Fler som ikke blir helt fortrolig med mammarollen?

[Februarmamma 2011 og 14?]

Da jeg stilte på 6-ukerskontroll på helsestasjonen idag begynte lillemann å skrike og ville ikke la seg trøste. En hel haug med andre mammaer var der- med snille og stille babyer som skulle på koselig barseltreff. Jeg begynte å gråte fordi jeg føler at andre later som alt er så enkelt. Alle skal KOSE seg så innmari, mens jeg savner ALT av mitt gamle liv. Savner jobben, savner å være kjærester, savner å dra på tur, bruke kroppen, og kanskje føler meg litt ensom med disse følelsene. Til slutt roet gutten seg med smokk, mens jeg min sytekopp ikke klarte å slutte gråte. Hater meg selv for det når andre så det, så hele helsekontrollen ble til en samtale om meg og mine følelser og hvorvidt jeg burde snakke med en psykolog.

 

Hvem andre kjenner seg igjen? Tenker at det bare vil gjøre det verre å snakke om det, trur bare jeg trenger å høre at andre har det litt kjipt innimellom. Jeg mener - er det ingen andre som syns dagene blir veldig lange?

 

 

[Træægtrønder`n :)]

Jeg har heldigvis hatt en veldig lite krevende baby, men jeg kan likevel kjenne meg igjen i starten. Jeg syntes at selve starten var helt fantastisk, men så da vi kom hjem fra sykehuset så fikk vi problemer med ammingen. Jeg gråt og gråt. Å være alene med babyen var kjempeskummelt, og jeg hadde ofte en vond klump i magen. Det er kanskje ikke noe trøst, men det går seg til. Det er jo bare 6 uker siden du fødte og kroppen og hormonene er fortsatt i ulage. Det tar tid å komme inn i rollen. Nå etter 4 måneder så elsker jeg å være mamma. Jeg har fått veldig god selvtillit på området faktisk:) Jeg kan selvsagt savne en del ting, men regner med de kommer etterhvert. Jeg synes ikke dagene er lange nå. Jeg treffer barselgruppen og triller mye tur. Og så blir de jo bare morsommere og morsommere.

 

Hvis du tror det hjelper å snakke med psykolog så synes jeg du skal slå til på tilbudet. Hvis du føler det er så alvorlig at det kan være snakk om en fødselsdepresjon så skal du ta det alvorlig. Men mange jeg kjenner har hatt en tøff start, og dette med kosen kommer etterhvert. Snakk med mannen din om det. Mannen min syntes det var kjempestas fra starten, og jeg var veldig misunnelig. Han fikk all kosen, mens jeg hadde så vondt og grudde meg utrolig til hun skulle ha mat igjen.

 

Det er en stor overgang å bli mamma så gi deg selv litt tid til å komme inn i rollen. Ikke alt er rosenrødt med det, men jeg lover deg at det kommer. Jeg var så glad i jenta mi fra dag 1, men kosen kommer etterhvert.

 

Håpe det går seg til. Lykke til

[MillaLilla]

Kjære februarmamma,

 

Aller først - ALLE babyer er mest urolige rundt 6 ukers alder (nesten). Dette er forsket på, og de vet ikke helt hvorfor det er slik, men det er som regel da de gråter mest og er vanskeligst å ha med å gjøre.

 

Jeg var aldri i samme situasjon som deg, men jeg hadde mammaen min boende hos oss de første fire ukene og det er jeg veldig glad for - jeg tror lett jeg hadde blitt deprimert uten all hjelp og avlastning fra henne. Og jeg husker veldig godt første gang jeg kjente at jeg mestret dette med å være mamma - da var lillerusken blitt fem uker og vi to hadde for første gang en ganske fin dag sammen uten veldig mye gråt.

 

Og joda - jeg har hatt mine dager som alt har vært veldig tungt. Når lillerusken ikke ville sove og jeg kjente meg veldig trett og sliten og alene med alt. Det jeg synes hjelper er å lage faste rutiner. "Nå er det leketid, nå er det sovetid, nå skal vi ut og gå tur, nå er det stelletid osv". Det gjør dagene forutsigbare på en god måte (de virker ikke lange, men går ganske fort). og noen ganger i uken møter vi venninner av meg med deres babyer og det blir en fin avveksling.

