alt er bare tungt..

[minimera]

jeg har en baby på 10 uker, og jeg sliter,... Jeg er ikke glad i det hele tatt, trøtt og sliten, og ofte sur og irritert inni meg. Jeg prøver å ikke vise det blandt mannen min og min andre unger på 3 år. Men når jeg er alene så gråter jeg mye, jeg gruer meg til å være alene hele dagen, vil helst bare sove noe som ikke erhelt enkelt når baben sover så kort om gangen

 

Jeg bor på bygda, og jeg kjenner ikke så mange her enda. Finnes ingen barselgrupper, da må jeg til storbyen som er 1,5t unna. Så jeg er hjemme hele dagen alene, mannen kommer hjem sent og halv åtte vil jeg helst i seng.

 

jeg har bekkenløsning, og er redusert pga det, så få trilleturer. Og jeg har nå blødd i 10 uker og skal sjekkes for om jeg har rester fra fødselen. Babyen har også hatt en del magevondt.,

 

så jeg koser meg ikke, jeg har det ganske så dårlig... og hva kan jeg gjøre, jeg aner ikke..... bare fortsette som før... snufs...

 

jeg prøver å være positiv, men nå er jeg liksom nådd bunnen føler jeg... jeg klarer ikke å være glad...

 

noen flere som har det sånn? noen råd?

 

 

[<3 duracellkanin <3]

huff. stakar deg.

jeg fikk virkelig vondt inni meg av å lese dette.

har du ingen venner eller noen du kan få besøk av?

jeg sitter også masse alene og kunne nok også bare tenke meg å sove fordi jeg føler meg ensom.. men heldigvis er jeg ikke trist.

men jeg vet i allefall godt hvordan det er å bo på bygda.. :/

hvor bor du henn da egentlig? hvis det er i nærheten så kunne vi jo funnet på noe?

(selv om sansynligheten er liten )

 

 

en STOOOOOR trøsteklem får du i allefall

[Skaubinna]

Syns du skal ta kontakt med helsesøster og si akkurat det du har skrevet her jeg. Så skal du få tilbud om å snakke med en psykolog. Og det tror jeg du trenger.

 

Høres litt ut som en fødselsdepresjon du har fått.

 

Prat med noen i hvertfall, kanskje starte med mannen din?

 

Lykke til kjære du!

[Gulljentene]

Har det sånn selv også, vil bare at dagene skal være fort over :/

Var sånn første gang jeg gikk hjemme også, men da bodde vi et annet sted der jeg kjente flere folk som gikk hjemme på dagtid. Nå er jeg stort sett hjemme for meg selv med babyen - som også har og har hatt mye magevondt og ikke er en spesielt sprudlende baby.

 

Klemmer får du av meg også!

[Trultemor73]

Skjønner deg veldig godt. Man trenger søvn, ellers blir en jo helt rar i hode. En får jo ikke overskudd til å ta seg av barna, når en er trøtt og sliten.

 

Trøst deg med at dette er kun for en liten perode. Legg deg så tidlig du kan. Har vært sur og irritert i hele dag selv, da lillegutt har vært våken stort sett hver natt i 3 uker nå. (Han er straks 1 år, så ikke så liten lengre, men har hatt diare og feber omhverandre i 3 uker nå). Tenker med meg selv at jeg skal legge meg tidlig, men så blir det til at jeg sitter oppe alikevel. Så angrer jeg dagen etter, pga at jeg er så trøtt.

 

Er hjemme med en 4 åring, og hun synes nok mamman hennes er sur om dagen, uheldigvis. Skjønner henne veldig godt:-). Jeg får jo så dårlig samvittighet ovenfor henne. Mannen min jobber også mye.

 

Men med tiden, så sover jo disse små hele natten og vi kan få sovet godt ut.

 

Lykke til.

[minimera]

takk for svar alle sammen, det hjelper med trøstende og ord og klemmer, og jeg vet det bare er for en stund. Prøver å trøste meg med det hele tiden, men da jeg fik vite at jeg kanskje må ha utskraping, så..ja jeg vet ikke, den lille energien jeg hadde igjen forsvant. Jeg har også smerter pga bekkenet og er så begrenset, det er også noe jeg tenker mye på!

 

Matlysten er borte og jeg spiser nesten ingenting for tiden heller... klarer bare ikke..

 

Psykolog er jo en løsning, men hvordan få tid til å komme dit? Mannen min kan ikke ta så mye fri fra jobb og å ha med en skrikende unge... huff, jeg er så negativ

 

Har snakket med mannen min, men det er ikke stort han kan gjøre enn å la meg prate, Vi har en unge til, og han hjelper mye til!

 

uansett, takk for svar, syns det hjelper å få det ut faktisk, det hadde jeg ikke trodd Liker liksom ikke å syte, når egentlig alt er jo bra...

 

 

[minimera]

Hyggelig av deg å tenke på det, men sannsynligheten er nok liten ja. Bor i Finnmark, du?

 

Jeg har venner, men ingen som er hjemme på dagen, de jobber. Takk for trøstekklemmen

 

[Ludoline]

Ingen god situasjon.

 

Synes du bør finne noen å snakke med jeg, som kan høre på hvordan du har det og gi deg styrke til å komme ut av situasjonen.

 

Har du barnehage til det eldste barnet, så kan du jo ta med den lille babyen til psykologen? Det burde ikke være en umulighet, så lenge du sier fra på forhånd.

 

Har gjort det selv, for et par uker siden. Gikk kjempe fint (mulig jeg var heldig da jeg på ingen måte har noen sovebaby..) da babyen sov gjennom hele sesjonen.

 

Hva som hjelper for meg i sånne ensomme øyeblikk er å ha noe på timeplanen av sosiale ting, osv. For da må man liksom anstrenge seg litt å komme seg opp og ut.. ellers er det lett å bli gal, tro meg!

[minimera]

Takk for flere svar!

 

Har snakket mer med mannen min nå, og det føles litt bedre. Jeg klarer ikke å gjøre noe for meg selv heller, når han er hjemme. Jeg lar han få gjøre det som er sosialt og morsomt, fordi jeg er redd han skal bli lei og sliten han også, og to som meg er ikke bra

 

Så..til lørdag skal jeg og storesøster på kino i byen, uten¨dårlig samvittighet for at mannen min blir hjemme alene med babyen!

[Ludoline]

Et første skritt, veldig bra!

[Snuppa + Spire]

Flott:) Håper det blir koselig for dere! Ikke alltid så veldig mye som skal til for å lokke positive tanker frem:)

 

Og du må ikke ha dårlig samvittighet for å la mannen trå til litt. Det er jo uansett kjekt for han å vite at du får det litt bedre.