La 4 og 6 åringen være alene hjemme

[Anonym bruker]

Jeg har en fireåring og en seksåring. I helgene er jeg ofte alene med dem. Vi bor 2 min gange fra foreldrene mine og har gode naboer vegg i vegg. Om morgenen vil gjerne ungene krølle seg sammen i sofaen og se barnetv mens de koser seg med en laaaang frokost. De er ikke ikke redde for å være alene og gjør "aldri" noe galt eller farlig.

 

Jeg liker å løpe (bør muligens kalles jogge pga tempo). Det er ikke så enkelt å finne tid til i helgene, men hvis jeg står opp med en gang ungene våkner, lager frokost til dem og lar dem kose seg med barnetv og frokost i en times tid om morgenen mens jeg er ute og løper, vil deresi det er uforsvarlig. De vil gjerne selv. Synes det er stas å være alene en stund.

 

Er det greit?

 

 

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke greit!

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke?

[Anonym bruker]

Jeg syns nesten du burde vente enda ett år til de er 5 og 7 år.

[Anonym bruker]

IKKE greit!

[Anonym bruker]

Muligens, men hva er det egentlig jeg skal være bekymret for?

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke greit siden så små barn ikke greie å håndtere eventuelle kriser som kan oppstå. Sjansen er liten for at det skjer noe, men den finnes. Få foreldrene dine til å se etter dem mens du jogger.

[Anonym bruker]

Trenger du virkelig noen til å fortelle deg dette?

[Anonym bruker]

Så klart vil de det selv. De er 4 og 6 år. De vet ikke bedre.

 

Men det burde du gjøre. Dette er altfor tidlig.

 

Og jeg har barn på 10 og 17 år selv, uten at jeg har vært hønemor.

[Anonym bruker]

Ja, jeg var selv mye alene hjemme da jeg var liten, gikk alene hjem fra barnehagen ol. Jeg likte det bestandig. Det gjør jentene mine også. Derfor føles dette helt normalt for meg og jeg vil gjerne vite hva som skulle være problemet og eventuelt forsøke å minimere risikoene yterligere.

 

På den andre siden har jeg en venninne som ikke våger å la sin 12 åring være alene hjemme. Han tør heller ikke. Det høres helt sært ut for meg, men er naturlig for henne.

[Anonym bruker]

Nei, det hadde jeg aldri gjort...

 

I fare for å høres veldig hysterisk ut... Hva om en av dem setter fast noe i halsen,mens de spiser frokost? Hvordan reagerer den andre da? Ikke sikkert de klarer å tenke på att de må få tak i hjelp... Eller om det begynner å brenne? Eller om de skal hente noe som ligger litt høyt oppe. og må klatre opp på noe for å rekke tak i det .. da er det fort gjort og falle ned og slå seg... Og selv om de "aldri" gjør noe galt, så er det jo godt mulig att de tøyer litt grenser når du ikke er tilstede... Er mye som kan skje...

 

Jeg syns de er for små... Og en times tid høres litt lenge ut iallefall.... Men det er jo bare min personlige mening...

 

Men du kjenner nok dine barn best og må jo selvsagt gjøre det som du føler er riktig...

[Anonym bruker]

Jeg har selv en 4 åring og en 6 åring, å jeg synes ikke det er greit at de er alene hjemme. Selvføgelig vil de det selv, klart det er stas... men de er for små til å håndtere evt. kriser (brann o.l.) som kan oppstå. Å være borte i en time synes jeg er alt for mye. Jeg er selv mye alene med ungene i helgene (og ellers...) men de er knapt 5 min. alene hjemme. Kun når jeg henter posten (må gå ca. 50 m hver vei) eller hvis jeg skal levere/hente noe hos naboen.

 

Du sier at besteforeldrene bor 2 min. gange unna, kan de ikke være hos de mens du løper da? Kan ikke barna få kose seg med en lang frokost, mens du bare tar noe lett - slik at du kan jogge etterpå?

[Anonym bruker]

Tror neppe noen bhg hadde sendt barna hjem alene idag. Tror de hadde reagert kraftig om jeg hadde foreslått det!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan jeg løpe på et annet tidspunkt. Grunnen til at jeg helst ville gjort det tidlig om morgenen er at jeg da får mest tid til å gjøre ting sammen med ungene.

 

Jeg har også mulighet til å ta en runde på en elipsemaskin i stedenfor å løpe. Problemet er at det er så gudsjammerlig kjedelig ;-)

 

Ungene er ofte hos besteforeldrene, men går de dit forsvinner i praksiss halve dagen. Noen ganger kommer de hit en tur og ser TV om kvelden også. Da kan jeg ta en tur. Det er ikke slik at morgenturene er eneste alternativ, men om vi ser bort far at det muligens er for risikabelt, er det den løsningen både jeg og ungene hadde likt best. Mulig jeg må vente et år til eller så får jeg bare løpe intervaller rundt huset i helgene og heller ta de lengre turene når jeg har non til å se etter ungene.

