Alle dere gravide som er sykemeldte (helt eller delvis). Er dere likestilt hjemme? hvis ikke, er det riktig at din arb.giver skal lide fordi mannen din er lat?

[Anonym bruker]

På min jobb er det stort sett de damene som lever veldig tradisjonelt som er sykemeldte (dette gjelder både når de er gravide og ellers). De som lever mer moderne har ofte en mann som trår til når kona er gravid, så da blir man ikke så sliten.

 

Jeg har jobbet 100% helt ut ved begge mine svangerskap, til tross for høyt blodtrykk, mye kvalme og bekkenløsning. Dette har selvfølgelig ført til en merbelastning på min mann ettersom jeg ikke har hatt samme kapasitet hjemme. Jeg har ofte ikke orket så mye mer enn å legge meg på sofaen etter endt arbeidsdag, så mannen min har hatt hovedansvar for de øvrige barna, samt husarbeid.

 

Hadde jeg vært arbeidsgiver ville jeg blitt provosert over kjvinner som ble sykemeldt fordi de er dobbeltarbeidende. Skal liksom min bedrift lide fordi de har late manNfolk? Er det rettferdig?

 

[Anonym bruker]

Nå er du veldig dømmende!

[Anonym bruker]

Er det rettferdig at barna mine skal lide under at jobben tar all min energi?

[Anonym bruker]

jeg trodde strengt tatt ikke man ble sykemeldt for ikke å orke hjemmearbeid, men fordi man ikke kunne jobbe...

 

Høyt blodtrykk og bekkenløsning burde du ha tatt hensyn til, det kan være farlig og få varige følger.

[Anonym bruker]

Hvis man synes det er urettferdig ovenfor barna at jobben tar all energi, så få man heller gå ned i stilling!

 

Jeg er i utgangspunktet eng med HI. Man kan sykmeldes når man ikke klarer jobben sin pga sykdom. At man er dobbeltarbeidende og ikke orker husvask etter endt arbeidsdag er ikke grunnlag for sykmelding.

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med HI.. En sykemelding vurderer ens ARBEIDSevne, ikke hvor mye fritid eller husarbeid man klarer å ha... Klarer man jobben fint men blir sliten på ettermiddag/kveld mener jeg mannen absolutt bør trå mer til og avlaste mammaen slik at hun får den hvilen hun trenger... Det er tross alt snakk om en begrenset periode og arbeidsgiver skal ikke lide under at man har en slapp mann som ikke gidder å trå til på kveldstid..

[Anonym bruker]

Enig med HI. Om mor ikke klarer "hjemmejobben" med barn og hus (selvsagt delt ansvar med far) må far ta mer ansvar hjemme. Den norske stat skal da ikke sponse sykmelding fordi mor er sliten. Da må mor få hvile mer hjemme. Her har mannen trådt veldig til (han gjør det generelt hele tiden, men nå under graviditeten har han vært enda mer super) i dette svangerskapet. Både når det gjelder mini og husarbeid. Vi er generelt veldig likestilte til vanlig også, han er kanskje enda flinkere enn meg til å ta sin del-

[Anonym bruker]

Hahahaha, herreguuuuud.. Du må jo være helt på tryne som mener dette her!

Du er ikke flink i det hele tatt, som går på jobb når du har bekkenløsning og alt det der... eller har du det? Sier det kanskje slik at kollegene dine skal synes at du er ekstra flink?

[Anonym bruker]

Hæ?

Mange kan da fint gå på jobb helt eller delvis med bekkenløsning?

Mange arbeidsgivere er flinke til å tilrettelegge, og ikke alle jobber er like fysisk krevende.

 

Jeg jobber på kontor, og det gikk ganske bra med bekkenløsning. Fikk tilpasset stol, trykkavlastende pute å sitte på samt hev/senk bord.

Høyt BT kan man også gå på jobb med hvis ikke jobben i seg selv forårsaker høyere trykk (kommer selvsagt an på hvor høyt det er)

[Anonym bruker]

Det er ikke jeg som er flink, det er mannen min. Han gikk inn og kompenserte slik at jeg fikk hvilt meg etter endt arbeidsdag.

 

Legen min spurte om jeg ville ha sykemelding. Jeg spurte han om det var farlig å jobbe, og han sa at det svært sjelden er farlig for gravide å jobbe (uansett hva som feiler dem), så lenge man sørger for sin helhetlige helse med sunt kosthold, mosjon og hvile. Dette er grunnen til at leger er svært restriktive med å sykemelde førstegangsgravide (med unntakk av de som har spontanabortert mye). Men han sa at det forutsetter at du har en mann (eller andre) som er villig til å steppe inn slik at du får brukt fritiden til å lade batteriene.

