Gå til innhold

"Nei, den hadde downs, så den tok vi bort."


Anbefalte innlegg

Vi har blitt for siviliserte spør du meg! I dyreverden fixer de dette veldig bra selv,de sterkeste vinner. Livet handler om å formere seg og å overleve,jeg mener vi ikke bør ta vare på ALT og ALLE,brutalt å mene kanskje? ja det får være. Jeg hadde valgt abort iallefall om jeg hadde fått vite at barnet hadde downs syndrom,eller annen hjerneskade.

Fortsetter under...

Jeg har hatt en flott oppvekst med to eldre og et yngre søsken, hvorav et søsken har et kromosom for mye.

 

Jeg har fått eventyr hver kveld og masse tid på fanget til begge mine foreldre. Dessuten har jeg fått gaven, utfordringen og gleden det er med å vokse opp i en annerledes søskenflokk. Jeg tror ikke jeg ville vært en bedre person uten min storesøster, heller det motsatte.

 

Mine foreldre er i sekstiårene, ingen av dem er utslitt og triste etter livets reise så langt. Men de har hatt slitsomme dager som foreldre, kanskje mer slitsomme enn de fleste andre, men jeg tviler ikke et sekund på at de også har hatt de beste opplevelsene foreldre kan ha!

trur helt ærligt at jeg ha svart: kødde du med meg?!?!

 

blir litt overrasket hvordan noen tar så lett på abort delen. men det er opp til en hver enkelt og dømme. deres valg, og deres kropp. jeg har ingen talerett i slike saker

 

jeg mener det er hjerterått og sortere ut på den måten. har man valgt å få barn så har man også valgt risikoen. MEN det er min mening, og den forandrer jeg ikke.

Du må gjerne få evt barn jeg føder med Downs gratis!

 

Jeg ville også tatt abort. Synes det er skikkelig tøft av denne dama og si det høyt. Det er jo fortsatt ganske tabubelagt å si slikt høyt å stå for det.

Annonse

hva vet de om at de tok lett på det?

 

altså mange tar på seg tøffe masker når de har det kjipt. smiler når man helst vil bryte sammen i gråt. virker overlegen når man er usikre osv.

er en beskyttelsesreaksjon.

Jeg tror og mener at hverdagen med downs syndrom er langt mer overkommelig enn det som mange tror og mener. Mine foreldre er med i støttegruppen for foreldre med downs barn "Ups and downs" og jeg mener virkeligheten er langt mer nyansert enn de svarte og slitsomme hverdagene fulle av lidelse og offer som tegnes opp hver gang debatten kommer opp her.

 

Jeg fikk behov for å fortelle min histoie, og det er også en histori som mange kjenner seg igjen i. Jeg har vært i kontakt med mange søsken som har samme erfaring som meg. Vi går ikke i stykker selv om vi har en søster eller bror med litt mindre bagasje. Men jeg kan selvfølgelig ikke snakke på vegne av alle, og du eller andre her inne kjenner sikkert noen som har blitt narkomane, tatt livet av seg eller som har blitt frastjålet barndommen sin på grunn av et søsken med downs.

Nei. Noen som tar abort fordi det ikke passer med barn, tar abort fordi de ikke vil ha et barn, uansett.

 

De som fjerner et barn med Downs fjerner det ikke fordi de ikke vil ha et barn, for det vil de jo. De vil bare ikke ha DETTE barnet. Det er absolutt rom for et barn i deres liv. Bare ikke et barn som vil kreve noe mer enn A4 barnet.

 

Jeg blir betenkt på vegne av de barna som fødes inn i en familie hvor rommet for annerledeshet er så lite. Hva om barnet som fødes istedenfor det med Downs ikke er helt perfekt, heller. Det er mange lidelser som ikke synes på ultralyd og prøver. Om familien har så liten tiltro til at de kan ivareta et barn med utviklingshemming, så stiller jeg spørsmål ved hvor robuste de er til å takle andre ting som kan komme.

 

Dessuten så tror jeg at jeg snakker for mange når jeg sier at det er få familier som tror på forhånd at de vil håndtere det å få et annerledesbarn. Den styrken er gjerne noe som vokser med barnet, sammen med kjærligheten.

 

Hilsen mor til et utviklingshemmet barn, som ikke ville slått ut på noen tester.

Annonse

Vel, er ikke det hennes valg?

Mange som glorifiserer det å ha en unge med downs - det er tungt og en evig kamp har jeg hørt far foreldre som har denne hverdagen. Samme hvor søte de er osv. En velger ikke bort en persnolighet osv, men et embryo/foster.

Det kan vel så mye handle om å kjenne sine egne begrensninger som ikke å tolerere de som avviker fra normalen. Det første er mer sannsynlig enn det andre, så hva med å legge fokuset der fremfor på "å være betenkt".

 

Det er ikke så interessant hva du tror.

 

Jeg har jobbet lenge med psykisk utviklingshemmede og eventyret om solskinnsbarna med Downs er en løgn. Det er ikke sånn majoriteten er. Det er handicap, sykdom, komplikasjoner, elendige mentale evner, raseri, stahet, manglende funksjonsevne, smerter, operasjoner, manglende evne til å utføre enkle arbeidsoppgaver, sorg og slit isvært, svært mange tilfeller.

