Trenger bare å få luftet hodet litt!

[Anonym bruker]

Samboeren og jeg har vært samboere i 7 år. Forholdet vårt har vært stabilt, trygt og godt og jeg elsker han selvfølgelig

 

Vi har nå endelig fått oppfylt vårt høyeste ønske. Vi har endelig blitt foreldre til en liten gutt. Etter 6 år med nedturer, spontanaborter etc så ble det endelig vår tur.

 

Svangerskapet ble et mareritt pga kort livmorshals og blødninger. Så junior holdt på å komme 14 uker for tidlig. Heldigvis holdt han seg der inne til 3 uker før termin.

 

Etter et fryktelig langt og slitsomt svangerskap så viser det seg at junior hadde kolikk. Det ble 10 uker med bare hyling, ikke noe søvn. Nå kjenner jeg at jeg er fryktelig sliten. Å har problemer med å besinne meg. Både ovenfor samboeren og sønnen min. Igår gikk det så langt at jeg brølte til sønnen min og det føles helt forferdelig. Har prøvd å snakke med både lege og helsestasjonen min om dette men dem bare avfeier meg.

 

Det som skuffer meg mest oppi alt dette er samboeren min. Han som alltid har vært en klippe virker nå som han gir totalt beng. Han er så utålmodog med sønnen vår at han knapgt orker å vugge eller bære i mer enn 5 min. Han orker ikke ungeskrik??

 

Toppen av kransekake skjedde igår. Samboeren hadde vært borte en natt med jobb. Kom hjem og var fyllesyk. Vår sønn hadde da skreket omtrent siden han dro. Å jeg hadde fått meg en time på øyet den natta. Han presterer og gå rett og legge seg fordi han var fyllesyk...

 

Vet det ordner seg når junior vokser av seg kolikken men nå er det bare så fryktelig slitsomt. Jeg har hverken familie eller spesielt mange venner her jeg bor så føler meg så ensom i tillegg til at jeg ikke får så mye avlastning.

 

Puh, det var dagens syting fra meg. Alltid godt å lette litt på tanker. Ha en flott dag alle sammen

[Anonym bruker]

Sender deg en stor klem! Du har all grunn til å være sliten, det er vi alle når det står på som mest. Og jeg vet inderlig hva slik barneskrik kan gjøre med en, så skjønner godt du blir frustrert.

 

Har du snakket med mannen om at du synes han viker unna og at du trenger litt mer avlstning fra han?

 

Vi har heller ikke hatt noen form for hjelp, gudene skal vite at jeg mange ganger har trudd det kom til å rable for meg. Men så har det kommet ett lite smil, en rolig stund og så har det vært verd det.

 

Mannen min har derimot vært kjempeflink hele veien.

 

Håper dette ordner seg snart. Uansett, dette klarer dokker