Bonusbarn som ikke vil være hos far

[Anonym bruker]

Jeg har et ganske betent problem...

 

Samboeren min har 2 barn fra før, sammen har vi ingen og skal ikke ha noen heller.

De har vært skilt i nær 5 år, men bor innen 1 km fra hverandre, så barna kan gå frem og tilbake mellom mor og far.

Fast avtale om samvær osv.

 

Vi brukte tid og var bare venner foran barna en stund, før vi ble kjærester. Når jeg begynte å overnatte snakket han med begge barna om dette, og de syntes det var helt ok. Minste fortsatte å komme opp i senga om morgenen og inkluderte meg like mye i tull og skøy på morgenkvisten som h*n herjet med far.

Det var grilling og turer ut om sommeren, der jeg var med og begge barna krevde, og fikk, oppmerksomhet av oss begge.

 

Så informerte han mor om meg, siden mitt navn naturlig nok ville bli nevnt der også snart.

 

Ikke så lenge etter dette begynte minste, på 9 år, å unngå samvær med far.. Ville heller til mamma.. Kunne være hos far på kvelden, men ringte alltid mamma når det ble sengetid - og mamma henter.. Ut av det blå ble det sagt at h*n var sjalu på oppmerksomheten jeg fikk av far, så det ble bestemt at jeg ikke skulle sove der under samvær - men begge barna ville gjerne ha meg der om kvelden.... Gikk greit en stund, og så sluttet h*n å komme helt. Da ville h*n ikke at jeg skulle være der i det hele tatt når det var samvær.

 

Jeg sluttet å være der, uten at det hjalp, minste kom ikke til far likevel.

 

Så jeg kom tilbake, og far fant ut at et barn på 9 ikke kan styre livet hans eller bestemme om han skal ha kjæreste. Så jeg er der. Eldste liker ordningen, og spør etter meg hvis jeg ikke er der når han kommer.

 

Yngstebarnet sjonglerer veldig... I perioder er det helt topp å være hos oss, spesielt når h*n får være med på mye...

Men etter en periode med bra samvær med begge barna, så skal h*n plutselig bare være hos mamma.. Hvis man spør hvorfor, så er svaret "det vet du". Både fra mor og barnet..

 

For oss virker det tydelig at h*n kun kommer til oss når det er noe som skjer, når det er noe morsomt å være med på.. H*n har mor rundt lillefingeren og hun iler til når h*n ber om noe. Far er litt mer bestemt i oppdragelsen, ser at barnet kan klare litt mer selv, så h*n blir ikke vartet opp på samme måte.

 

Men grunnen blir selvfølgelig at det er fordi jeg er der...

Men selvom jeg drar, kommer ikke minste.. Det er likevel best hos mamma... Har prøvd det noen ganger.

 

Hva skal jeg gjøre??

Vente til h*n vokser av seg trassen?

Flytte ut, slutte å være på besøk når det er samvær?

 

Noen som har erfart det samme?

[Anonym bruker]

Hvilket forhold har du til moren til disse barna? Er hun sjalu for at du har tatt hennes plass? Virkes for meg ut som at det er hun som påvirker barna!

[Anonym bruker]

Hvordan i all verden kan du påstå noe sånt 15.10?

Virker som HI også prøver snu det den veien, og det er synd. Alt i alt virker HI en som setter barna først og all ære til henne for det.

Hvordan en skal gripe fatt situasjonen er vanskelig si.

Kan det være en idè ha oftere samvær? At far, og du deltar mer i det daglige for å komme nærmere hverandre. Etter en stund vil det kanskje føles bedre med overnattting?

 

Nå er ikke mine foreldre skilte men husker selv fra den alderen at jeg slettes ikke trivdes vekke fra min seng. Selv hos besteforeldre og tanter sanvnet jeg hjem, og ofte dro jeg hjem på kvelden;)

Skjønner at barnas seng hos faren også er hjem på en måte, men en må jo se på fakta og kan være slik at barnet ikke føler det slik. At det er det en må jobbe med.

