Kunne DERE hatt en mann som jeg har?

[Anonym bruker]

Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker stort lengre..eller om jeg skal bite tennene sammen og fortsette i forholdet. Trenger sårt noen råd.

 

Samboeren min jobber lite (kun helger) og jeg jobber 100 % stilling.

Mitt største problem er at han er så utrolig lat. Jeg jobber skift og når jeg er hjemme fra jobb (før og etter) gjør han ingenting bortsett fra å sitte i sofaen å glo på dataskjermen mens jeg rydder og styrer med alt fra klesvask til å skifte på sengene i tillegg til å ta meg av lillegutt før jeg drar på jobb. Samboer er selvfølgelig hjemme med barnet når jeg er på jobb.

Han står aldri opp før i 10-11 tiden, da tar han seg en kopp kaffe og setter seg i sofaen. Han gidder ikke engang barbere seg bortsett fra de helgene han skal på jobb. Jeg kjenner jeg blir mer og mer irritert jo mer jeg tenker på det. Jeg er skikkelig lei!

Han har problemer med å få seg jobb pga språket. Han snakker lite norsk, er fra Irland.

Det andre problemet er når jeg har prøvd å ta opp dette med han, da blir han grinete og det ender nesten alltid i en eller annen diskusjon og vi kan gå uten å prate med hverandre i 2-3 dager.

Han blir veldig fort irritert hvis han er trøtt og da vet jeg best i å holde kjeft bare for å bevare husfreden. Han sitter oppe halve natten da foran denne forbaska pc skjermen, derfor er han heller ikke oppe tidlig. Har sagt i fra om hvor mye jeg misliker det, men da sier han at han er lei av masinga mi og mener jeg er "sjefete".

Har jeg fri en dag syns jeg det er best å la han sove uten å vekke han, da er ihvertfall sjansen for at humøret er bra.

MEN..det er et stort MEN..Han kan være helt fantastisk også. VI har lange perioder hvor alt er bare helt topp. Vi ler mye sammen, koser mye, han er flink med barnet og han rydder alltid opp leker osv til jeg kommer hjem fra jobb om kvelden. Og jeg elsker han jo.

 

Ble litt langt dette, men har lyst å ha litt synspunkter fra dere..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Vel, jeg tror nok han kan kjenne noe tiltaksløshet/ oppgitthet/ ensomhet pga språket og at han derfor fremstår som lat.

Har du vurdert å flytte til Irland? Språket vil være mindre hinder for deg.

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Er han alltid slik som dette? Er han deprimert?

[Anonym bruker]

Ja, tanken har slått meg, men jeg har et barn fra et tidligere forhold her og pappaen hans vil nok sette seg kraftig på bakbena, så det går nok ikke.

Jeg mener han burde prøve hardere med å få jobb, men han virker lite interessert i det også

[Anonym bruker]

Sett deg ned med ham og forklar situasjonen for ham en siste gang, uten å bli for følelsesladet. Fortell ham at han har to valg:

1) At dere setter opp en arbeidsliste, hva skal han gjøre og hva du skal gjøre hver dag i uken. Den skal kunne følges av dere begge.

2) han finner seg en ny plass å bo, fordi du ikke er hushjelpen hans.

 

Snakk om hvilke forventninger du har til ham og hvilke han har til deg, så kanskje dere greier å finne en løsning begge kan leve med.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i litt over 3 år.

Tror ikke han er deprimet altså, det var han i begynnelsen da han flyttet hit da han ikke kjente noen her. Han har flere gode venner som han treffer de gangene han jobber i tillegg til på fritiden.

Men han sier jo at han begynner å bli lei av å være hjemme så mye og det skjønner jeg. Prøver å lete etter jobb i aviser og på nettet for han men det er heller lite som passer det han kan gjøre i forhold til språket.

Han har forøvrig alltid vært lat altså og fryktelig rotete av seg. Og alltid hatt et temperament (det var vissnok mye verre før han traff meg i følge han selv og familien hans)

[Anonym bruker]

Hvordan hadde du følt det om du bodde i f.eks. Polen, der du ikke kunne språket eller lover eller normer eller noen ting. Du kjenner ingen, og bor sammen med kjæresten din som jobber full tid. Dette vil si at kjæresten din er borte store deler av uka, får dekket sine sosiale behov, treffer nye mennesker og i det store og hele får aktivisert seg. Du har kun en helgejobb, noe som verken hjelper på språket eller sosialiseringen. I tillegg har du snudd døgnet, noe som i alle fall ikke hjelper på humøret.

 

Det er klart mannen er deprimert!! Herregud! Hjelp ham, i stedet for å bli irritert, så får dere det mye bedre hele gjengen! :-)

 

Du må få ham ut av sofaen og inn i samfunnet!! Få ham i jobb, dra på besøk og ut og gå tur!

 

Herregud, han er irsk, ikke et romvesen! Vi snakker da engelsk alle sammen! Etterhvert får han lære seg norsk også.

 

Bare å brette opp armene!