Det burde plage deg hva andre mener om din evne til diskusjon hvis du ønsker å bli tatt på alvor. Så langt har din manglende evne til å skille på strukturelt nivå og inidviduelt plan vært påfallende tåpelig.

det jeg mente med å ta lett på det er, det er ikke blitt liv enda så ingen fare, eller det er et live så det skulle ikke ha blitt lov.

 

jeg ville nok ha blitt meget overrasket over en slik uttalelse som HI fikk. men det har litt med vinklingen i talemåten og som gir meg reaksjon på slikt og.

 

men som sakt, det er opp til en hver enkelt. jeg har ikke talerett i slike tilfeller. men personlig synes jeg ikke det er riktig, men det er ikke sakt at jeg har rett og banke i hode på de som mener motsatt.

Jobber selv med psykisk utv.hemmede og må si jeg er skremt over tankegangen til mange her. Det begrunnes med jeg takler ikke, jeg ønsker ikke osv osv. Den dagen vi får barn må vi slutte å tenke så mye ut fra MITT behov. Har man valgt å sette et annet liv til verden får en ta ansvar for dette. Tror man fort kan si at man ikke hadde klart d før babyen ble født, men spør du noen som har valgt å beholde kan de nok fortelle tøffe historier om MANGE kamper, men de hadde nok aldri tatt et annet valg. Og ja - vi klarer det vi MÅ klare. Syns det er en grotesk tanke at vi med dagens teknologi skal kunne velge ut fra egne bekvemmelighetsbehov om et barn har livets rett eller ikke. Dør barnet rett etter fødselen er d noe annet......

Om du hadde lest alle linjene jeg skrev, så hadde du også fått med deg denne: "Om familien har så liten tiltro til at de kan ivareta et barn med utviklingshemming, så stiller jeg spørsmål ved hvor robuste de er til å takle andre ting som kan komme."

 

Når man velger å sette barn til verden, så må man også ta innover seg at det kan medføre ting som ikke akkurat havner i kategorien "drømmebarn". Om vi i denne gangen skal se bort fra downs og andre utfordringer der man får et valg før barnet ligger der og ser på deg, så kan de dukke opp ting som kan være lang tyngre å håndtere enn et barn med downs: kreft, adferdsvansker, autisme, ulykker, psykoser, stoffmisbruk osv.

 

Vi kan ikke velge oss bort fra de vanskelighetene livet kan by på, vi kan bare prøve å takle dem etterhvert som de dukker opp. Om man tror at et barn med Downs er alt for mye for seg selv og familien å klare, så bør man ikke ta sjansen på å få barn i det hele tatt.

At du ikke synes min erfaring er interessant bare fordi den ikke forteller det du gjerne vil høre gjor ikke min historie mindre relevant.

 

Jeg tør og påstå at jeg har vel så mye erfaring med downs som deg.

 

Selv om syndromet øker risikoen for tilleggskomplikasjoner så betyr ikke det at alle med downs syndrom har hjertefeil, leukumi og et liv med lidelse.

 

Graden av psykisk utviklingshemming er også veldig varierende.

 

De fleste mennesker med downs syndrom lever et liv med venner, interesser, hobbyer og innhold.

 

Det som er den ubestridelige sannhet er at alle mennesker med downs syndrom er psykisk utviklingshemmede og de har et utseende som er typisk for mennesker med det syndromet. Utover det er de like forskjellige som individer som det andre er. Noen er mer sinte enn andre, noen gladere osv.

20.12 skriver:

Det handler ikke om dette ene tilfellet, men om holdninger. At vi skal velge bort alt som ikke er perfekt. Om man på død og liv ikke kan ta seg av et barn med Down-syndrom. Så ikke få barn gammel eller ikke få barn i det hele tatt.

 

 

Vel, hvorfor skal kvinner bære frem barn med Down fordi samfunnet ønsker at de skal det? Er det ikke viktigere at de selv ønsker det? Skal jeg bidra med unger med Down slik at du som sitter der med dine friske unger kan føle deg fornøyd med at du lever i et så sammensatt felleskap? Disse familiene skal faktisk fungere innad, ikke for alle andres skyld!

 

Jo, bildet av mennesker med Down (og andre utviklingshemminger) er glorifisert. Det er solskinnshistorier fra ende til annen. De av oss med nært kjennskap til familier som har et barn med Down eller som jobber i helsevesenet, vet at medaljen har en bakside. Og den kan i noen tilfeller være riktig så svart og vanskelig å bære. Så om jeg hadde fått valget, når fosteret er bare noen uker gammelt, hadde jeg valgt det bort, for min families skyld og dette barnet. Men hadde jeg født et barn som så viser seg å ha Downs hadde jeg selvfølgelig elsket det like høyt som mine andre barn, noe annet er umulig i mitt mammahjerte.

 

Og denne debatten handler ikke bare om Down syndrom, men foster med "skader/sykdommer" generelt!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...