En jævlig situasjon...

[Anonym bruker]

Jeg er gift, vært sammen i snart ni år, har ei datter på 4 og er gravid! Høres ut som den perfekte historie, ikke sant?

Men da jeg fant ut at jeg var gravid ( er litt over 9 uker på vei) så fortalte mannen min at han hadde tenkt at vi skulle gå fra hverandre... Det eneste han sa om graviditeten var at jeg måtte ta abort... Og jeg har vært veldig klar på at jeg ikke kan ta abort siden vi ble sammen. Vi har hoppet av i svingen som eneste prevensjon...

Vi går på famvernkontor, og han har sagt at han ikke kan gå fra meg nå som jeg er gravid, men han vil fortsatt at jeg tar abort.. Jeg er 39 år og nå nærmer det seg tid for duotest.. jeg er så i tvil på hva jeg skal gjøre.. og mannen min mener at jeg skal ta den, og at jeg skal ta abort dersom noe er galt... for som han sa, han ønsker ikke dette barnet...

Jeg er nokså langt nede, samtidig som jeg holder hodet godt over vannet! Jeg klarer meg, men i går ble det litt for mye, og jeg bare gråt da vi hadde lagt oss! Han sa etterhvert at jeg måtte slutte å gråte for han trengte å sove... Hadde jeg hørt denne historien fra noen av mine venninner, hadde mitt eneste råd vært: Gå fra han!!! Han er en drittsekk mm, men jeg synes det er vanskelig når jeg står midt oppi det! Trengte bare å få ut litt, og det hadde vært fint om du gadd skrive litt til meg om hva du tenker?!

[Anonym bruker]

Huff!

Først og fremst sender jeg deg en god klem (vet ikke om det hjelper, men stakkars stakkars deg)

 

Og, vet du hva? Dette kommer til å gå bra! Du kommer til å klare deg gjennom dette med hevet hode. Og med to flotte små barn.

Tenk bare på den skjønne lille jenta di? Er ikke hun alt i verden for deg?

jeg forstår et det er vanskelig å se for seg livet uten denne mannen, men det vil gå seg til. Litt og litt bedre for hver dag.

 

 

Lykke til, og gratulerer så mye med graviditeten!

Dette skal gå bra!

[Anonym bruker]

For en håpløs situasjon! Stakkars deg...

Er det mulig å prøve å gjøre det beste ut av det, på¨et vennskapelig nivå nå mens du går gravid? Ettersom det er det han ønsker..

(bare vennskapelig kan det ikke være siden dere har sex )

Du er en voksen kvinne, og klarer nok helt flott å ta vare på deg selv, dattera di og det nye barnet som kommer..

Si meg, hva føler du for han? (se for deg at du ikke var gravid).

[Anonym bruker]

Kinkig situasjon, men ja, du har mye å være positiv over!

Visste du at mannen din følte slik han gjorde?

Jeg har selv vært den som ønsket å gå, og det var svært uhyggelig for den parten også. En graviditet forverrer det jo drastisk for ham.

Man kan si at man skal ta ansvar og være voksen, men vi er bare mennesker vi også.

 

Hvis han mener dere har det vanskelig i samlivet, vil jo ikke et barn gjøre dette bedre.

Slik jeg ser det har du to ting du MÅ gjøre nå:

1. Snakk med mannen din. Se ting fra hans side også.

2. Bestem deg for å kjempe med nebb og klør dersom du virkelig elsker denne mannen.

 

Jeg skjønner at du er gravid, forvilet og alle disse naturlig følelsene oppi alt dette. Og det idelle hadde vært om mannen din var glad og ønsket dette barnet, og alt var fryd og gammen.

Men, hvis han har ønsket å separere seg fra deg og kanskje gått lenge med disse tankene, så gjorde nok ikke graviditeten det enklere for ham heller.

 

Vil du ha barnet selv om han ikke er en partner av deg? Ja, der har du svaret.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at det ikke er lett å bare gå fra mannen din!! Selv om det er rådet du selv ville gitt dine venninner i samme situasjon.

 

Her inne på DiB er det også veldig lav terskel for å gå fra mannen sin! Det er omtrent det eneste rådet man får her inne om man legger ut om problemene i parforholdet sitt her...

 

Jeg selv fikk det rådet her inne fra MANGE da jeg i høst la ut et innlegg om at mannen min slapp bomben om at han hadde skjult kredittkortgjeld bak min rygg. Nesten så mye som 1 million kroner!