[Anonym bruker]

Hvis språket er et problem som gjør at han føler seg usikker ang. jobb, så kan han begynne på kurs. Komme seg ut, samtidig lære seg bedre norsk. Vet ikke jeg, men det er hvertfall bedre enn å henge hjemme hver eneste dag.

[Anonym bruker]

Hva skal jeg gjøre da?

-Jeg prøver å hjelpe han med jobb = Han syns jeg maser

-Jeg vil han han med på turer med barna= Han syns jeg maser

-Jeg vil han skal legge seg samtidig som meg noen ganger istedet for at han sitter oppe halve natta og ser filmer (blandt annet porno)= Jeg er sjefete

-Jeg er i seng etter midnatt pga sen jobbing, jeg er oppe flere ganger i løpet av natta pga toåringen våkner, jeg er sliten og klar selv og det blir ikke bedre av å ha en mann som ikke engang gidder å henge opp klærne sine. jeg er opp kl 6 hver morgen da er junior klar til stå opp.

Vekker jeg samboer blir han grinete og er det resten av dagen.

- HVA skal jeg gjøre når alt jeg prøver virker bare som mas fra min side i følge han og i tillegg sjefer jeg?

[Anonym bruker]

Han har gått kurs..1000 kr per uke koster det. Det har vi ikke råd til nå, dessuten var det kurset skikkelig dårlig i følge han selv.

[Anonym bruker]

Ja, nemlig! Hvis språket er hinderet kan han heller bruke fritiden sin på å lære norsk? Enten å delta på kurs eller kjøpe lydbok og bok med øvelser osv.

 

[tryde]

Det første som slår meg er at han er deprimert, jeg hadde nok prøvd en liten stund til for å se. Prøv og snakk med han finn ut om det er noe galt med han.

 

 

Men ikke gi det for lang tid. sett en frist for han du skal ha jobb innen den og den datoen.

eller om det er han som er husfar skal han være det. ha huset i orden og hente unger osv.

forklare han at han er voksen ikke en guttunge som bor hjemme hos mamma, men sammen kone og barn.

[Anonym bruker]

Hmm, det virker som han trenger et spark bak. Få ut ungene og ta en skikkelig diskusjon. Si klart og tydelig i fra om konsekvensene av livet dere lever nå. Det vil føre til brudd etter hvert, been there, done that. Så tro meg. Og jeg trodde jeg skulle holde ut. Men etter fem år, fem bortkastede år, gikk jeg. Og jeg har aldri hatt det så bra som nå! Det er snart fire år siden og han lever fremdeles likedan...

[Anonym bruker]

Det holdes et kurs på KI kompetansesenter i regi av nav, og der kan dem hjelpe han med å søke jobb (skrive et søknad), få praksisplass og erfaring slik at det blir lettere for han å komme ut arbeidslivet.

 

Kjenner ei som har vært på det kurset der, og han fortalte at mange som går der, snakker ikke så veldig bra norsk, men dem har alikevel fått praksisplass....og mange har gått ut i arbeid etter praksisplassen.

 

Jeg tror dette kan være noe for dere.

 

Husker dessverre ikke hva kurset heter, men ta kontakt med nav og høre.

[Anonym bruker]

P.s Ved å gå på kurset, får han kurspenger av nav, så lenge han sender meldekort og møter opp hver dag. Det er ikke veldig mye, men mer enn det han tjener de helgene han jobber.

 

 

[Anonym bruker]

Da kunne han kjøpt noen bøker heller som han kan lese på hjemme! Mye billigere! I tillegg kan du hjelpe ham med ord han ikke forstår og han kan se på norske filmer og lese i norske barnebøker f.eks.

 

Har selv bodd i utlandet der jeg måtte lære språket og det UTEN kurs! Gikk veldig greit faktisk.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen!

 

Får vel prøve å prate med han igjen da..Bare så synd at det alltid ender i diskusjoner og krangler og jeg vet rett og slett ikke om jeg orker en nyrunde med surmuling:(

[Anonym bruker]

Surmuling eller ikke, status quo fungerer ikke heller..

Håper du greier å åpne øynene hans, snakk med ham uten å "mase" og få ham til å sette seg inn i din situasjon. Hvis ikke høres det ikke ut som om det er noe særlig godt for deg å fortsette dette samboerskapet :S

[Anonym bruker]