[Anonym bruker]

Her må alle voksne spille på lag. Man kan ikke la barn på 9 år diktere hvordan de vil ha sitt eget samvær. Her har vi problemer med at minstemann (3,5 år) spør etter mamma når han skal legge seg fra tid til annet og blir synlig lei seg når pappa henter i bhg istedet for mamma, men dette takler vi jo hos oss og vi sier ingenting om dette til mor.

 

Jeg mener at far må si fra til mor på en ordentlig måte om at dere må få orden og struktur på samværet. Dvs at dere kjører samvær uansett hva ungene måtte mene om saken. Unger flest er forresten svært omstillingsdyktige, så synes det "stinker" litt av situasjonen og tenker at noen kanskje påvirker barnet. Uansett så blir det feil å la et barn bestemme dette. Hvis ikke mor vil være med på dette, så synes jeg far skal kalle inn til et møte på familievernkontoret.

 

Dette blir jo uholdbart i lengden, men jeg ville ikke flyttet ut. Ikke vis at dette går innpå deg foran barnet, men først og fremst bør dere få til en god ordning med mor. Spiller ikke dere på samme lag så blir det ganske håpløst.

[Anonym bruker]

vi hadde et noe lignende problem med eldste til samboer når han var ni, og han fikk da lov til å ringe hjem til mor hver kveld før han skulle legge seg. han sa han bare ville hjem, men mor sa klart i fra at nå var han hos far og at hun kom og hentet han den dagen samværet var ferdig. var en period, og det gikk over.

 

jeg synes det er viktig at barna får være med å bestemme selv, men da får det være enten eller, han/hun kan jo ikke komme når det er noe morro som skjer.

 

sammarbeid er vanskelig med mammaer og nye damer det er det ingen tvil om, så råder deg til å la mannen ta seg av det, men hjelpe han til å finne en løsning på det hos dere som han da gir videre til mor gjerne i form av et møte hos familievernkontoret.

[Anonym bruker]

"Her må alle voksne spille på lag"

"...og vi sier ingenting om dette til mor. "

 

?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ei datter på 8. Jeg og bf gikk fra hverandre da hun var under 1 år. I starten var hun hos han kun i helgene. Deretter ble det litt og litt mer jo eldre hun ble. Det hendte ofte at hun lengtet hjem til meg på kveldene. Men far gjorde så godt han kunne (og det var ikke å ringe for å be meg hente henne). Han trøstet, men mente samtidig at dette skulle gå over, det var ikke så fælt. Jeg kan ikke svare for henne hvordan hun følte det, men jeg er veldig glad for at bf var litt bestemt på dette, og lot henne heller gråte en skvett mens han trøstet, istedenfor å ringe til meg. Hun har alltid villet til pappa..så fælt kan det jo ikke ha vært.

 

Men i ditt tilfelle kan det virke som mor saboterer rett og slett. Hun påvirker ungene på ett eller annet vis. Hun vil så klart det beste for barna sine.. og hun tror at det beste er å løpe å hente dem. Skaff dere informasjon på en eller annen måte som dokumenterer at det er OK å være bestemt, og at barna vil ha godt av å få være hos far. Det er også OK å savne mamma i blant, uten å be henne komme å hente dem hele tiden.

[Anonym bruker]

Høres ut som et vanskelig problem... som jeg ville snakket om hos en familieterapaut eller lignende...(med mor, deg og far....kanskje til og med barna) Det er viktig å få satt i gang tiltak som fungerer så fort som mulig, dette er uholbart for alle parter... (kanskje med unntak av mora...(?))

 

LYKKE TIL, høres ut som om du er en stemamma som vil det beste for barna hans.. det står det respekt av.

[Anonym bruker]

hørtes ut som da jeg var lita. jeg og broren min ville ikke til pappa pga kjerringa hans.

 

men det var hun som var problemet ikke mamma, hun sendte oss til han og snakket bare positivt om hvordan det ville bli. mens pappas kjerring gjorde det hun kunne for å ta plassen til mamma, deriblant måtte vi kalle henne mamma. (hun har attpåtil vært såppas frekk og be om bestemor tittelen til lillegulle som kommer til sommeren, familietitler blir man fortjent til, man ber ikke om de)

 

men det kan være noe så enkelt som at de yngste føler at h*n svikter moren, siden hun blir helt alene. broren min tenkte slikt, men det går over etterhvert. moren til ungene kan føle seg truet ovenfor deg også, det påvirker barn. det er mye som kan stå bak problemene som nødvendigvis ikke er synlig.