 

Jeg var på nippet til å flytte fra han! Men så viste det seg, midt oppi alt dette her, at jeg var gravid! Vanskelig å bli alene med tre små. Så jeg valgte å bli. Vi dro til familievernkontoret, og det tok meg tre måneder før jeg klarte å føle noen som helst glede igjen.

 

Nå har jeg fått tingene på avstand. Vi har fått ordnet opp i de økonomiske problemene, og pengeproblemer er faktisk noe man klarer å komme seg ut av.

 

Angrer ikke på at jeg valgte å bli.

 

Men du er jo i en litt annen situasjon da! Siden det er snakk om følelser (at mannen din hadde tenkt dere skulle gå hver deres vei). Jeg synes det er veldig vanskelig å gi råd i slike situasjoner...

 

Men en viktig ting her: Ønsker DU et barn til?? Du er jo tross alt 39, og kanskje "siste sjanse" til å få et barn til? Om du ønsker deg dette barnet, synes jeg du skal beholde det! Selv om det ender med at du og mannen går fra hverandre. For hva om du velger abort? Og så går mannen din likevel fra deg? Da sitter du igjen med skjegget i postkassa...

 

Huff... Kunne egentlig ikke komme med så mange råd, men ønsker deg uansett lykke til! Skjønner du må ha det forferdelig nå...!

 

Klem

[Anonym bruker]

Det er lett og utale seg så lenge man ikke er i denne situasjonen.

 

Etter hva jeg ser har du to ting du kan gjøre.

1. Dere fortsetter og være gift. Mest sansynlig vil dere ikke bli lykkelige sammen og bruddet vil komme før eller siden. Men det kan også hende at mannen snur om. Men vil du fortsette og være med en mann som har sagt han hadde planer om å gå fra deg?

2. Du går fra han nå. Du vil få en tøff tid nå som du er gravid og blir alene. Dersom dere klarer å være venner kan dere lage avtale om at han skal hjelpe til litt ekstra nå fremover og den første tiden etter at barnet er født. Med tiden vil du treffe en mann som fortjener deg og begge barna. En mann som tar seg av deg og er der for deg i tykt og tynt.

 

Lykke til og en kjempe stor klem fra meg.

[Anonym bruker]

For det første, han kan ikke forlange at du tar abort, det er din kropp og du som bærer dette kommende barnet. Om han ikke vil ta del i ungens liv, så får dere heller finne en løsning på det.

Og hvem har sagt han må bli i ekteskapet, fordi om du er gravid? Hadde jeg vært deg, hadde jeg sagt lykke til, slengt sakene hans i esker og bagger og bedt han komme seg ut. Hvem vil vel forbli i et forhold, hvor mannen "føler seg tvunget til å bli, pga graviditet"? Nei, tror jeg fint hadde sagt jeg ville ha skilsmissen selv, og sagt at man finner løsning på det med barnet.

Som du sier, du er 39 år, har et barn, hva om du faktisk vil ha 2 barn? Og dette er eneste sjansen? Han kan jo singnere farskap, men likevel velge å utebli av ungens liv, ja, det suger om han gjør det, siden han altid vil ta del i datra sitt liv, men likevel.

Og siden dere bare har "hoppet av i svingen", så viste dere jo at det var en sjanse for graviditet, og alikevel er det det dere har gjort! Hadde han ikke ønsket seg flere barn, kunne han tredd på kondom.

 

Ingen kan råde deg i aborten eller hva du skal gjøre med mannen, var bare hva jeg ville gjort. Ta deg tid til å tenke på det: Er abort en løsning? Om ikke, behold ungen, og be mannen din vokse opp og ta ansvar for sin handling.

Og når det kommer til ekteskapet, vil du forbli sammen med en som egentlig vil gå fra deg, men som blir, fordi han føler seg tvungen til det pga graviditeten?

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!! Jeg klarer meg, og jeg vil ha barnet uansett om han er der eller ikke! Det er tungt å være gravid alene, men jeg kan lover dere at det er enda tyngre å være gravid i et forhold der man er gravid alene!! Jeg har verdens herligste datter, som er helt upåvirket av at vi voksne har det vanskelig. Vi krangler aldri så hun hører det, og vi gjør mye hyggelig sammen som familie!

