Gå til innhold

"Nei, den hadde downs, så den tok vi bort."


Anbefalte innlegg

Den setningen sitter litt stuck i toppen her etter at jeg fikk servert den fra en mor jeg trodde var god og oppegående, men som avbrøt et svangerskap - 14 uker på vei- etter fostervannsprøve (voksen mor) og ble gravid igjen med en gang etterpå med et "normalt" barn.

Så snublet jeg over denne videoen og tenkte; "hvordan i all verden kan man ønske bort et barn sånn?"

 

http://www.sedenne.no/v/3670/

Fortsetter under...

Jeg syns hun virker tøff, jeg. Og god og oppegånede, MED selvinnsikt nok til å vite.

 

Vet du hvordan det er å ha barn med handicap? Det vet jeg. Derfor vil jeg ikke bli gravid igjen, for jeg orker kke ta sjansen.......

 

Før du har gått i hennes sko, så bør du holde kjeften.

Jeg hadde valgt akkurat det samme, og jeg er høyst oppegående og voksen. Man kan aldri reservere seg selv for ulykker som kan skje med barna etter de kommer, men så lenge man kan velge bort det tøffe livet med et barn med f.eks Down, så hadde jeg gjort dette. Jeg har selv jobbet med barn med Down, tenåringer, og snakket masse med både barna og deres foreldre. Og dette bare styrker mine tanker om hva jeg hadde valgt. Barn med down er slett ikke bare søte og blide og skjønne. De som er av de mer oppegående er ofte veldig klar over at de er anderledes og lider under det selv, og de som er mindre oppegående krever ofte veldig mye ekstra fra foreldrene. For ikke å snakke om alle tilleggsvanskene som svært ofte følger med. Nei, om jeg kan velge å slippe, så ville jeg valgt dette. Og det er et muligens hjerterått, men høyst oppegående valg.

Ja, barn med downs er veldig søte og alt det.

 

Selv jobber jeg innen helsevesenet, og de jeg kjenner med downs er fantastiske mennesker. Samtidig ser jeg også det "negative" som de fleste andre ikke ser. Jeg ser hvor mye foreldrene sliter for å få det de har krav på av penger, tilrettelegging i skole osv. Jeg ser søsken som ikke får den oppmerksomheten de trenger, fordi de har et søsken som trenger mer. Jeg ser at de som får et barn med downs syndrom, alltid vil ha "et barn" som trenger livslang oppfølging.

 

En vet heller aldri i hvor stor grad barnet vil være rammet. Noen er rammet i stor grad, andre vil du nesten ikke merke det på.

 

Jeg mener det er opp til foreldrene hva de vil gjøre. Ikke alle er ressurssterke nok til å ta vare på et barn med downs syndrom. Og ja, da tenker sikkert mange: "da burde man ikke ha barn i det hele tatt". Men om en ikke har et barn selv med utviklingshemming, så syns jeg ikke man skal si noen ting på om noen velger å ta det bort.

Hadde jeg fått et barn med denne diagnosen etter 2-3 friske barn så hadde jeg også tatt det bort. Hadde det vært førstemann eller nr 2 så ville jeg uansett beholdt det..Syne det er mer egiostisk ovenfor de barna man allerede har om man velger å få et slikt barn nr 3 eller 4 når man i utgangspunktet ikke strekker til, til friske barn. Det er min mening.

Annonse

Det er ikke alle som takler å ha et barn med downs , hun så sikkert sine egene begrensninger . Syns hun høres svært oppgående ut !

 

Å få et downs barn er ikke noe dans på roser , veldig mange fødes med masse andre problemer også , som hjertefeil, mageproblemer....

 

Ikke vet man om man får et downsbarn som er velfungerende eller om man får et som er hardt rammet .

 

Jeg personlig hadde tatt abort om det hadde blitt påvist Downs , ryggmargsbrokk ol på mitt foster , fordi jeg har ikke helse til et sykt barn .

 

Og hva vet du om hva legene har sagt , kanskje de har oppfordret henne til å ikke bære det fram !

 

 

For et forfall av moral og medmenneskelighet.

 

Det er ikke Nostradamus, Mayakalendere og forurensing som gjør at jeg tror vi synger på siste verset, men denne voksende tankegangen på at noen er bedre enn andre. Det som før kjennetegnet et sivilisert samfunn er i ferd med å forvinne helt.

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i denne dyreflokken!

 

Jeg må sitere Ingvar Asbjørnsen " det er mer forståelig at Gud skapte mennesker med Downs syndrom enn at han skapte legene som tar livet av dem"

Jeg synes fortsatt hun er oppegående, hun har tatt et valg som hun står for. Jeg hadde gjort det samme uten å mukke. Er det noen som har lest den historien om en annerledes reise? Jeg skal søke den opp... Historien er fin, men jeg tenker det litt slik - hva om man ikke har råd til å reise til nederland? Hva om man ser at kostnadene blir for høye for familien? - da vil jeg heller velge å bruke reiseforsikringen, avbryte reisen og heller booke 'Italia' på nytt senere.

 

 

 

Velkommen til Nederland

Av Emily Pearl Kingsley

 

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:

 

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia.

Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer sendere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier; ”velkommen til Nederland”. ”Nederland ?!?”, sier du. Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted… Så må du ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

 

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som i Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt…… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller…. Og Nederland har tulipaner…. Nederland har til og med Rembrandt.

 

Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia….. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.”

Og smerten ved det vil aldri, bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

Men…… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene………ved Nederland.