 

Har du forresten mulighet til å ha barnevakt litt innimellom? Jeg har hatt noen fine stunder når jeg har latt rusken være igjen hos svigermor et par timer mens jeg har tatt med meg en bok ut på café for å være alene litt. Svigermor har vært ekstatisk over å få alenetid med barnebarnet, mens jeg har fått sårt tiltrengt tid for meg selv. vinn/vinn!

 

I løpet av de neste månedene blir gutten din lettere å lettere å ha med å gjøre for hver uke som går, og når han begynner å le høyt når han ser deg skal du se det blir morsommere å være mamma!

 

Jeg sender deg en god klem og håper du føler deg bedre snart.

 

 

[Ludoline]

Hei,

Synes du skal snakke med pskolog jeg. Ikke fordi det er noe galt i det du føler, men for å få luftet følelsene.

 

Har ikke vært i din situasjon, egentlig, men har forståelse for hvilken kjempe omveltning det er å få baby. Det endrer din identitet også, en endring som du ikke er så fortrolig med? Eller det at du før hadde full kontroll på jobb, deg selv, osv.. også får du en baby det er umulig å ha kontroll over, som gjør at du ikke føler deg så bra?

 

Hvis du snakker med psykolog så kan disse følelsene identifiseres, og da kan du gjøre noe mer aktivt som gjør at du vil føle deg bedre.

 

Være mamma, men dra på trening allikevel.. få barnevakt og være kjærester med mannen din en gang i blandt, osv.

 

Lykke til!

 

P.S Det at babyen ikke lot seg trøste betyr ikke at du er en dårlig mor. Kanskje den hadde luftsmerter, som du ikke kunne fjerne, for eksempel. Vanskelig å vite med små babyer.

[kirvill]

JEG har vært i din situasjon! Hver gang vi var på barselgrupper første tiden så grein lillemann. De andre ungene sov i fanget til mødrene. Han grein hjemme også, ganske lenge. Han sov lite, spiste lite, var mye styr med amming og ja, det var rett og slett en trist start. Nå er lille store gutten snart 6 måneder og det meste er bedre, men jeg tar meg i og savne mer aleine-tid og ja, en baby som er lettere å ha med å gjøre ifht soving osv.

Syns disse tankene på en måte har vært vanskelig å si høgt, samtidig så har jeg gjort det, og merker at det en sier høgt ufarliggjør en jo på en måte. Som respons på mine følelser har jeg fått tilbake andres historier - som de ikke fortalte om mens jeg gikk gravid - og det er ikke bare rosenrøde historier der ute. Har i tillegg hatt to samtaler med psykolog på helsestasjonen og fått en debriefing etter tøff fødsel og barsel. Det var også ganske ok, enda jeg ser på meg selv som rimelig oppegående og nyansert i følelseslivet - så var det noen nye tanker som ble plantet inn i meg, og det var bra å snu noen av de :-)

[Brillemamma]

Har også mvært i din situasjon... Jeg var virkelig ikke forberedt på hvordan det å bli mamma kom til å bli. Alt blir jo helt annerledes..et lite nurk som er totalt avhengig av deg, og som ikke kan si ifra hvorfor han/hun gråter osv.. Jeg synest det var utrolig tøft å bli mamma! Gutten min gråt veldig mye de 3 første mnd. Ikke fikk vi til ammingen, så begynnte med flaske fra 6uker..og det var et skikkelig nederlag for en førstegangsmamma..følte meg totalt mislykket. Og så hørte jeg på alle andre rundt meg hvor utrolig fantastisk det var å bli mamma, sååå koselig med amming osv.. Jeg snakte aldri med noen om mine følelser, holdt det inni meg. Jeg er av den typen som kan virke veldig tøff og som en person som alltid er blid og fornøyd..men sånn var det ikke da iallefall! Var ikke før han var rundt 4mnd jeg virkelig begynnte å føle at jeg mestret dette nye livet. Og begynnte å få skikkelig morsfølelse for gutten min. Fra den tiden gikk alt bare oppover!)

