Gå til innhold

Nå syns jeg det er vanskelig


Anbefalte innlegg

Jeg er sammen med en mann som har begynt å få tydelige tegn på utbrenthet og depresjon.

 

Han har tidligere vært en fyr som ikke vippes av pinnen, men når jeg ser tilbake på de siste to årene har det vært problem etter problem som har avløst hverandre..

 

Han jobber veldig mye, uten å blir rik av den grunn. Jeg har krevd at han skal ta sin del av alt hjemme, siden jeg også jobber 100%. Når jeg nå ser hvor sliten og deppa han er, har jeg begynt å ta alt for å lette ham, men innvendig kjenner jeg at jeg koker.

 

Hverdagen nå er at jeg står opp og leverer i barnehage, reiser til jobb hjem fra jobb og henter i barnehage (må legge til at jeg ikke kjører bil), lager middag og underholder, steller og legger, begynner på husarbeid og forsøker å ha middag til han kommer hjem fra jobb. Han jobber sent flere dager i uken, og de dagene han har vært hjemme til 11-12 står ofte tallerkene fra frokosten fortsatt på bordet når vi kommer hjem. Likevel er det fortsatt tunge stunder for ham på kveldene, så jeg føler at jeg må stille opp som klagemur når jeg endelig får satt meg ned klokken åtte på kvelden. Det er vel unødvendig å poengtere at romantikken er fraværende.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han vil ikke ta råd fra meg, og mener at jeg maser når jeg sier at han må oppsøke psykolog. Han er egentlig en fantastisk mann med mye omtenksomhet og god humør, men nå er det bare helt håpløst!

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/143095067-n%C3%A5-syns-jeg-det-er-vanskelig/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest UndrendeUllteppe

Jeg føler med deg! Vis ham dette innlegget! Så får han se hvordan livet oppfattes fra din side, svart på hvitt. Noen ganger nytter det ikke å fortelle dem at de kan ha godt av litt hjelp/samtaleterapi, de må bare forstå det selv. Og når han ser klarere hvordan det faktisk er å leve sammen med en som han, så kanskje han lettere innser det. For når man blir deprimert blir man ofte også ganske selvsentrert, og det er HELT NATURLIG, men det gjør også at man ikke så lett innser/innrømmer ovenfor en selv og andre, at man sliter. Og så tar man lett på seg offerrollen og tenker "jaha, så jeg er en sånn belastning for deg ja, ja vel, da skal du vær så god bare ha det så godt alene da!" (Og de færreste gjør noe med det, ta det med ro).

 

Forklar ham at du gjør dette fordi du bryr deg, fordi du elsker ham, og fordi du savner den partneren han egentlig er. At du ønsker ham bare godt, at du gjør det fordi du så gjerne vil at han skal få det bedre, slik at dere kan få det bedre sammen!

 

Akkurat nå må du, vanskelig som det enn er, forsøke å bite i deg at du blir sittende med mesteparten av jobben. Jeg sier ikke at det er rettferdig, og det kan faktisk hjelpe ham om han er nødt til å gjøre noe, fokusere på noe annet. Men samtidig vil du ha/få en større belastning nå, som du ikke bare skal være mor, kone, husmor og elskerinne, men også "psykolog" og støtte. Sånn er det bare, i gode og onde dager. Men det betyr ikke at du skal ta hele belastningen selv, det er ikke bra for noen av dere. Og minst av alt for forholdet deres. Du kan prøve å få ham til å snakke med fastlegen sin, tilby deg (eller krev) å være med inn, slik at du også får si litt om situasjonen. For greit nok, det er hans psykiske helse, hans lege og alt det der, men dette går faktisk ut over hele familielivet. Det er ikke så uvanlig at partneren blir med, og da blir det også ofte lettere å få satt ord på ting. Så kanskje han kan få henvisning til VOP, eller dere kan også selv ringe Familievernkontoret og be om samtaler der. De er gratis og ofte veldig flinke. Da kan dere få både parsamtaler og alene for ham. Og kanskje trenger han litt hjelp i form av antidepressiva, som aldeles ikke er lykkepiller uansett hva man (han) måtte tro. Det er bare en liten drahjelp i forhold til det å tenke litt mindre mørke tanker. Jobben må han likevel gjøre selv. Men veien kan bli litt mindre kronglete og lang.