 

 

Annonse

Vet du virkelig hvor slitsomt det er for de foreldrene som faktisk får et barn med handicap, nn 20.02??? Nei, det gjør du ikke. Hvorfor skulle gud gi mange foreldre den slitsomme oppgaven å ta vare på barn med alvorlige handicap? For å plage akkurat de to foreldrene? Ja, det tenker jeg, om jeg forstår din tankegang.....

 

Jeg har faktisk et barn som på noen områder er oppegående, men som kommer til å ødelegge og knuse sitt "voksenliv" pga sine handicap. Skulle så gjerne ønske jeg kunne gjort mer, men siden dette barnet er snart voksent og ikke vil ha hjelp, så kan jeg ingenting gjøre. Annet enn å se på at hn ødelegger for seg selv...

Jeg har selv erfaring med Dows barn,og jeg kan fortelle deg et par ting kjære trådstarter,som kanskje kan være noe å tenke på FØR du uttaler deg om ting det virker som du ikke vet så mye om.

 

For det første,mange barn som er født med downs har hjertefeil,og må opereres for dette.

Vi har vært utallige ganger på sykehus,og det er alt annet enn rosenrødt skal jeg si deg.

Hun er nå 3,5 år,og ho er hos fysioterapi 4 gagner pr uke...ja du leste riktig,så ofte! hun går heller ikke enda,bare åler seg.Hun hører også veldig dårlig,noen her helt døve,og det gjør at mange igjen sliter med språk,og igjen da med å uttale seg,noe som skaper frustrasjon og sinne hos endel av disse barna..det er SÅ utrolig mye mer som følger med enn det man kun kan se...Har utallige tanker om hva som skjer når ho blir stor,skole,venner osv..

Hun er jo selvsagt en solstråle også,det finnes solskinnshistorier å fortelle,men dessverre er det mer av det negative foreløpig...jeg dømmer ingen som velger å ta det valget om å ta abort om de finner ut at barnet har down,jeg hadde gjort det selv om jeg fikk vite...missforstå meg rett,jeg elsker jenta mi,og ville ikke vært foruten henne nå selvsagt,men hadde jeg fått vite nå at vi ventet et barn med downs,hadde jeg valgt abort!

Det handler ikke om dette ene tilfellet, men om holdninger. At vi skal velge bort alt som ikke er perfekt. Om man på død og liv ikke kan ta seg av et barn med Down-syndrom. Så ikke få barn gammel eller ikke få barn i det hele tatt.

Ja, det vet jeg. Jeg har en storesøster som du lett ville ha nektet livet. Heldigvis er hun omgitt av familie og venner som er glade i henne og som setter pris på at hun er nettopp den hun er!

 

Og selv om det har vært slitsomt til tider, så har det vært så veldig mye mer også! Det er ikke bare svart, sånn som mobben her inne gjerne vil fremstill det. Som alt annet er ting verken svart eller hvitt, men et sted midt i mellom.

Selvsagt er historien fin. Jeg antar at dersom jeg uventet hadde fått et barn med Down, så hadde jeg blitt glad i det, og lært meg å sette pris på de positive tingene også. Som at man ser det fine i Nederland. Men om en sitter der på flyplassen (eller med svar på fostervannsprøve), og får vite at flyet kommer ikke til å lande i Italia slik man forventet, men i Nederland (man får ikke et frisk barn, men et handicapet), og man får valget om å innstille reisen for denne gang (velge bort barnet), hva da? Hun som skrev dette ville jo neppe valgt bort barnet sitt nå som hun har fått det, kjenner det og elsker det, men hva om hadde fått valget når det enda var et valg? For det er flere av de foreldrene jeg har snakket med som har innrømmet at om de hadde visst hva de gikk til, og hadde hatt et valg...så ja, så hadde de innstilt reisen. Selv om de elsker barna sine høyt.

 

Hilsen anonyme lenger her oppe.

De holdningene er jo ikke akkurat nye da! Det å faktisk ta vare på slike barn, er faktisk det som er nytt. Før satte man slike barn ut i skogen, man trodde de var byttinger. Og de som ikke ble satt ut i skogen, ble sett på som en skam for resten av familien.

 

Å strebe etter det beste, være "perfekt" ligger i vår natur. Det trenger ikke å være riktig, men har man valget, så er det ikke så veldig rart at folk velger det enkleste og "perfekte" framfor det mest tidkrevende og belastende. Tross alt.

*kremt*... jeg var kun 23 da jeg fikk mitt barn med handicap. Holdninger? Vet du hvordan det er å skulle alene ta seg av barn som trenger mye mer enn andre barn? Nei, det tror jeg ikke.

 

Dette handler ikke om alder eller noe annet. Det handler om å se virkeligheten i øynene(som mange her ser ut til å ha glemt). Hvordan blir hverdagen, hvem kan hjelpe til? Hvor mange år må jeg være mor på en annen måte enn de med friske barn? Kan jeg i hele tatt jobbe utenfor hjemmet? Hvordan skaffe penger da? NAV - en daglig kamp..... Hvordan ellers overleve? Og i tillegg til kampen med NAV - mitt barn trenger så mye mer enn vanlige barn......... Skillsmisse - jotakk, det er over gjennomsnittet vanlig hos de med barn med handicap. Og hvem tar omsorgen? I de fleste tilfeller mor. Og da har hun en kamp hun må kjempe alene....

 

Dette har ikke egentlig med Downs å gjøre, men med barn med handicap generelt. Vi sliter daglig, så ikke kom med slikt svadaprat om at alle har livets rett!!!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...