Med nr 2 gikk det supert med ammingen, men småa hadde kolikk..:/ Så der også følte jeg at jeg ikke mestret mammarollen helt..Hun skrek, og JEG skrek...Var forferdelig å ikke klare å trøste mitt eget barn! Men etter 3mnd gikk kolikken over, og alt ble så mye bedre!

Nå, med nr 3, føler jeg at jeg har vært gjennom det meste med de 2 andre, så denne gangen mestret jeg det ganske bra å ha en nyfødt en Hun var veldig urolig fra hun var 4-5 uker til hun var rundt 10uker..men denne gangen taklet jeg det bedre! Måtte altså 3 barn til før jeg virkelig følte at jeg mestret dette Men jeg har aldri likt de 3 første mnd med babyen..det er mye nytt, man skal bli kjent med babyen, de er ofte urolige, og formen min er ikke på topp..:/ Jeg synest også at alle andre er så fantastisk lykkelige og glade hele tiden! Men jeg tror nok ikke det er sånn.. Jeg legger iallefall ikke skjul på at de første mnd er tøffe...

Håper det hjelper å høre at andre også har hatt det som deg. Håper det går bedre etter hvert! God klem til deg!!

[*Nøtta*]

Det er helt normalt å føle som du gjør nå...men det er dermed ikke sagt at det er gode følelser.

 

Jeg har vært der.

 

Hadde en veldig tøff start-ingenting var som jeg hadde sett for meg.

Vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av mammarollen,mendet var iallefall ikke det å føle at livet var over for alltid eller å sitte oppe natterstid alene og gråte fordi man grudde seg til neste gang babyen våknet.

 

MEN når lisja var ca 8 uker,da lettet det mer og mer.

Begynte å lære å kjenne de forskjellige typer gråt,og kunne bedre lese henne.

Når jenta var nesten 3 mnder- begynte jeg å like å være mamma- og nå- kunne aldri byttet det bort med NOE annet!!

 

Sikkert vanskelig å tro for deg nå,men det kommer til å bli såååå bra! Just hang in there!

 

Prøv å drit i alle som sier at du må koooose deg hjemme med småtten,spør du "nesten hversomhelst" om hvordan deres barseltid var hjemme med deres førstefødte,så vil du oppdage at det er fåtallet som har hatt det koooooslig fra første dag.

Men det er lett å glemme det,når babyen vokser til - og man oppdager hvor fort babytiden har gått fra en.

[Busy_bee]

Hei februarmamma.

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du beskriver. Jeg var på 6 ukers kontroll med min lille i forrige uke. Det fikk for så vidt greit, helt til jeg skulle legge ham i bilstolen for å reissue hjem. Da begynte skrikekonserten, og han var utrøstelig helt til jeg fant en sofakrok og fant frem puppen. Det var nummeret før jeg tok til tårene, men klarte så vidt å holde igjen.

Jeg kjenner veldig på at jeg savner jobb, venner, friheten osv. Akkurat slik som du beskriver. Det jeg kan si er at jeg synes det går fremover. Jeg har brukt mye tid på å snakke med mannen min om hvordan jeg har det og han har vært flink til å spør meg hvordan jeg har det etter at han skjønte at ting var litt tungt. Dette har hjulpet meg masse. Men jeg vil tro det like gjerne kunne hjulpet meg å snakke med en psykolog. Jeg snakket også en del med både jordmor og helsesøster I begynnelsen, ford vi slet veldig med ammingen. Dette har nå begynt å gå seg til og han lille har begynt å få litt rutiner innarbeidet. Ingenting skikkelig enda, men det er ihvertfall struktur på dagene som gjør det mulig å komme seg rundt litt. Det har i grunnen vært den aller beste terapien for meg, å gå tur i solskinnet vi har hatt de siste dagene. I dag hadde jeg min aller første tur til byen hvor jeg tok med vognen i bilen og gikk tur i butikkene med en kaffe mocca i hånden. Jeg må si at det føltes utrolig godt og ikke minst normalt.