 

HI

[Anonym bruker]

Min mann er IKKE lat, men jeg har alltid gjordt mest husarbeid hjemme fordi jeg liker å gjøre det. Så nei, vi er ikke likestilt med husarbeid. Men han tar alt stell av ungene da, men det er ikke slitsomt i det hele tatt. Har veloppdragne barn.

Sykmeldt har jeg vært fordi jeg begge gangene har fått tidlig bekkenløsning og fordi kroppen rett og slett ikke klarte å takle at jeg krabbet rundt på gulvet på jobben for å skifte bleie på voksne mannfolk!!

 

Så derfor var jeg 50% sykmeldt frem til jeg gikk ut i permisjon. Og jobben min har da ikke måttet lide fordet!!

 

Tvert i mot faktisk, min sjef roset meg i skyene for den innsatsen jeg la ned, de timene jeg var der. Og når jeg kom hjem gjorde jeg litt husarbeid og puslet rundt og kosa meg med eldstemann.

 

 

[Anonym bruker]

Enig med HI, det er ikke arbeidsgiver som skal lide for at man har tre barn hjemme fra før av og en lat mann som ikke gidder å hjelpe til.

 

Men nå har jeg ingen barn fra før, ingen plager, har tre dager igjen til jeg går ut i permisjon uten å ha vært sykmeldt, så kanskje jeg ikke bør rope så høyt før jeg evt. sitter gravid med neste mann og en liten en hjemme i tillegg.. Da kan det jo være at veien til sykmelding er litt kortere..

[Anonym bruker]

Hva skal vi som går gravid alene gjøre da? Vi som ikke klarer å ta oss av barna som vi allerede har? Skal staten på en måte ikke "sponse" det at vi er singel, og vi bør finne oss en mann fort som fy?

[Anonym bruker]

Kjenner meg ikke igjen. Vi er absolutt likestilte,jeg er ekstremt opptatt av likestilling og tåler ikke tendens til det motsatte.

Jeg var delvis sykemeldt i begge svangerskapene,men ikke fordi jeg måtte gjøre alt husarbeidet hjemme. Herregud,legen har kun lov å skrive ut sykemelding om en persom er syk,dvs ikke i stand til å gjøre jobben sin ordentelig. Hva som skjer på fritiden betyr fint lite.

Jeg har forresten i mange år,også før jeg fikk barn,hatt lite energi og ikke orket f.eks å være sosial. Har lagt meg ned på sengen rett etter jobb og det var det livet liksom. Ville ikke falt meg inn å "sykemelde" meg pga det. Med småbarn kan jeg ikke legge meg ned,men må holde ut til de er lagt. Det går det og,men sosialliv og trening f.eks er selvfølgelig dødt.

Forresten så gjør mannen min mer enn meg siden jeg alltid er sliten.

[Anonym bruker]

Nå får jo du det til å høres ut som om folk generellt VIL være sykmeldt, noe som kanskje stemmer for noen, men slett ikke for alle ! Jeg var 100% sykmeldt hele mitt første svangerskap, og det ser ikke stort bedre ut denne gangen. Årsak: ekstrem kvalme med gjennagende sykehusinnleggelse. Følgende stort vekttap, ustabilt blodtrykk og gjenntakende synkope. Carpal tunnel på begge hender, samt bekkenløsning. Fra uke 30 var det inn og ut av sykehus med høyt blodtrykk og begynnende svangerskapsforgiftning som heldigvis ikke utviklet seg mer enn et høyt blodtrykk. Hvis du tror et sekund at dette kom av en giddesløs mann hjemme så tar du grundige feil, min samboer er en engel av en supermann, som absolutt tar i et tak. Og tro meg, JEG VIL IKKE HA DET SLIK I SVANGERSKAPET ! Jeg skulle så mer enn gjerne vært på jobben, henge opp klær og lekt med toåringen.... Men jeg må ta vare på kroppen, og den lille som har midlertidig adresse der inne ! Og min kjære gjør så å si alt her hjemme nå som jeg er gravid, uten en klage - det er en selvfølge ! Men det gjør meg ikke mindre sykmeldt, desverre... Ja, jeg er visst dårlig egna til å være gravid, ikke særlig flink på det punktet... Men skjær ikke alle over en kam, å være gravid er ingen sykdom, men kan så absolutt ha følgesykdommer og konsekvenser !

[Anonym bruker]

Så flott at du kunne klare å stå i jobb svangerskapene ut! Heldiggris rett og slett!

