, opplæring fra habeliteringstjenesten, møter i barnehage/skole, møter med PPT, møter med spes.ped, sykdom osv. De ekstra 10 dagene vi fikk innvilget holdt ikke lenge. Det går kraftig utover de andre barna som i stor grad har måtte klare seg selv etter minstemann kom, når jeg er kun 1 voksen tilstedet kan jeg ikke hjelpe dem med noe for jeg må være med minstemann. Avlastningstjenesten fungerer dårlig og vi har hatt 4 familier som har gitt opp pga barnet krever så mye, avlastningsboligen fungerte ikke for barnet likte seg veldig dårlige der og bare gråt og gråt i flere dager. Jeg og mannen hadde ikke hatt en kveld sammen ute av hjemmet på over 3 år....

 

Ja, det var vel ikke et sjokk at vi fikk store problemer i ekteskapet. Det er vanskelig å bli enige om prioriteringer når ingen valg er gode for alle. Det var flere umulige valg og veldig mange harde kamper mot systemet for å få det vi har rett på av hjelp. Det var knalltøft. Det endte i skillsmisse og vi er begge helt enige om at den harde kampen for rettigheter og et verdig liv for nettopp dette barnet var skylden i skilsmissen. Vi klarte ikke mer.

 

Vi har delt barna og jeg har dette nydelige barnet som tapper meg for så mye cirka 35% (han cirka 35% og avlastning resten...håper den familien vi har nå ikke gir opp med en gang). Jeg har fått et nytt liv, helt ærlig! Jeg har mulighet til å treffe venner, jeg har mulighet til å ta meg en tur i skogen eller bare lese en bok hvis jeg ønsker det. Jeg kan til og med spise et måltid og nyte maten for første gang på flere år.

 

Jeg elsker barnet mitt, det er det ingen tvil om . Jeg kjemper en evig kamp for barnet mitt. Barnet som trenger meg ekstra mye, er så avhengig av at jeg står på dag og natt for å få et godt og verdig liv. Jeg ville aldri gitt opp barnet mitt.

 

Hadde jeg visst hva jeg gikk til av arbeid og offring av mitt eget liv i så mange år....så ville jeg nok valgt annerledes. Jeg unner ingen den knallharde kampen i hverdagen.

 

Hvis noen spør meg om jeg ville tatt abort hvis jeg visste om dette når jeg var i uke 12...så er jeg ærlig!

[Anonym bruker]

Er det ikke en bra ting at helsepersonal vil skåne både barnet og familien for mye smerter? Det blir aldri oppfordret til abort ved mistanke om kun kromosomfeil, men ved alvorlig sykdom som kan for forrårsake tidlig død, mye smerter og/eller kraftig redusert livskvalitet.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er bra .

 

Jeg har et familiemedlem som fikk påvist ryggmargsbrokk på fosteret og da oppfordret helsepersonell (dvs sykehus ,leger) sterkt til abort , Hun har i ettertid følt at sykehuset presset litt til abort .

 

Hi

[Anonym bruker]

Hvis det handler om å skåne alle for smerter kan vi vel bare ta en cyanid alle sammen... da er vi sikret mot smerter.

[Anonym bruker]

Er du helt dum eller har du sniffet litt for mye i kveld?

 

Du kan da svare skikkelig.

[Anonym bruker]

Hvem er helsepersonell? Legen? Jordmødrene? Sykepleierne? Har aldri sett noen anbefale noe som helst når det gjelder dette..Støtte og veilede gjør man.. Men man anbefaler aldri hverken det ene eller det andre..

 

Hilsen "helsepersonell"

[Anonym bruker]

Er nok mange som føler seg presset og ikke helt klarer å forstå at det kun er fakta helsepersonell legger frem og ikke personlige meninger.