Jeg tenker mye på saken fra hans side, og skjønner at det er vanskelig for han! Jeg forstår han kanskje for mye? Men han gir i liten grad uttrykk for at han forstår meg, og det sliter mye på meg! Hadde han bestemt seg får å bli eller gå så hadde det vært lettere for meg, men vakumet han har satt meg i nå er grusomt! Jeg heller selv mer og mer mot at jeg skal går fra han, selv om jeg synes det er veldig leit å gi opp!

[Anonym bruker]

Jeg hadde da i hvert fall sluttet å sove i samme seng! Forsøk å unngå ham mest mulig, men jeg må også si at jeg ville nok valgt å gå fra ham.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg kan gi han litt tid, selv om det sliter meg nesten ut.. og jeg kan ikke være sammen med en mann som er sammen med meg pga ungene.. Men jeg håper jo at vi kan finne tilbake til hverandre igjen.. LItt naivt kanskje??

Men når han melder seg helt ut av graviditeten, ikke skal han være med på ul, ikke fødselen tror han osv så er jo grunnlaget lagt for at jeg skal kunne bli veldig bitter på han etterhvert... Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har ønsket meg et barn til! Så abort blir det ikke!! Og hos meg og storesøstra er babyen så velkommen:)

[Anonym bruker]

Hei

 

Av og til kan det være godt å høre om noen som har/har hatt det værre.

 

Jeg skal fortelle deg kort om min.

For litt over 2år siden så mistet jeg først min far, og 3 uker etterpå fødte jeg en dødfødt datter. Det var tøffe tak. Vi bestemte oss for å prøve på nytt, og ble gravid - da var vi allerede i ferd med å gå fra hverandre. Plusset her var at begge ville ha barnet. Jeg er 33år, og årene løper fra meg også. Ville tatt mange år for meg å finne meg en ny å lage barn med.

 

Vi gikk fra hverandre. Jeg bærte fram barnet alene, men far var med på fødsel. Ikke så lett når jeg hadde en gutt fra før av. Snømåking førte til bekkenløsning. Tiden var tung, og jeg var nær en depresjon.

Jeg visste at jeg var sterk psykisk, har alltid vært det.

 

Så på kort tid, så har jeg mistet min far og datter - opplevd samlivsbrudd. Det ble ikke noe lettere når x fant ny dame, og dermed ikke klarte å prioritere barna. Han klarer fremdeles ikke det, men følger opp samværet (men kommer alltid for seint, bytter og styrer).

 

Nå er minstemann straks 1år, og eldstemann er 5 og værdens snilleste storebror.

 

Jeg har klart å kjøpe leilighet til oss, på 80kvadrat - tre soverom i et flott byggefelt. Jeg skal snart tilbake i 100% jobb. JEG HAR KLART DET! Og jeg er en smule stolt.... he he.

Litt igjen er det å jobbe med, men dagene er mye lysere og lettere nå.

 

Så det eneste jeg igrunn vil si til deg - STOL PÅ DEG SELV. Gjør det som er riktig for deg. FOR DU KLARER DET!

Ta små skritt, og sett noen mål. Uansett hva du velger.

Lykke lykke til. KLEM

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har vært i en liknende situasjon bortsett fra at vi ikke var gift. Men vi hadde nettopp flyttet sammen igjen. Hadde to barn fra før.

Jeg ble gravid med en gang. Vi skulle ikke ha flere.

Han forlangte abort, men jeg klarte det ikke og nektet.

Han rørte meg ikke fysisk i de 9 mnd og snakket heller ikke til meg.

Han lot rett og slett som om jeg ikke eksisterte.

Han holdt ungene borte fra meg med en gang han kom fra jobb.

Han fikk ikke være med på UL men på 3D ul. Og så vidt på fødselen.

Jeg gikk fra han da babyen var ca 8 mnd.

 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg beholdt barnet og sett om følelsene hans hadde endret seg i løpet av svangerskapet.

Gjør de ikke det så la han gå.

 

Da er han ikke verdt verken deg eller ungene.

Men kjemp for han om han er verdt å holde på.

Men vær forberedt på at han kanskje går likevel.

 

Det store spørsmålet er vel hvorfor han ønsker å gå fra dere.

Og siden han ikke kommer til å gå fra deg nå, kommer han da til å gå fra deg etter fødselen? Når tenker han å gjøre dette?

 

Klem fra en som vet hvor vondt du har det.