[Anonym bruker]

Tror ikke det hadde vært aktuelt i dag jeg heller, men da jeg var barn var det ikke så uvanlig. Det var i hvertfal ingen som reagerte på det den gangen.

 

HI

[Anonym bruker]

Ei jeg vet om gjorde det rett som det var med tvillinger og ei datter som er 3 år eldre enn de. Hun måtte vel passe tvillingene fra de var noen måneder gamle stakkar. Mor ble fratatt omsorgen.

 

 

[Anonym bruker]

Ja det synes jeg er greit men de bør ikke spise mens du er borte (i tilfellet de setter noe i halsen) og de bør få branninstruks hvis det begynner å brenne. Med tanke på brann hadde jeg nok kun dratt ut hvis de oppholdt seg i første etasje.

[Anonym bruker]

Tviler på at det var eneste årsak til å ta foreldrene fra ungene.

[Anonym bruker]

Jeg var foresten alene hjemme etter eget valg da jeg var 6 og bodde med mamma som måtte på nattevakt. Det har nok bidratt med at jeg bestandig har vært veldig selvstendig og aldri hjelpesløs

 

11:36

[Anonym bruker]

Vi bor i første etasje, de vet godt at om det skulle brenne skal de ikke gjøre annet enn å gå ut uten å ta med seg noe, vi har brannalarm direkte knyttet til vaktselskap og de har aldri i sitt liv satt noe i halsen.

Ting kan selvfølgelig skje, men jeg tror ikke det er så mye mer sansynlig at det skjer noe mens de er alene hjemme enn om de er alene på picnick i "skogen" (lite skogsholdt rett ved huset).

[Anonym bruker]

til ettertanke... Jeg lot min 4 og 7 åring være hjemme mens jeg bare stakk på nærmeste kiosk ( 6-7 min gange..og løper man så tar det kortere tid) for å kjøpe melk som jeg hadde glemt.. hadde valget mellom å skifte på to unger, (som alt var iført pysj) og kle på de jakker, sko osv for så å hale de med på kiosken.....eller la de sitte å se på dvd i da det kvarteret- 20 minuttene det ville tatt å gå å kjøpe melken.

 

Vi sa ifra til min gode venn som bodde i samme oppgang og etasje... om ikke han kunne hjelpe de om det var noe.. (de var veldig gode venner med barna til hun som bodde vegg i vegg, og jeg og mammaen var veldig gode venner...)

Uansett hun sa det var greit... jeg løp 15 min senere på plass igjen og alt gikk bra... helt til denne damen sa ifra i barnehagen... (antagelig en glipp) det ledet til først 3 mnd etterforsking i barnevernet.. da de ikke fant noe utvidet de saken og undersøket 3 nye mnd.... og da ble saken hennlagt...

 

Det er IKKE verd det for hverken melk eller løpetur.. selv om vi som faktisk kjenner barna tenker at de sikkert takler det.. (noe de helt sikkert gjør, for da vår generasjon var små gjorde mammaer og pappaer det stadig.. altså la barna være alene litt...) hmrpf...

 

avtal med mammaen din at hun ser etter de, så kan du løpe uten å være redd for hva naboer ol sier... (for ikke snakke om barnehager..om de får nyss i slike hendelser...)

[Anonym bruker]

For meg er det greit at DU gjør det, men kom ikkje og klag dersom noko sjer. Ungen skal på do og ramler ned heile trappa og ligger bevistløs. Kva då ?

[Anonym bruker]

Nå erjeg av dem som bryr meg ekstrent lite om hva andre måtte si, med mindre de har gode argumenter. Om barnehagen villeannmelde oss hadde de sansynligvis gjort det for lenge siden. De vet godt at ungene er alene ute, at de får gå alene på besøk i nabolaget ol. Sikkert kjedelig om barnevernet skulle begynne undersøkelser, men det er jeg faktisk ikke redd for. Spørsmålet er hvor farlig ting er for ungene.

 

Tror nok sansynligvis jeg venter til yngste blir omtrent 5 før de får være noe særlig alene hjemme, men for kortere tid vil jeg nok gjøredet.

[Anonym bruker]

Det er ikke noen trapp å falle ned.

[Anonym bruker]

Det hadde jeg virkelig aldri gjort!

 

Senest for et par dager skulle min 7-åring hente noe på badet og datt ned trappen..

 

Ting skal skje, og det skal ikke være en 4 og 6 årings ansvar å takle det om noe skjer. Det kan blir skikkelig traumatisk, hva om 4-åringen plutselig bestemmer seg for å turne litt i sofaen og går i stuebordet med et smell. Det ville blitt ille for den som slo seg og ikke hadde mamma i nærheten, og minst like ille for 6-åringen som plutselig er alene om ansvaret for en skrikende lillesøster som har slått løs en tann og blør neseblod.

 

Selvfølgelig er sjansen for at noe skal skje forsvinnende liten, men de få gangene det virkelig skjer små og store "kriser" i barnas liv, det kan være alt fra å snuble til å krangle, skal det være voksne der til å hjelpe med håndteringen.

 

Dine er for små til å få sånt ansvar enda!