Gå til innhold

8 åring totalt uten respekt for voksne


Anbefalte innlegg

Samboeren sin datter har null respekt for voksne. Hun hører konsekvent ikke på noe og når jeg eller samboer en sjelden gang blir skikkelig sinna fordi hun oppfører seg totalt respektløs, fortsetter hun bare med det som i utgangspunktet gjorde oss forbanna.

Hun har alltid vært sånn, men er i en grusom trass om dagen. Hun er rett og slett alt annet en sjarmerende. Men utrolig frustrerende at hun bare ikke hører... hæ, hva gjør man med sånt. Nå skal det sier at samboer er veldig tålmodig, og hun slipper unna med det meste.

Fortsetter under...

Du har jo svaret selv der "Nå skal det sier at samboer er veldig tålmodig, og hun slipper unna med det meste." Hadde hun ikke vært vandt til å slippe unna/ få ting gjort på sin måte, hadde hun ikke hatt så lite respekt ovenfor voksne. Hva med å ta med samboeren på et møte med fam.vern kontoret for å hjelpe ham å lære å sette noen grenser for barnet sitt?

Ja jeg vet det.. vet det er svaret.. Men det INGENTING som går inn på henne, kan true med hva som helst, eller friste med hva som helst.

Utrolig frustrerende for meg, fordi jeg som stemor ikke har en dritt å si... Jeg sier til samboer gang på gang at hun må få konsekvenser, men det skjer aldri.

Det at dere driver å truer og frister om en annen er kanskje også en del av problemet; hun mangler rett og slett trygge rammer.

 

Nei, spør om samboeren din virkelig ikke ser jentas oppførsel for det den er, og be ham om å søke hjelp!

Annonse

Skjønner at det kan være frustrerende når far skaper et "monster" av barnet sitt. Har du forsøkt å snakke med mor om dette?

 

Her er det uansett ikke jenta sin feil. Det er far (og mor) og den oppdragelsen, eller mangel på sådan, hun har fått som er problemet.

 

09:56

Jeg tror vel det er litt resultat av å være "skilsmisse" barn. Hver uke er en ferie, blir skjemt bort av besteforeldre,, har ingen regler.

Hvis jeg prøver å snakke med samboer om det, blir han pisse sur, så det funker dårlig.

Dårlig kommunikasjon med mor, og mor og far er veldig forskjellige, forskjellige "oppdragelser" (ikke eksisterende som sådan) Jo, ser at det er foreldrene, men lite for meg å få gjort, har ingenting å si og en mann og svigerfamilie som mener at barn skal få gjøre hva de vil.

Når jeg skrev true eller friste, så er det når ungen er rabiat og vi sier at hvis ikke du roer deg nå, blir det ikke turn eller lørdagsgodt, eller hvis du roer deg nå så kan vi gjøre sånn og sånn. Er det virkelig ingen andre som bruker sånt når ungene er umulige....

"

Når jeg skrev true eller friste, så er det når ungen er rabiat og vi sier at hvis ikke du roer deg nå, blir det ikke turn eller lørdagsgodt, eller hvis du roer deg nå så kan vi gjøre sånn og sånn. Er det virkelig ingen andre som bruker sånt når ungene er umulige...."

 

Joda, men da MÅ det følges opp også, og det er vel det som er problemet samboeren din sliter med?

Siden hun er 8 år syns jeg hun er stor nok til at du, samboer og jentunge setter dere ned på ett rolig sted. Der forteller du til de begge to, at dette ikke kan fortsette slik!!!!

Fortell henne og far hennes hvordan du ønsker det i huset som tross alt også er ditt hjem. Dere kan rolig snakke om hva som må endres, og hva som er "belønning"

Det å ta bort TURN, er ikke bra... lørdagsgodt er nå så som så... men tror ikke dette er svaret på dette her

 

Det må være lov for deg å ha noe du skulle sagt, siden du også er en del av den nye familien...

 

LYKKE TIL

Man skal som stemor elske sine stebarn som sine egne, men ikke ha ett ord med i laget på oppdragelse. De som sier det er enkelt å være stemor, vet ikke hva de snakker om.

