Veldig mange råd her inne går ut på at man skal flytte fra partneren sin....

[Anonym bruker]

Jeg bor sammen med en mann som er veldig humørsyk. Humøret svinger innom sinne og glede flere ganger om dagen, uten at vi rundt han ser noen årsak til hans utbrudd. Dette er utrolig slitsomt å leve med, såpass slitsomt at jeg nå for første gang vurderer å avslutte hele familielivet.

 

Problemet er barna. Jeg kan flytte fra mannen, men de må jo være hos han annenhver helg og en gang i uka minst. Og jeg regner med at han vil gå for en 50/50 løsning dersom jeg går. Han lar sin frustrasjon gå like mye utover dem som meg, og hvis jeg ikke er der for å gå i mellom så ser jeg for meg fire små usikre og redde barn. (jeg reagerer i alle fall slik på hans oppførsel).

 

Barna har flere ganger beklaget seg til meg over hva pappa har sagt og gjort, og jeg prøver å styrke dem med å gjenta at det ikke er dem sin skyld. Men det er utrolig vanskelig å beskytte seg mot hans luner, og selv om jeg vet at det er han som har et problem, så går jeg likevel rundt og vokter mine ord og handlinger for å ikke provosere mer enn nødvendig.

 

Så nå ønsker jeg råd fra dere. Hva ville dere gjort? Jeg kan jo ikke kreve full omsorg på grunn av humørsyke, og så lenge jeg ikke kan ta med meg barna for godt så er det på en måte ikke noe alternativ før de blir gamle nok til å klare å ta pappan sin for det han er.

 

Også til denne historien hører det med at han er en veldig grei og omsorgsfull pappa når lunet tillater det.

[Anonym bruker]

Selv om han er sur/irritert/sint/frustrert gir ikke det ham noe carte blanche til å spy ut sin vrede på andre, det må han rett og slett lære. (Lettere sagt enn gjort, I know) hva med noen form for terapi?

[Anonym bruker]

gi han valget, skjerp seg ellers tar du barna og går. barna vil lide under dette, og du kan nekte 50/50 deling

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke man bare kan gå i fra hverandre, jeg ville holdt ut til minste barnet er 10 år minst. Trist for barna å leve i kofferter. Og gresset er ikke så mye grønnere på den andre siden. Det å være alenemor vil jeg absolutt ikke anbefale for det er utrolig slitsomt. Du må få mannen din til å innse problemet og gjøre noe med det, antidepressiva? Psykolog?

[Anonym bruker]

Ja, gjett hvor mange ganger jeg har sagt det. Likevel så bare gjentar og gjentar det seg. Jeg har også bedt han søke hjelp, men han er ikke enig i at han har et problem som han gir videre til oss.

 

Han skulle jo bare.... han ville jo bare.... ja, men bare osv osv. Han ser ikke alvoret selv om jeg skriker det til han.

[Anonym bruker]

kommer fra et slikt hjem, mamma dro da jeg var rundt 4 år. ha ikke tatt noe skade av det.

 

gi han heller valget, ikke vent på alderen til ungene. å utsette slikt blir tortur på barna

[Gjest]

Du burde jo gjøre mannen din oppmerksom på at hans humørsvigninger er så belastende at du vurderer å flytte fra ham, men samtidig oppmuntre ham til å få hjelp. Akkuratt som det finnes hjelp for damer med konstant pms-humør finnes det hjelp for mannfolk som har mansen året rundt.

 

Gir han katta om dere andres velferd og nekter å gjøre noe får du vel starte å bekymre deg for barnefordelinga ...