[Anonym bruker]

Det er ikke ditt problem, og foreldrene får ordne opp i rotet.

Han karen din skulle vert tydelig på at du ikke skulle ut fra første stund. Begge foreldrene skulle vært tydelige på at samvær skal alltid gå som normalt om det ikke er noe ekstra.

Foreldrene virker veike og lar barn på 9år styre skuta. Når foreldrene ar gtil vett, løser problemet seg selv. Før den tid, nyt barnefri.

Hvorfor skal dere ikke ha barn sammen?

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar..

 

Hadde håpet at mor ville være litt mer "strikt" på at det er pappas dag, og da skal man til pappa.. Men nei..

Han har prøvd å snakke med henne før, og skal prøve det igjen.

I mellomtiden kan vi ikke tvinge barna til å være her, og når det sendes melding til mamma på kveldstid uten at vi vet det så er det vanskelig å hindre at hun står på døra her.. Noe som skjedde alt for ofte dessverre.

 

Jeg holder meg utenfor alt med mor, det er ganske tydelig at hun ikke liker meg, siden hun heller ikke hilser.......

Hun er visst også av den oppfatning at man ikke får ny kjæreste før barna er store.. Vanskelig..

 

Vi skal ikke ha barn sammen dels fordi jeg har vanskelig med å få og dels fordi han har store barn fra før.. Nevnte det egentlig bare for å presisere at det ikke er noen "mine, dine, våre" sjalusi :-)

 

Igjen, takk for gode svar - hjelper alltid å få luftet litt :-)

 

HI

[Anonym bruker]

hvis den biologiske moren har satt seg i mot forholdet deres, så ligger problemet der når det kommer til ungene.

 

som barn blir man lett påvirket av den forelderen man bor hos

[Anonym bruker]

er det med svik vi også tenker på...

det er stadig sms fra mor når de er hos oss.

 

Pappahelg nå som kommer, blir spennende å se om det er en eller to, om noen, som kommer til oss.

Håper på 2, men regner dessverre med ingen..

 

HI

[Anonym bruker]

Da har far og mor snakket sammen... Det gikk jo innmari bra..

 

Hun holder fast på at alt dette er min skyld.. Uansett hvordan man spør, så er svaret "det er pga henne, det er derfor de ikke vil til deg"

 

Men, minste vil hjem til mamma også når jeg ikke er her... Og begynte med det i det små før jeg kom inn i bildet.. Men også det blir avspist med "det er pga henne"..

 

sukk

 

HI

[Anonym bruker]

Men kjære vene da......da må jo far innkalle mor til mekling via familievernkontoret siden samværet blir spolert!!!!

Hvor veik går det egentlig an for far å bli da?

[Anonym bruker]

De har 50/50 avtale.. Men mor sier bare at hun ikke kan tvinge barna..

De må få være der de selv vil.

Han kan ikke like gjerne dra dem ut døra heller.

 

Hun påstår at hun ikke snakker negativt om meg, men har selv sagt at hun til barna har sagt at "de ikke kan bestemme om han vil ha kjæreste eller ikke, det må pappa få velge selv".

 

HI

[Anonym bruker]

Men er det HELT umulig for deg at det kanskje er DU, eller faren, som er problemet da Hi? Syns det er så typisk at det er mor som alltid får skylden for alt. Du indikerer en hel masse om mor her, det skulle vært artig å høre hennes versjon av saken også.

 

Kan det være så enkelt som at minsten trives best hos mammaen sin? At h*n føler at h*n blir sett mer der?

 

Uansett er dette en sak mellom foreldrene. Hvis dette er et så stort problem for mannen din, så får HAN ta affære da, og innkalle til megling på familievernkontoret, hvor de sikkert kan få gode råd til hvordan dette bør løses. Verre er det faktisk ikke.

 

Og helt seriøst, hvis det var MITT barn som hadde ringt meg på kvelden og sagt det ønsket å være hos meg... forstår godt at mammaen henter ungen sin jeg, selv om det strategisk er ulurt pga samværet.