 

Dette går nok bra, fokuser på kjærligheten og se fremover! Lykke til!

Jeg må si du gjør hverken han eller deg en tjeneste.

Jeg har vært i dine sko. Jeg gjorde so deg, og endte opp utbrent og singel. Med ansvar for 2 barn alene.

 

Du kan ikke la han drite i allt arbeid med barn og hus, legge masse ekstra bører på deg og ikke prøve å fikse livet sitt.

 

Han må snakke med lege og deretter ta imot den hjelp legen mener er viktig.

Det trenger ikke være psykisk utbrenthet det kan også være noe fysisk galt med han, men man vet ikke det om han ikke får hjelp.

 

Men jeg kan av erfaring si deg at fortsetter du sånn det er nå vil du sakte men sikkert begynne å hate mannen din, jo mer sliten du er, jo mer urettferdig merker du at det føles at du tar allt av husarbeide og allt med barna når du faktisk jobber fullt du og,

Jo mer han slipper unna med jo mindre kommer han til å gjøre.

å blir du gående å rydde etter han, stelle for han og ikke få så mye som et takk tilbake fordi jo lengre det går jo mer forventer han at det er sånn det skal være.

Jo lengre det går jo mer psykisk of fysisk sliten blir du.

 

Den dagen jeg rett og slett ikke orket mer, ikke klarte å komme meg ut av sengen var det ingen forståelse å få fra mannen jeg hadde forstått ihjel i over et år. han var bare sur og vrang for at han plutselig måtte ta seg av sine barn.

Han var rett og slett så vant til å få gjøre som han vil og konsentrere seg om seg selv og drite i alle andre at han ikke klarte å se andres behov. Hans verden hadde gått til et punkt der allt bare dreide seg om han selv. Og jeg har jo delvis skyld i det som lot det gå så langt fordi jeg ville være snill og ville være der for han.

Noen ganger trenger mennesker såkalt though love.

Når en person er utbrent eller sliter med å være deprimert ser de ikke verden klart de ser ikke hva som er best for dem, det er da vi må sette hardt mot hard å få de avgårde til lege og annet og ikke dulle med de.

 

Jeg har vært alene med barna i 2 år og sliter ennå litt med å komme meg ovenpå og tilbake til den personen jeg var.

Men jeg kan si at det er enklere å være alene med barn en det er å være i et forhold hvor man ender med å alikevel være alene med allt ansvar og i tilegg må stille opp for et menneske som ikke gir noe tilbake. Og ha alle de irritasjonene som det bringer med seg når et voksent menneske som liksom skal støtte deg heller legger byrder og mer jobb på dine skuldre.

 

Jeg savner ikke den mannen jeg skilte meg fra, men jeg savner den personen han var når vi ble sammen , den snille, kjærlige personen som visste å ta sin del, støtte meg like mye som jeg støttet han og var en flott mann rett og slett. Det erså trist at det ente slik og for å si den sånn han har fortsatt ikke villet oppsøke hjelp og orker ikke å ha med barna sine å gjøre.

Tusen takk for veldig gode svar, men mange råd. Jeg skal ta til meg det dere sier, og forsøke å arbeide oss ut av dette. Jeg har nok være ei real masekjerring, fordi jeg har vært sliten og jeg har blitt irritert når han ikke gjør det som trengs. Det er derfor jeg nå nylig har forsøkt å rydde av veien alt mas fra min side slik at det ikke skal legge ekstra bør til ham. Jeg tenker å gi ham litt tid med slike forhold bare for å i alle fall forsikrre meg om at ikke 50% av hans problemer stammer fra min masing. Men etterhvert så MÅ han ta ansvar for egen lykke.