Samboer tar det veldig personlig og tar det som kritikk mot ham selv når jeg tar opp ting om ungen, og mener at jeg kommer til å være like svar mot vårt felles barn. Jeg har en strengere oppdragelse enn han, derfor blir det en del konflikter.

Det må settes faste regler og rammer, gjerne skriftlig og de må følges slavisk, hver gang hun gjør den ene tingen galt skjer det samme konsekvensen.

Og hun må (ihvertfall i en lang lang periode) aldri slippe unna med med noe.

Det er super tøfft og blir mye surhet i huset og bråk i en periode men om man er standhaftig blir det bedre år ho har lært seg hvor grensene går.

 

Grenser er viktig for barn det gir trygghet, selv om de krangler på grunn av det viser grenser barna at du elsker dem.

 

Jeg vokste opp uten grenser og regler og husker vennene mine syntes jeg var heldig mens jeg syntes de var heldige for mamman og pappan deres viste jo at de brydde seg, når de var strenge og ble redde også videre.

Jeg hadde aldri noen sikkerhet i om mine foreldre elsket meg overhode.

Min samboer og jeg har ofte satt oss ned med mine barn 6 og 8 år, og snakket sammen om hvordan vi vil ha det i familien.

Vanskelig, men veldig viktig å høre samboer fortelle sine synspukt. Det er en av ulempene med å finne ny partner etter man har fått barn. Min samboer tåler langt mer av egne barn, slik er naturen... og det må være lov å være ærlig på!! (selv om han jobber hard med at mine barn ikke merker foskjellen så veldig)

 

Om dere ikke takler det, vel da bør dere kanskje revurdere det hele!!! Han MÅ tåle dine innspill, for det er ikke bare lett å ELSKE andres barn ubetinget når man ikke får lov til å være med på å forme familien deres.... Ikke sundt om den ene partene hele tiden må se bort fra egne verdier...Det er vel umenneskelig å kreve av deg!!! SNAKK med HAN og fortell HVORDAN du ikke vil ha det, og hvordan du vil ha det... (kompromiss er en fin ting...)

Annonse

Hvorfor bryr du deg om mannen din blir sur for at du kritiserer måten han IKKE oppdrar datteren på? Hvis du ikke tør få orden på dette synes jeg ikke mye synd i deg, du unnskylder både ham og deg, og du nekter å innse hva som må gjøres.

 

 

Jo jeg vet hva som bør gjøres, men med en så sta mann, er det lettere sagt enn gjort. Jeg er ikke flink til å slå i bordet desverre, ikke god på krangling, taper de fleste diskusjoner. Men det er ikke lett å oppdra unger når de blir oppdratt annerledes TO andre steder (moren og besteforeldre), så man blir motarbeidet hele tiden.

Hva gjør man med sånn?

Først og fremst bestemmer man seg for at man ikke vil ha det sån og blir enige om hvilke tiltak man skal gjøre, og så gjennomføre planen.

 

Jeg ville foreslå at dere ble enige om hvilke regler som skal gjelde og hva konsekvensen av at hun ikke hører skal være. Deretter slutter dere å mase. Gi beskjeden en gang ikke fortsett å mase om hun overhørerdere beskjeden. Si bareat hun haren advarsel om hun ikkegjør som hun skal med en gang blir konsekvensen sån eller sån. (for eksempel om hun ikke oppfører seg bra ved bodret må hun gå i et annet rom og får ikke mermat før ved neste måltid). Jeg tror ikke det er så viktig hva konsekvensen er, bare dere er helt konsekvente og lar henne få en reaksjon med en gang og hver gang.

Det dere må gjøre er å fastsette noen regler, ikke la henne slippe unna med alt fordi dere skal være snille og tålmodige, og heller bare ta de trassanfallene og surskapen som den kommer. Etter hvert så kommer det til å opphøre, så sant dere klarer å være konsekvente.

 

Tenk på det på denne måten: Hvordan blir voksenlivet for henne hvis hun skal fortsette å få viljen sin i alt, og ikke minst gå rundt og være sur og vrang bare for litt motgang? Gjør henne en tjeneste og sett en stopper for det nå med det samme, og bare la hun få være sur. Det blir bedre. Garantert.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...