Gå til innhold

Alle vi som fikk barn før vi var 20, som det gikk "bra" med..


Anbefalte innlegg

Bare for å vise at det ikke alltid har noe med alder å gjøre..

 

Jeg var 19 år da jeg ble mamma for første gang. Jeg og pappa'n hadde vært sammen i èn mnd og jeg var russ.. Så, det var ikke planlagt for å si det sånn! MEN, det gikk jo så bra!:)

 

Hun er fire år, bor sammen med mamman og pappan sin og skal bli storesøster i august. Jeg og kjæresten har vært sammen i fem år og planlegger bryllup neste år.. Det KAN gå bra! :D

 

Ikke alle er like heldige, men det trenger ikke å ha noe med alder å gjøre bestandig. Det finnes selvfølgelig mange unge, uansvarlige mennesker som planlegger baby, og det finnes mange uansvarlige over 30 som planlegger det også.. Eller som blir gravid ved "uhell"..

Også finnes det mange unge og eldre ansvarlige mennesker..

 

Hurra for alle ANSVARLIGE foreldre, under 20 eller over 40!! :D Det er det som teller :)

 

 

 

 

 

Jeg har skjønt at det er "få" unge det går bra med.. Men, la

Fortsetter under...

Jada det kan helt klart gå bra med oss som får barn før 20 også:)

 

Vi fikk første da jeg var 16 og han 21 år. Så fikk vi nr 2 for 7mnd siden.

Så nå har vi en gutt på 3,5 år og en gutt på 7mnd:)

 

Vi har straks vært sammen i 5 år.

 

Det blir hva man gjør det til!

Annonse

Jeg fikk barn på videregående. Bet tenna sammen og fullførte tross brudd og alvorlig sykdom. Begynte rett på bachelor, kjøpte leilighet og etter det tok jeg masterutdanning. Har ny mann, nytt hus og nytt barn.

 

Likevel ikke å anbefale.. :)

Det er jo ikke det som er hovedpoenget HI - selvfølgelig KAN det gå bra! Men anbefaler du virkelig 18 åringer som ikke har fullført skole om å bli foreldre?

Det er mye hardere økonomisk sett når en ikke har familie som kan støtte en økonomisk og ikke har noen form for inntekt. Tenker det er litt enklere på det punktet når en er økonomisk etablert og har et eget hjem??

Eg va 17,5 da æ fikk mit første barn. fikk nr 2 da eg va 21 år. Har samme far t begge og vi har snart vorre i lag i 9 år. så og sei at unge e uansvarlig og ikke får t forholdan så e det heilt feil. Man kan jo likegodt gå fra kværandre da mann e 30-40 med små barn en som 20 åringa med små barn. Vi planlegg føresten no nr 3 og kansje det bli bryllup på sikt og. Vi har det bare fint i lag.

 

Fikk en del kritikk fra ei i mella 30-40 og no før nånår sia gikk ho og man fra kværandre og ongan ser nesten ikke farn. Dæm va akkurat passert 30 da dæm fikk ungan og hadde en god og stabilt heim og økonomi, det kan vi sei at ikke eg og samboer hadde. Det vise bare at man kan gå fra en ann om man e 20 eller 40 spelle ingen rolle...

Jeg fikk barn som 18 åring, og det har vel gått bra... Hun er nå 24 år, og jeg har fått nytt "kull" barn med ny mann, og er nå småbarnsmor i 40 åra.

 

Jeg hadde verken utdannelse, fast jobb, skikkelig bolig eller stabilt forhold. Jeg trodde vel selv at dette ikke spilte noen rolle, og at jeg var "like god" mor som de som var eldre. Men jeg har sett sannheten i øynene i ettertid og har skjønt at som ung hadde jeg dessverre ikke de samme forutsetningens som når man er voksen og blir mor.

 

Heldigvis gikk det bra med min datter, men hun har ikke hatt en optimal oppvekst slik jeg ser det i dag. Hun fikk ikke den stabiliteten, tryggheten - OG økonomiske ballasten som faktisk spiller en stor rolle i et barns liv. Jeg TRODDE faktisk at jeg var en like god - ja, jeg innbilte meg faktisk innimellom at jeg var en bedre - mor enn mine eldre medsøstre. Jeg ser nå at jeg tok feil.... Men som ung har man ingen forutsetning til å verken se eller forstå at ting ser annerledes ut når man blir eldre!

 

 

Annonse

Jeg bodde sammen med pappa'n til jenta vår til hu fylte to år, før vi flytta fra hverandre ( Fikk henne like før 20 årsdagen min) Har ikke vært alene mange mnd'ene. Men hva er def. på oss det går "bra" med? Vi har igrunnen aldri hatt det bedre. Jeg jobber, betaler husleie, strøm. bhg, klær til vesla og alt - ALENE. BF betaler ikke bidrag enda heller. Pluss at det er mye roligere i huset her, og mindre turbulent enn før :) Uheldigvis stiller bf opp sporadisk og krever mer eller mindre "creds" for å stille opp, klager over hvor mye han ofrer de få gangene ( går 2-3 uker mellom hver helg han ser henne) han kommer på samvær. Så oss går det bra med =) Skal starte på utdannelse til høsten og - så uansett hvilken livssituasjon man er i.. De blir hva man gjør det til !

19 år da jeg ble mamma.

 

Er i dag 28. Er gift med pappaen og vi har to barn til. Har også tatt høyskoleutdannelse og kjøpt hus.

 

Synes det gikk ganske greit med oss :) Men - vil ikke anbefale noen å få barn før de er 25 likevel ;).