[Anonym bruker]

Så godt å høre at du har stått på og klart det:) Vær stolt av deg selv!!! Tusen takk for klem og lykkeønskninger:) Klem HI

[Anonym bruker]

Han ønsker å gå fra oss pga at han trenger frihet... Trenger å feste mer, ha sex med andre damer osv osv.. Han fester i snitt 2 ganger i mnd nå, trenger 2 til 3 kvelder i uken samt at han ser fotball ute av huset en kveld i uka. Så jeg syns i grunnen han har mye frihet jeg... Vet ikke om han er verdt å holde på egentlig, men ønsker så gjerne at vi skal få det til! Høres fryktelig naiv ut, hører det selv... Men drømmen om 2 barn om mor og far er der...

HI

[Gjest]

Barna vil gi deg glede i mange år framover, så ikke la deg presse til abort. Det er jo kanskje din siste sjanse til å få et søsken til barnet dere allerede har

 

Jeg ville bare kanskje tatt duotesten. Du må jo uansett være beredt til at noe kan være galt og at barnet trenger mye oppfølging, for det meste av den slags ser man verken på ul eller tester.

[Gjest]

Tja, hvis du uansett er glad i ham kan du jo gi ham mer frihet (innenfor hva du synes er anstendig). Du får jo neppe mer tid til deg selv som alenemor ... for han høres ikke ut som typen som vil kreve 50-50 liksom.

 

Lykke til, håper forholdet deres overlever 40-årskrisa

[Anonym bruker]

han sier han vil gå fra deg, hvorfor kan han bestemme at du skal ta abort?? det er din kropp! du bestemmer! ta duotesten om du vil, mest sannsynlig er alt bra med barnet. du kan oppdra det alene om han skal være på den måten! si at du kan ta duotesten på en betingelse, at han signerer 100% av foreldreretten til deg! liten sjangse men om barnet har noe feil er det du som avgjør , ikke la deg presse til noe!! du vil bare angre etterpå! lykke til!

[Anonym bruker]

hvis han har vært klar over at å hoppe av i svingen er ganske usikker prevensjon så kan han ikke reagere som han gjør..like mye hans feil, å som voksen tar man ansvar.. jeg syns helt ærlig at du skal dra bort eller be han dra åsså få han på avstand, tenk selv uten hans innspill!

[Anonym bruker]

Han vil feste og knulle andre damer??

Vet du hva, dette kommer han garantert til å gjøre uansett hva du mener...høres ut som om han er halvveis singel allerede.

Du kan ikke godta å sitte på vent mens han bestemmer seg! Hvis han ikke går, skal du leve "på nåde" til han evt. ombestemmer seg igjen? Nei, du må sette deg i respekt, både overfor gubben og deg selv! Si at dette finner du deg ikke i, hvem tror han at han er som kan stifte familie for så å velge den bort!? Han er en umoden og egoistisk mann som behandler kone og barn på denne måten.

Synes ikke du har andre reelle valg enn å gå. Kanskje går det opp et lys for gubben og han kommer krypende tilbake. Da er det ikke sikkert at du vil ha han lenger.

[Anonym bruker]

.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med hun ene over her.

 

Du kan gi han mer frihet, eller innfri flere av de krav/ønsker han har.

 

For som alenemor, og med hans holdninger så vil han neppe være den som er mest tilstedet for barna og kanskje ikke være tilstedet for det nye barnet i det hele tatt. Og som alenemor så vil ikke du få særlig mye frihet og fritid alikevel.

 

På den måten vil du ha han, dere vil være sammen og etterhvert som 40 års krisa hans går over tror jeg han vil roe seg ned igjen og han vil innse at han var dum og vil leve sammen med deg og barna.

 

Det er hva jeg tror iallfall.

 

Hvor mye av hans ønsker/drømmer du vil innfri er jo helt opp til deg hva du ønsker å tolerere, men han skal ikke trampe på deg. Det må være innen visse rammer og betingelser.

 

Setter du noe annet valg opp mot han så vil han gå uansett tror jeg.

[Anonym bruker]

Hi om du er henne som hadde mann som plutslig ville ha et åpent forhold??? Og som menet at skulle feste så mye han ville og at han på toppen av det hele ikke trengte og være takknemmlig for at du sitter hjemme med datteren deres når han er var ute og levde dagens glade dager..

 

Er dette deg???