Skal si d som det er: Jeg sliter med selvtillitten og hvordan jeg føler kroppen min er... HJELP!

[Saftsuse 84]

Jeg er ca 165 cm, og veier nå 55 kg, ja helt normal... Men, jeg føler meg feit og fæl.. ((får vel så øra flagrer nå))

For ikke mange månedene siden veide jeg 48 kg og var fornøyd. Jo, hadde bmi på 17 og ikke pupper i d heletatt, men jeg trivdes med de tynne bena og den flate magen.. Nå har jeg lagt på meg mye på kort tid da jeg ikke greide å sulte meg lenger... Og nå greier jeg ikke å stoppe å spise.. Tenker på mat døgnet rundt.. Synes dette er helt forferdelig!! Har hatt noen knalltøffe år, og det var da denne missnøyen med kroppen ble ekstra stor.. Jeg skammer meg for at jeg føler det slik.. For ja, det er vel e form for spiseforstyrrelse jeg har..

Jeg har alltid fått høre at jeg er veldig flink, fornuftig, dyktig, arbeidssom, en god mor, ett energi menneske... Synes det er knalltøft å leve opp til altsom skal være så bra! Jeg er dønn sliten! Jeg har altid hatt alt på G! ALT! Hele livet. Alt fra meg selv til økonomien..

Prøver å være et godt forbilde for egne og bonusbarn, og innerst inni så vet jeg jo at jeg kanskje ikke var det når jeg var 48 kg.. Må bare få ut frustrasjonen! Den fæle følelsen jeg har i meg når jeg ikke greier å se meg selv uten klær, eller i et speil... Det er mange år siden jeg kunne nyte mat uten å få dårlig samvittighet.. Ikke drep meg med stygge komentarer, for for meg er dette forferdelig!

[*Rutletutt*]

Du skal absolutt ikke få så øra flagrer av meg....jeg er akkurat som deg. Jeg har kastet vekta, så aner ikke hvor mange kg jeg er nå, men har nok ikke gått noe merkbart opp vil jeg tro (merker jo det på klærne). Jeg har stort sett også vært misfornøyd med kroppen min opp gjennom, selv om jeg strengt tatt ikke burde være det (har jeg hørt...;-)) Jeg klarer stort sett å fokusere på de tingene med kroppen min jeg ikke liker, og se bort fra det som kanskje er bra. Bla syns jeg at leggene mine er for tykke, det har jeg alltid hatt komplekser for. (ikke direkte tykke, men kraftige) Uansett hvor tynn jeg ble, syns jeg leggene mine var for store...ikke noe å gjøre noe med har jeg funnet ut etterhvert. Samme sak med magen. Uansett hvor tynn jeg ble, syns jeg alltid magen var for stor. Jeg har ikke et gram fett på magen, men likevel syns jeg det. Har vel noe å gjøre med at resten har krympet, og når jeg spiser meg mett, sees det veldig godt (syns jeg), fordi magen tross alt må ha plass til maten.

 

Jeg har en spiseforstyrrelse, og det lureste jeg noensinne har gjort var å innrømme det til meg selv...ikke lett, men sånn er det. Det jeg tenkte på som kontroll, var/er egentlig det stikk motsatte. Jeg er også som deg, flink-pike-syndrom kaller legen min det...det er typske kjennetegn på en som kan få spiseforsyrrelser. Jeg sier ikke at du har det, men jeg aner de samme tendensene jeg hadde. Det handler ikke om å sulte seg og å være radmager, men om hvordan mat og kontroll styrer livet og hverdagen - og det er fryktelig slitsomt. Den dårlige samvittigheten vet jeg alt om...selv om jeg forsøker å si til meg selv at jeg ikke blir tjukk av å spise en ekstra frukt eller litt nøtter, så er det noe som ligger så spikret i meg, at jeg ikke må miste kontrollen, at jeg ikke klarer å la være å ha dårlig samvittighet for alt "ekstra" jeg putter i meg, men jeg forøker likevel - for jeg SKAL bli helt frisk, det tar bare litt tid.

[Saftsuse 84]

Takk for svar... Jeg har gått opp e del på kort tid, grunnet at jeg fikk ny kontorjobb som jeg eeelsker.. Sitter jo stille hele dagen, og trives kjempegodt, og da gikk jeg raskt opp i vekt.. Har dårlig samvittighet hele tiden. Men jeg må spise for å få energi, og når man var så tynn som d jeg en stund var, ja da legger man fort på seg.. Men jeg synes det er forferdelig. Hoss meg legger det seg over rompa og nedover lårene og spesielt over knærne.. Synes det er pyton! Jeg hater å ha d slik! Jeg ser mange andre kvinner og menn som er større enn det jeg er, og jeg synes de er ser sunne og pene ut, men jeg, jeg skal være radmager... Sliten av meg selv!!

[Gjest yrild]

Du får ikke som ørene flagrer av meg heller selv om jeg er en 5-7 kg tyngre enn deg og 1 cm høyere er jeg fornøyd og rolig med min kroppsfasong og det gjør livet lettere.

 

Du må slutte med å prøve å være perfekt. Flinke piker blir utbrent og litt late og lystige piker er meget lykkeligere ;-)

 

Et politisk ukorrekt råd er å prøve å sammenligne seg med de som er hakket tykkere enn deg og de som alltid har det rotete, aldri har energi etc, istedenfor å sammenligne deg med supermammaene. Prøv å se deg i speilet hver dag og si høyt 10 ting som du er bra på + komplimenter om hvor bra du ser ut. (Høres idiotisk ut, men det hjelper).

 

ønsker deg alt godt og håper at du kommer deg ut av "tråkke på seg selv" sirkelen.

 

 

 

 

[2søtesmåh]

Dette skrev du i ditt innlegg:

*Nå har jeg lagt på meg mye på kort tid da jeg ikke greide å sulte meg lenger... Og nå greier jeg ikke å stoppe å spise*

 

Du hadde vel anorexia (tilnærmet) og har nå gått over til overspising/bulimi uten oppkast (som noen kaller det..).Uten at jeg skal si du har vært eller ER syk..Men kan vel anta at du var og er farlig nær disse lidelsene... Jeg kan ikke si annet enn at det enkleste ( i teorien) er og begynne og fokusere på HELSA, og ikke vekt og cm....Tenkt på sunn mat, drit i mengden, og tenk på trening...3-4 ganger i uka er et must om har kontorjobb....Ja, egentlig bør man passe på og gå tur eller trene skikkelig hver dag for å kunne nyte noenlunde "normale" måltider...Jepp, sitter på kontor selv ) Og er man ikke aktiv (dvs driver utelek med barn, hagearbeid, eller husvask/rydding) flere timer hver ettermiddag, så MÅ man kompensere på en eller annen måte...

 

Har også hatt anorexia, og på vei mot og bli frisk hadde jeg perioder med overspising, med overtrening osv osv..Nå trener jeg så og si hver dag, fokuserer på sunne og regelmessige måltid og at det er lov og kose seg i jul, påske og feriere etc..Jeg trener, ikke med mål omå bli tynn og lekker i kroppen men har i perioder fokus på utholdenhet, så styrke armer, styrke ben etc..Setter meg fysiske PRESTASJONSMÅL, ikke fysiske MÅL (cm/kg).

 

Dette har hjulpet meg til et bedre, sunnere og stabilt liv på alle områder...Igjen, dette er i teorien, ikke gjort på en dag, men tenker man på det ofte nok, så kommer det av seg selv til slutt.