 

Min man er ikke lat i det hele tatt. Han tar alt nattevåk, stiller opp med alt husarbeid osv når jeg ikke klarer. Det er selvsagt ikke rettferdig at han må ta alt - men når kroppen min svikter, så er det ingen andre alternativer

[Anonym bruker]

satt faktisk og tenkte på det og. er alene (da uten bar fra før av), men sykemeldt hele svangerskapet pga mye plager. (klart nesten ikke å spis på 2 måneder, bekkenløsning og blodtrykk fall)

 

joda "sponset" av staten jeg? vell, er vaskekjerring av yrke og trives med den jobben. men hva gjør man når man ikke har klart og vaske sine egene gulv på 6 måneder? skal jeg gå på jobb og svime av på halvveien for "å gjøre sjefen glad?"

 

trur de som er sykemeldt har mange grunner for å være det. mange er faktisk sykemeldt pga ikke mulig å tilrettelegge jobben sin, og de som er feks i mitt tilfelle, kan ikke få svangerskapspermisjon pga jeg går under kategorien syk og ikke har et direkte utsatt yrke.

 

men de som blir sykemeldt pga at gubben ikke gidder og gjøre litt ekstra om dagen, som da kunne ha taklet jobben helt utmerket. da synes jeg at mannfolket kan sette i gang å gjøre litt ekstra.

[Anonym bruker]

Forresten så jobber jeg som pedagog i en barnehage samt SFO, og desverre så var det dermed ikke så enklet å tilrettelegge for ei som brukte skinner på begge hendene, som ikke kunne gå, løfte eller bære mer enn høyst nødvendig. Hilsen fra hun oppgitte og desverre sykmeldte i innlegget over...

[Anonym bruker]

Jeg er sykemeldt 100% og har vært det fra uke 16. Mannen min gjør mye mer enn meg, og han har også tatt det meste med datteren på to år etter dette. Jeg orker ikke å t noe særlig husarbeid, prioriterer å spise sunt, trene og kose meg med datteren.

 

Om jeg skulle jobbet i det yrket jeg har så hadde det nok vært uforsvarlig ja. Jeg har en belastende jobb med høyt tempo og svært liten mulighet for tilrettelegging. Jeg så ikke datteren min fra uke åtte til uke seksten fordi jeg ikke hadde noe som helst igjen når jeg kom hjem. Jeg lå strak ut på sofa eller i sengen, og klarte ikke å spise jevnlig. Trening, som på grunn av bekkenløsning og svekket muskelatur egentlig var veldig nødvendig for å kunne gjennomføre et svangerskap på beina kunne jeg glemme.

 

Jeg har et risikosvangerskap, tar jeg for hardt i kan det ha store konsekvenser for både babyen og meg, da også datteren og resten av famlien som kunne mistet meg og babyen. At formen skulle være så dårlig skjønte jeg imidlertid ikke på forhånd, for sist var det kun de siste ukene som var så tunge, og datteren måtte forløses 2 1/2 måned før termin.

 

Nei vet du, jobben er ikke hovedfokuset mitt denne gangen. På tross av at jeg har et sykemeldingsgrunnlag som mange nok vil fnyse av, de som har sett meg i svangerskapet ser at jeg er langt fra frisk selv om jeg ikke har en konkret sykdom nå.

 

Det blir nok ikke flere barn på oss, men om jeg skulle jobbet nå tror jeg den eneste måten å få det til på hadde vært senabort siden jeg først så hvor dårlig jeg var etter uke 12. Synes ikke samfunnet kan kreve det av meg, så jeg får heller leve med sykemeldingen gitt.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg HI. Jeg jobbet også helt ut.Hadde jeg et sosialt liv? NEI! var jeg mye sliten? JA. men det er da ikke grunner nok for å sykemelde seg.

 

dere som prater om at barna lider. veldig få som er sykemeldt i ni måneder. Få barn som får et permanent dårlig forhold til mor fordi hun var ekstra sliten og la seg til å sove klokken 7 hver dag i 5 måneder... Barn skjønner ganske mye, så mange lager nok store problemer av ingenting.

 

Selvfølgelig er det mere behagelig å daffe rundt hjemme, men det skal myyye til før jeg sykemelder meg som gravid.. Mine elever tok ikke kade av at jeg måtte forlate rommet nå og da for å spy. og ikke tok de skade av at jeg satt å underviste mye, istedenfor å stå..

 

For all del, det finnes yrker hvor man ikke har noe valg, og noen gravide blir syke. men føler at den "jeg er gravid så jeg vil ha sykemelding" er på litt lik linje med jenter på ungdomskolen som har mensen og ikke vil ha gym... Behagelig å slippe? ja. Nødvendig? nei...