Så jeg håper absolutt at du får noen slike små lysglimt etterhvert. Det betyr utrolig mye å kunne gjøre slike normale ting for meg ihvertfall. Jeg merker at tilværelsen har lysnet litt de siste to ukene i forhold til hva det var i begynnelsen. Jeg håper virkelig du opplever det samme snart. Som de andre over her, så tror jeg også det blir bedre når de søte små blir litt større, men jeg må si at fremgangen går veldig sakte.

Uansett synes jeg ikke du skal være redd for å snakke med noen. Tankene dine er nok mer normale enn du tror.

[uhhuhher]

Kjenner meg igjen, jeg og. Vi har fått en unge som gulper utrolig mye, og jeg klarer ikke slutte å tenke på hvordan jeg kan fikse dette, selv om jeg gang på gang får beskjed om at det er normalt. Ungen legger på seg, men jeg spør igjen og igjen, både helsesøster, barnelege, jordmor, akupunktør osv osv. :-) Jeg synes det er slitsomt å ta han med til folk og sitter hele tiden og bekymrer meg for at han skal gulpe på de som holder ham. Er stress å amme foran andre, for han begynner sikker å skrike og gulpe. Rasjonelt sett vet jeg at dette går over, men det er slitsomt men det står på, og det er en big deal for meg akkurat nå.

 

Ta følelsene dine på alvor, for det er alvor akkurat nå. :-) Det er ikke teit og sytete. Alle har vært i en situasjon som ligner din, alle har sine bekymringer. Synes det høres lurt ut å snakke med noen, evt. bare gå tilbake til helsesøster for en prat hvis det er mulig. Jeg krever at helsestasjonen tar meg på alvor, for selv om det er småtterier, så er det viktig å få gode svar og bli beroliget.

 

Sønnen min har begynt å smile skikkelig nå, og jeg kan gå hele dagen og banne og tørke gulp og bekymre meg, men når det smilet kommer klokken fire på natta, da glemmer jeg skrikingen og gulpingen og bekymringene en liten stund, og alt er godt. Og slik går nå dagene. :-)

[lillenims]

Spedbarn er dritkjipt (både bokstavlig og i overført betydning).

Joda, søte og dufter baby og alt det der, men det er bare slitsomt - null rutiner og forutsigbarhet, masse hyling, og som regel føler du deg altfor bundet - det ER slitsomt å løpe på kafe også!

 

Jeg pleier si at jeg ikke fikk barn for å digge spedbarnstida, og det står jeg ved. Det begynte å komme seg da hun ble 8-9 mnd og kunne kommunisere litt bedre, men jeg må si jeg gleder meg til hun er på min alder....

 

Jeg er vanvittig glad jeg har en jobb som tok imot meg med åpne armer etter 6 uker (bare en dag i uka, da), og en mann som hadde mulighet for å ta pappaperm mens jeg jobbet. Godt å komme meg ut! (Jeg fullpumpet, så amming var ikke noen issue for oss.)

 

Men det ER mulig du har snev av barseldepresjon, og i såfall bør du snakke med en psykolog om du får tilbud om det, om ikke annet for å få avkrefta at det er en barseldepresjon. Tårer er normalt, men det kan gå på helsa løs for både mor, barn og resten av familien, og da er det ikke bare tårer lenger. De fleste har "baby blues" og det går over av seg selv etter et par-tre dager, men ca 5-10% utvikler depresjon, og da kan man trenge behandling. Se http://bit.ly/enNQBP for mer informasjon.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Kjære deg!

Du er ikke alene!

Jeg føler meg til tider som en elendig mamma, fordi jeg egentlig ikke har noen grunn til å føle slik. Min baby er veldig rolig og gråter ikke mye, men samtidig når hun gråter blir jeg så sliten å lei meg og tar meg selv å å savne tiden før jeg ble mamma. Når hun da roer seg og ser på meg og det ser ut som hun smiler får jeg FRYKTELIG dårlig samvittighet over at jeg tenkte slik. For jeg er jo fryktelig glad i henne.