Jeg ble mor som 19-åring, det samme ble min mor. Jeg er veldig glad for at jeg har mulighet til å gi barna mine det mamma aldri ga meg. Omsorg, tid, kjærlighet og ting de trenger. Mine barn går aldri våte, de er alltid rene og pene, de har alltid det tøyet de trenger (og mer til) De har ull på vinteren, skikkelig utetøy (ikke bare en regnbukse over en strikka ullbukse, og da gjerne med bomull under der igjen). De har skikkelig skotøy, og trenger ikke bekymre seg for at strømmen blir stengt, eller at det er iskaldt når de kommer hjem.

 

Så joda, det går helt fint å bli mor før man er 20. Jeg er dog ikke sammen med pappaen til eldste, men er gift med pappaen til den yngste. Vi har planer om å bli gamle sammen, og leve lykkelig frem til da.

 

Selvom det har gått bra med meg så har jeg ofret utrolig mye. Alle de årene jeg har brukt på å oppdra min datter har jeg tenkt at jeg aldri skal gjøre som mamma gjorde. Jeg har flotte barn, som er trygge og gode.

Men nei, det er absolutt ikke å anbefale. I alle disse årene har det aldri vært tid til meg, tid jeg hadde trengt på meg selv siden jeg ble omsorgsperson for min egen bror i en alder av 12.

 

Og jeg må si meg enig med hun over, hadde jeg valgt, så hadde jeg ventet til jeg hadde levd litt... men man kan ikke endre på ting, og godt er det nå :)

Sikker på at det går glimrende med dere alle sammen, hvis "bare bra" ikke innebærer annet enn at dere fortsatt har hovedomsorgen for barna deres selv og ikke har gått på økonomisk ruin eller menneskelig ruin ( feks rusmisbruk). Alle er forskjellige, og det som funker fint for en kan funke dårlig for en annen.

 

Men to spørsmål likevel: når ungene deres kommer i den alderen, har dere først og fremst et ønske på vegne av ungene om at de må gjøre det samme (barn før utdannelse, jobb og etablering), eller ville der håpe de snudde litt på tingene og satte barn til verden litt seinere i livet?

 

Og spm 2: vil deres foreldre, søsken, og fedrene til barna deres snakke om disse tingene like varmt som dere gjør selv, eller vil de beskrive situasjonene litt mer avmålt? (F eks "ja, hun klarer seg jo fint nå, men i en periode var det hardt for oss som satt barnevakt hele tida" el lign?) Det er jo nemlig ikke til å stikke under en stol at vi bare får deres egen del av historien - vi hører ikke fra de andre rundt dere.

Mannen min og jeg planla barn da vi var 19 og 21 år gammle, da hadde vi bare vært sammen i 4 månder. Mange syns vel det er rart, men vi var aldri i tvil om at dette var det riktige for oss. Begge studerte på universitet / høyskole. Mannen er nå ferdig utdannet (ingeniør), mens jeg fortsatt studerer siden jeg tok permisjon.

 

Nå prøver vi å få nr. 2 før jeg er ferdig utdannet nettopp fordi det er en stor fordel å få barn under studiene (mtp. korte arbeidsdager , fin stipend og lån ordning, lange ferier, mange fridager sammen med barn(a).Dette er unikt for studentforeldre - jeg kjenner ingen som er i fulljobb som har samme unike mulighet til å være så mye sammen med barna)

 

Vi har alt vi trenger av penger - har aldri hatt økonomiske problemer (ingen av oss jobbet ved siden av studiene etter vi fikk barn). Vi har bil, fin leilighet, penger til ferier og opplevelser (riktig nok for det menste innenlands - blir nok mer utenlandsturer etterhvert). Vi krangler aldri (har hatt 1 krangel de siste 3 årene). Jeg kan virkelig ikke forstå meg på de som tror studentforeldre har det så vanskelig, for her og nå er livet et dans på roser! Blir nok mye vanskeligere når begge skal jobbe 100%. Jeg ser kun fordeler med å være studentmamma og ville aldri valgt annerledes.

 

 

16.44

 

Vil gjerne svar på spørsmålene dine. Jeg er studentmamman som svarte lenger ned.

 

1. Jeg har ingen ønsker om at utdannelse og alt må være på plass før barna mine etablerer seg. Det er sånn vi kaller A4-liv. Et samfunnsskapt fenomen som passer for mange, men ikke alle. Det jeg derimot ønsker for mine barn er at de får seg en jobb de trives i. For de fleste innebærer dette skole utover videregåendeskole. Det jeg ønsker for mine barn er at de skal følge hjertet sitt og gjennomføre sine mål i den rekkefølgen de selv ønsker.

 

2. Vi bor 2 timer unna mine foreldre, og de ser barnebarnet sitt max 1 gang i månden, og da er vi sammen med barnet. Altså, de har aldri sittet barnevakt- for vi foreldre er også der når vi møter besteforeldrene. Svigermor bor i samme by som oss, hun har passet barnet vårt over natten noen få ganger. Ca 3 ganger på 2 år. Dette har hun "mast" om å få lov til. Vi ønsker at barnet vårt skal få et nært og godt forhold til henne, derfor har vi latt henne få passe barnet en sjenden gang alene.

 

Faren til barnet deler samme oppfatning som meg hva angår barnet og vår situasjon.

Foreldrestipend + vanlig stipend/lån + barnetrygt + maks bostøtte + evt. kontantstøtte + ? Blir nok nok til å leve et godt liv., og det er noe alle studenter har krav på, ja. Dessuten vår studenter med barn omlag 20 000 kr 2 ganger i året for å kjøpe bøker, og det er mye mer enn det koster for bøker. Det er ihvertfall min erfaring.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...