[Anonym bruker]

Husker forresten at det var en her inne som ville sykemelde seg da hun var så sliten. Hun hadde ikke noe sosialt liv hevdet hun, og de skulle flytte så hun ville ha energi til det. Håpløst..

[Anonym bruker]

Jeg er 100% sykemeldt, eier ikke energi i det hele tatt. Orker ikke ytdype de plagene jeg har hatt. Har ingenting å gjøre på jobb, er jeg på butikken og handler mat en dag ligger jeg strak ut resten av dagen og gjerne dagen etterpå også. Legen, psykologen ( de trodde ejg hadde svangerskapsdepresjon) og jordmor sier jeg har mer enn nok med å bare være gravid akkurat nå. Jeg kommer ikke tilbake på jobb før permisjon, mest sannsynlig.

De tar det som en selvfølge at jeg skal sykemeldes.

 

Mannen gjør ALT hjemme og med de barna vi har fra før. Likevel har jeg ikke overskudd til noe, sosialt liv har jeg ikke.

 

I det lande løp tror jeg samfunnet kan tjene på å la de gravide ta det mer med ro (uten å måtte gå ned i stillingsprosent og dermed miste inntekt), det virker forebyggende. Presser en kroppen for hardt vil en bare få det 100x verre tilbake. Og det tar lengre tid å bygge opp onn å bryte ned.

Og neim, graviditet er ingen sykdom MEN fører ofte meg seg palger som gjør en syk!

Irriterer meg grenseløst over hvor trangsynt enkelte mennesker kan være. Klarer du deg uten sykemeldig, ja da trenger du det virkelig ikke heller! Flott for deg! :-) Men det betyr ikke at alle andre klarer det likevel.

[Anonym bruker]

men HI sier jo ikke at alle klarer seg uten, emn hun påpeker at det er nok mange som kunne ha vært i jobb hvis bare mannfolkene hjalp til litt mere på hjemmefronten, og hvis man senker sine forventninger som mamma og sosialt menneske i den perioden.

 

Mange sykemelder seg for gode grunner, HELT KLART! men veldig mange hadde klart seg uten også..

[Anonym bruker]

Vel, jeg syntes faktisk ikke det var ok å skulle gå glipp av et halvt år i datteren min sitt liv jeg. Det har vært et hektisk år i forkant av dette slik at jeg har vært mye borte før det også. Jeg måtte legge meg i det øyblikket jeg kom hjem, hun la seg klokken 19.00 da jeg sto opp igjen. Det er faktisk ikke normalt å gå å legge seg når en kommer hjem, om jeg ikke hadde vært gravid men måtte det av en annen årsak så hadde ingen tvilt på at jeg var syk.

 

Jeg har vesentlig lavere terskel for sykemelding som gravid. Jeg har nesten dødd av graviditet før, og da tar en sine forholdsregler, jeg synes ikke arbeidsgiveren min er så viktig at jeg risikerer livet mitt og/eller en prematur baby som kanskje må leve med følgene hele sitt liv... Bare for at jeg skulle være flink. Sist var jeg på jobb til den dagen jeg ble innlagt med svært alvorlig og tidlig svangerskapsforgiftning. Det er det INGEN som har hatt noe igjen for... Skattepengene som burde gått til mine sykepenger de siste ukene er jo spart selvsagt, men det er det.

 

Det er ikke behagelig å slippe, min tilstand er veldig langt fra behagelig. Om det bare handlet om litt mindre energi og spying hadde det vært noe annet. Det var slik de første ukene av graviditeten, og da var jeg også på jobb og spydde opp frokosten der. Jeg hadde nok klart å jobbe mer i en annen jobb, magefølelsen får bestemme denne gangen og legen er helt enig i at det skal være sånn for meg.

 

 

Hilsen: 12:10

[Anonym bruker]

Jo da, jeg leste det. Men jeg er nok av de som andre tenker og tror kunne vært i jobb om jeg bare "gadd". For jeg ser ikke syk ut, er jeg med på noe fresher jeg meg såpass opp at jeg holder ut en stund. Men får skikkelig igjen for det i etterkant. Jeg smiler og sier at det går greit, rett og slett fordi andre ikke egentlig er intressert i å virkelig vite.

Jeg får ofte høre, hun og hun er så sprek og sterk som erpå jobbe hele svnagerkapet, ble bare delvis sykemeldt de to siste ukee før permisjon.

 

Så føler vel for å forsvare meg litt bare.... Det er ikke noen god følelse å vite at folk ser ned på og tenker sitt om hvorfor en ikke er på jobb og tjener samfunnet.