guri trodde jeg hadde skevet et innlegg jeg hadde glemt helt til jeg så at mannen din kommer fra irland! men det er som å høre om vår livssituasjon :/ selv om her så har mannen reist hjem til usa ett par ganger fordi han har gitt opp alt her.. han har prøvd norsk kurs, men ikek vært motivert nok. hadde jobb tidligere, men så ble han faktisk deprimert og sa opp jobben ikke noe sjakk trekk, men kan jo heller ikke bestemme over en voksen mann :/ han dro hjem for ett halvt år siden og vi regnet vel egentlig med at alt var over da. men han fikk seg jobb i usa og har jobbet masse og fått hodet ut av gjørma! så nå er han på vei tilbake til oss, vi har flere barn sammen, så jeg er villig til å gi det en sjanse! han har lest norsk i perioden han har vært borte og er veldig innstilt på å komme seg ut på jobb markedet og hjelpe til å forsørge familien sin. tiden borte har gjort at han har innsett at han heller vil kjempe litt for tilværelsen her enn å gå glipp av barna sin oppvekst, han fikk et stort savn som han ikke hadde regnet med faktisk. jeg har ikke sagt ja på stående fot til at han skal komme tilbake for han dro uten en lyd. vi hadde nemlig også dager hvor vi ikke snakket sammen etter at jeg "maste" for mye.. så dt har vært en lang prosess for meg å ønske han tilbake, men til sommeren kommer han:) da har han jobbet og spart opp penger så han har egne penger til han får en jobb. noe han ikke har hatt på noen år!! han sier selv at å ha fått jobbet igjen har økt selvtilliten hans og gjør han klar for alt "trøbbelet" (hans ord) for å finne seg en jobb her.

 

phu! dette ga deg sikkert ikek så mye hehe men tror du bare på et punkt må sette ned foten, si han må høyne innsatsen ifht jobb/norskkurs eller dra . det sliter deg ut og gagner ikke barna dine.

 

og om han har jobb i helgene så må det jo være mulig for han å finne mer jobb??

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Han jobber på utesteder og der er det kun helgejobbing. Han har høyere utdannelse så er jo kjempekjipt at han ikke får jobb..Kanskje det er det som må til, at han flytter tilbake for en periode. Ikke vet jeg.

Håper jo at han skal få øynene opp snart og se at han faktisk er i ferd med å miste oss hvis han ikke skjerper seg. Jeg prøver og prøver men når det er ingenting som hjelper så sliter jeg meg ut selv også.

HAn reiser jo til Irland noen ganger i året og de gangene jeg ikke er med, men hjemme med barna så er det en helt annen atmosfære nesten. Jeg vet at jeg må gjøre alt selv uten å irritere meg over det. Bare jeg tenker på han i den sofaen nå så blir jeg nesten dårlig. SÅ lei er jeg!

 

En annen ting jeg har vurdert å gjøre, er rett og slett bare prøve å la være å bry meg. Gjøre mitt eget uten å mase om noe som helst. Men da kommer jeg heller ikke til å ta initiativ når det kommer til kos og nærhet.

 

Blir det for dumt å gjøre det på den måten?

[Anonym bruker]

Nei,jeg kunne ikke hatt en sånn mann. Jeg hadde irritert meg grenseløst og dessuten erj eg for egoistisk og lat til å innta en sånn rolle som du har nå.

[Anonym bruker]

Om du gjör det på den måten tror jeg du er sikret et brudd i hvertfall...

[Anonym bruker]

men trives han med situasjonen da? hva sier han selv?? han kan da ikke være så vrang at han ikke kan svare på sånt? min mann sa i hvertfall at han misstrivdes i starten, men så kjørte vi oss så fast at det jo endte med at han dro.. vet ikke om det er løsning for dere, og hadde jo heller ikke tro på noen gjennforening når han dro.. så det er vanskelig å råde deg til det! men pass på deg selv, jeg sleit meg ut og fikk en depresjon fordi det var så alt for mye ansvar på meg, vi har tre barn, men han gikk jo som minst 5 barn alene hehe

 

masse lykke til igjen hilsen dama med amerikaneren

[Dunder]

Jeg tror at kvinner av og til har en tendens til å gå å smågnåle om ting i tide og utide, noe som kan være ekstremt irriterende (selv om gnålet kan være berettiget, noe som virker å være tilfelle her).

 

Jeg foreslår at du velger deg ut noen ting, skriv gjerne en liste med f.eks. 3 ting, som du mener det er nødt til å bli orden på. Så spør du han om dere kan avtale en tid dere kan sette dere ned å snakke ordentlig sammen.

 

Ikke snakk om dette ellers, bare det tidspunktet dere har avtalt. Legg så frem de 3 tingene med færrest mulig ord, minst mulig bruk av følelser (ikke sinne eller tårer), og forklar saklig og rolig hvorfor du mener at dette m åordnes nå. Ikke bruk karakteristikker som "lat" o.l. og ikke fortell han hva han føler eller gjør, fortel hva som er DIN opplevelse.

 

Dersom han kaller deg sjefete, så er det viktig med en avklaring her. Du skal prøve å ikke "blande deg" for mye i ting som ikke går utover deg. Men han må innse at når ting går utover deg så må du si ifra. Det handler ikke om å være "sjefete", det handler om din livskvalitet. hvis han vil spille data halve natta må han gjerne gjøre det, men han må ta klare å stå opp kl 08.00 (eller når dere står opp), og ta sin del av morgenstell osv.. Vær tydelig på at det er DET som er problemet, ikke dataspillingen i seg selv.

 

Skriv så en avtale med svært konkrete (konkrete!!!!!! Altså ikke: Bli flinkere til å hjelpe til (hva betyr det liksom?) punkter, og avtal et oppfølgingsmøtte om 14 dager. I løpet av disse 14 dagene skal du ikke mase, vær tålmodig og vent til "evalueringsmøtet".