Er det virkelig slik at alle synes det er bare stas å ha mange barn? Aldri stressende og slitsomt?

[Anonym bruker]

Vi har 3 barn i alderen 2-6 år, og jeg må si at selv om jeg er så uendelig glad i barna våre og ville gjort hva som helst for dem, så blir jeg så stresset av dem iblant at åh.

 

Mannen jobber mye borte, og da er jo jeg alene med dem.

F.eks denne helgen når eldste skulle på øving til en danseforestilling, så måtte guttene selvsagt også være med. Og de er så aktive. Løper og ler, hit og dit. Jeg føler alle ser på meg at lurer på hvorfor jeg ikke har kustus på dem? Til tider lurer jeg også på om jeg overhodet har det... Samtidig som jeg også lurer på om det virkelig forventes at to gutter på 2 og 3 år skal sitte stille og bare være rolige?

 

Kanskje jeg er sær som synes det iblant er slitsomt å være utenfor huset med alle 3 alene...

[Anonym bruker]

Jeg har 2 barn på 4 og snart 1 år. Synes ikke det er slitsomt i det hele tatt faktisk. Både jeg og mannen er den del alene med barna, uten at vi synes det er spesielt stressende.

Drar gjerne med meg begge på et senter alene jeg, ikke noe prob. Men er bare 2 da, og hadde helt sikkert vært mer stress om de var tettere i alder.

Også har jeg jenter da, om det har noe å si;)) De er jo aktive og alt det der, men ikke helt sånn tarzanbajas )

 

 

Blir svett i øra da, for de skravler fælt, men det er vel det eneste;))

[<3_2gutterogeijente_<3]

Jeg har 3 barn. To gutter på hhv 3 og 10 og ei jente på 6 Mnd.

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg blir sliten av og til ja:) Elsker mine barn over alt på jord og ville ikke vært forruten,men innimellom er det veldig hektisk og ikke minst veldig mye krangling på gutta.

 

Tror det er mer vanlig at man er sliten innimellom enn at man aldri er det. Kjenner ingen som har barn(1,2 eller 3) som ALDRI er slitne. Helt normalt! betyr ikke at man er mindre glad i de eller skulle ønske man ikke hadde de:)

 

Hilsen ei som av og til er sliten etter stress og mas men elsker sine barn over alt på jord:)

[Anonym bruker]

Stas

 

4 barn, 6 mnd, 4, 5 og 8 år.

 

Kan si litt om hvordan vi har det her hos oss

 

Hadde aldri vært så avslappet og kost meg så mye med de hvis jeg ikke holdt "tømmene". Dvs de har stor frihet innen gitte grenser. De vet hva som er lov og ikke lov, og de vet at det ikke nytter å tøye strikken, men at vi alle har det kjekt om vi alle gjør en innsats for å ha det hyggelig sammen. Det gjelder å velge sine kamper, holde seg hard på basicregler og heller tåle å se mellom fingrene på nips som oppstår.

 

Er en konsekvent så går det som en drøm

 

Sier en: nei, (mer mas) nei, (enda mer mas) nei, (fortsatt mas) å da si: ja okey da.. oh, lord da har en det gående. Nei er nei, ja er ja.

 

Gi masse ros, fokuser på det positive og ikke det negative. Lær barna å hjelpe hverandre, hjelpe til hjemme, lær de gleden av å glede hverandre og belønn med gode ord og kanskje en godis innimellom med begrunnelsen: "fordi du har vært så fantastisk snill og flink denne uken". Overrask barna når de minst forventer det.

 

Når vi er ute på treninger, opptredner ol. så får de leke fritt hvis det er tilrettelagt for det. Hvis ikke gir jeg beskjed om at her må alle sitte i ro en liten stund, så leker vi oss etterpå. (blir det "drama", må den som styrer sitte i bilen alene og vente. Det kan jeg love deg at bare skjer en gang, for det er skikkelig kjedelig, hehe..) Ikke kom med tomme trusler, da ryker respekten kjapt. Hvis det blir ståk så sier jeg fra at den som ikke sitter stille nå må i bilen, så må jeg gå i bilen med den som ikke hører etter. Hvis jeg ikke fullfører det så gidder de garantert ikke høre etter neste gang jeg sier det samme..

 

Hvis noen kommer til å reagere på at jeg setter de i bilen, så kan jeg informere om at det skjer under kontrollerte former, vi snakker ikke barn alene i bil i timesvis her. Men en timeout i bilen, mens en av de voksne holder et øye med de. Våre barn hater å sitte alene i bilen å gå glipp av det de andre får være med på, så det funker for oss. Men av og til når strikken tøyes eller noen slår seg helt vrang på butikken så håndhever vi det, for da ser de at vi faktisk mener det vi sier. Da slipper vi å gå å småmase på de hele tiden.