 

HI

Jeg blir litt skremt av hun ene som svarer deg, holdt hun ut i bare ett år? Jau jau ikke rart skilsmissestatistikkene er høye!

 

Virker som enkelte forlater mennene i trøbbel fordi de:

1) Aldri har vært psykisk syke selv og ikke forstår hvor vanskelig det er. Og heller ikke takler belastningen.

 

2) Har vært psykisk syke selv, men fremdeles er for selvsentrert til at de klarer å fokusere på mannen. Litt sånn nå blir det for tungt for meg, jeg er jo for syk og svak for dette, nå må jeg komme meg bort før jeg blir dårligere!

 

 

Når jeg giftet meg sa jeg et løfte til mannen min, og det gjaldt ikke bare i glansdagene!

Annonse

Jeg er enig med deg, 11:56, om at man må stå sammen i tykt og tynt. Men jeg skjønner at folk gir opp dersom der går over stokk og stein og parteren ikke er vilig til å ta i mot hjelp.

 

Jeg og min mann har lovet hverandre at vi skal jobbe for at forholdet varer livet ut, men det er litt vanskelig når han på sin side nekter å jobbe. Hadde det ikke vært fordi jeg kjenner godt til depresjon og vet hvor totalt oppslukende dette er hadde jeg kanskje dradd for lenge siden. Men, for meg finnes det bare EN mann, så jeg kan ikke se for meg livet uten ham heller :)

 

HI

Det var jeg som skrev det og om du leser en gang til ble det slutt fordi jeg selv ble utbrent og deprimert og ikke klarte mer. Nå skal det sier at i det året hadde jeg en baby og en på 1,5 år. største hadde søvn problemer og var oppe i 3-5 timer i løpet av natten og sov kun en halvtime på dagen. Gikk ikke i barnehage og selv om babyn var snill skulle hun jo ha mat flere ganger i løpet av natten også noe som gjorde at jeg knapt fikk sovet hverken dag eller nattt da min mann ikke gadd å løfte en finger og om ejg ba om hjelp så ble han sint og sur.

 

Hadde ikke jeg gått hadde barna sittet med to foreldre som ikke maktet å ta seg av dem

tror du jeg syntes det var lett å gå?

Noen ganger må man faktisk tenke på seg selv og barna.

 

Det er fryktelig lett å sitte der å si at jeg hadde kjempet mer for mannen min jeg hadde klart dette bedre en andre.

Men det er ikke lett når det står på. Når du i mnd etter mnd etter mnd lever med en mann som ikke løfter en finger for å hjelpe deg. Sover 12-14 timer i døgnet når du ikke får mer en noen timer og da ikke sammenhengende. Som blir sint og sur og lager bråk om du ber han om å hjelpe til eller ta seg av et av sine egene barn en stund.

Ikke tar ansvar for noe i det hele tatt. (barn, hus, økonomi også videre) mwn lar deg sitte med alle bekymmringer alene.

Og nekter å gå til legen å få hjelp for det som egentlig plager han. Han fikk sykemeldinger for ditten og datten men aldri tok han opp hva som faktisk var galt.

Ja da skal jeg love deg at det føles ikke som om det bare har gått et år.

Og når jeg da knakk sammen i utmattelse pga av press og mangel på søvn og virkelig traff veggen. Jeg maktet rett å slett ikke å reise meg fra sengen så ble han dritsur og lagde bråk for jeg måtte da ta meg av barnet som hadde våknet.

 

Sa er det vanskelig å finne kjærlighet til denne personen og evne å makte å fortsette å gi sjangser.

Og ikke tro at jeg aldri sa fra om at jeg var sliten før den dagen kom.

 

Jeg måtte ringe bestevenninnen min for å få støtte og hjelp til å klare barna våre fordi han nektet. Så ja da valgte jeg han ut av livet mitt. Han selv har valgt seg ut av barnas liv.Og siden han ikke er stort bedre 2 år etterpå vet jeg at jeg valgte rett.

 

Det er så lett å dømme andre når man ikke har selv kjent det på kroppen.

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...