 

Well, det var litt om oss

[Gjest]

Hvis alle du kjenner som har småbarn litt tett gir inntrykk av at det er en dans på roser gjetter jeg på at du har tidenes mest hyklerske vennegjeng

 

Alle jeg kjenner med barn under skolealder synes det til tider er slitsomt og hektisk.

 

Og nei, ingen forventer egentlig at 2-3 år gamle barn skall sitte pent og telle fingre, men vi påberoper oss alle retten å synes at andres barn er slitsomme til tider.

[Anonym bruker]

Jeg er som deg, HI! Blir kjempestressa av og til. Eller egentlig hver dag.. Har tre barn, synes det er stoooor forskjell på to og tre barn! Himmel altså, det er armer og bein her i gården! Er også mye alene med dem. Håper det roer seg når de blir større, ellers må vi bli mormonere og få oss en kone til. (Steril sådan!)

 

Hm, eller en mann, kanskje..?

[Anonym bruker]

Tror det er helt normalt

Jeg har 4 stk og drar alene med dem når eldstemann skal trene i hallen. Da holder jeg babyen på fanget eller i vogna og de to andre på 3 og 4 løper som virvelvinder rundt om.

 

Blir en smule varm i hodet hvis jeg ikke ser dem, men går som regel fint. Og fra andre får jeg heller beundrende blikk. Tror de synes jeg er tøff som tar med alle )

 

At man blir sliten er normalt. Like normalt som at man blir sint på egne barn også. De foreldrene som aldri er slitne, ja .... merkelig i tilfellet )

 

 

[Anonym bruker]

Har tre stk fra 10 mnd til 4 år. Slitsomt som bare fy det, men veldig mye moro å! Ikke noe problem å være ute blandt folk synes jeg, værre å være inne for oss )

[Anonym bruker]

Men hvordan løser du en slik situasjon dersom du er alene med barna på en forestilling, opptreden etc?

 

Når jeg og pappaen er sammen med ungene en plass synes jeg jo aldri det er stressende eller slitsomt. Men som f.eks idag da vi var med eldste på øvelse til en forestilling, og begge brødrene hennes løper hit og dit og ikke sitter i ro. Da blir jeg småstresset og oppgitt. Skulle jeg da tatt f.eks eldste med ut i bilen for timeout? (som regel han som er pådriveren for bajasstrekene). Måtte jo hatt med 2 åringen óg da, siden han selvsagt ikke kunne vært alene på øvelsen.

 

Hvordan løser man slike situasjoner når man er alene?

[Anonym bruker]

Godt flere blir varm i trøya av egne barn iblant

 

Dersom vi er på steder der de kan løpe fritt og herje på er det jo ikke noe problem. Men jeg blir stresset når vi, som idag, er på steder der det ikke er tilrettelagt for frilek for viltre gutter i 2-3 års alderen. DA blir jeg svett ja. Og det blir mer mas og kjas enn koselig.

[Anonym bruker]

21:20 da! Når noen spør folk med mange barn skal du vite at du ikke er en av de! Og å ha mer enn tre år mellom barna sine anses heller ikke for å være særlig stress nei. Hadde du klaga i dette innlegget hadde du vært gal i grunn!

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Jeg synes ikke du er sær i hvert fall. Jeg har tre barn i alderen 3-6 og vet hvor stressende og slitsomt det kan være, selv om det selvfølgelig er givende, spennende og mye positivt med det og

 

Det kan faktisk være til å bli SVETT av, men etterhvert som de vokser til blir det jo bare lettere. Jeg har det bedre i år enn i fjor, for å si det slik Minste har blitt så selvhjulpen, mellomste så egenrådig og eldste er så livsglad - og muttern? Jo, mor selv har blitt litt morsommere å være sammen med etter at hun sluttet å stresse så fælt

 

[Anonym bruker]

jeg har bare en og er mange ganger helt utslitt faktisk.

 

så skjønner at de med fler også blir det

[Gjest babyfabrikken er nå nedlagt :)]

Jeg har 4 barn, og kan med hånda på hjertet si at det de er det mest verdifulle jeg har, jeg elsker dem over alt og ville gått i døden for dem in a heartbeat, MEN GUD så forbanna jeg kan bli på dem innimellom, og jeg tror også hodet skal sprenge innimellom av volumet i huset..

 

Et vanvittig kaos til tider, men jeg ville ikke byttet for noe i hele verden