 

Jeg gråter ofte og mye, og dagene mine er totalt ustabile ene dagen er alt toppers, neste dag er det ingen lys i tunellen og jeg vil bare sove å være babyfri! Det er så innmari bra når det er bra og så innmari mørkt når det er mørkt det sliter jeg med.

 

Jeg får nå tett oppfølging av helsestasjonen, fordi jeg til tider er langt nede. Jeg får også hjelp fra homestart. Det er en fantastisk frivillig organisasjon der du får en person som kommer hjem til deg 4 timer engang i uka. Da passer den personen babyn så jeg kan sove, gå på kino.. ja whatever! Og det er et supert tiltak! Jeg er alenemor da, men de er ikke bare for alenemødre!!

 

Noen ganger vurderer jeg å hoppe ut av vinduet altså! Men jeg elsker lillegull og vet det blir bedre, alle sier det. Og jeg vet jeg ikke er alene. Det er heller ikke du!

DU er en flink mamma! Og det blir bedre! Det værste for emg er skyldfølelsen jeg får etter en gråtetokt da hun er så utrolig nydelig og rolig og jeg har hatt så fæle tanker. Føler meg som verdens værste mamam, men jeg gjør det beste for henne å setter henne først og hun har det bra så jeg vet egentlig jeg er en god mamma. Det er du også!

 

Prøv å få litt tid for deg selv om du har mulighet, la mannen ta henne, eller familie så du kan gjøre noe for bare deg. Unne deg en masasje kanskje? Et lite pust i bakken og et avbrekk er noen ganger det som skal til for å få hodet litt over vannet og få en ny energi og ork til hverdagen igjen. Og det fortjener du jo kjære deg!

 

Stor klem sliten alenemor <3

[tulla<3sep2010]

Jeg forstår deg på en måte! Hvertfall på det at jeg savner mitt gamle liv! Babay her har vært kjempe snill fra dag en, en slik baby som ALLE som har vært her på besøk ønsker seg! Blid, sover, spiser og ingen skriking fra dag 1!

Vi hadde ingen problemer med ammingen, selv etter ks så gikk det perfekt fra dag 1!

Jeg har ingenting å "skylde" på, ingen grunn til å være lei, savne livet før baby eller noe. Men det gjør jeg!

Vi flyttet til et nytt sted når jeg var gravid, langt fra min familie og mine venner. Jeg begynte på skole samme høsten som vi fikk baby og etter en sommer uten noen spes sosial omgang var det så deilig å være sosial med folk!

Det var jo fantastisk å få baby, men jeg savner å være sammen med venner, jobbe, skole, drikke kaffe med venner. Ikke være bundet opp til huset fra kl 18 på kvelden. Det blir mye tid alene pga et ikke eksisterende nettverk. Har gjort en innsats å blitt kjent med noen andre med baby, men da er det jo med baby.

 

Jeg sluttet å amme når ho var 5 mnd, hadde variert litt med flaske (mme) og amming frem til da. Men jeg ville ikke amme lenger, jeg vil ha muligheten til å komme meg ut. Til at baby ikke er avhengig av meg!

Jeg gleder meg til barnehagestart til høsten, selvom hun er under året da. Jeg gleder meg til å begynne å studere å få litt mer av mitt eget liv tilbake!

 

Jeg har søkt å fått jobb som jeg skal begynne i nå, det blir en veldig liten stilling, kanskje 2-3 dager i mnd i første omgang! Men jeg gleder meg til å være megselv, og ikke bare mamma!

 

Jeg er ufattelig glad i baby og kan ikke si at jeg skulle ønske jeg ikke hadde baby. Men jeg savner det gamle livet mitt.

 

Men det går seg til! Det er mye mer artig å være med baby nå, mer respons og lek. Et eget menneske, men spedbarnstia var egentlig ganske fin siden baby sov masse da! SÅ jeg hadde masse egen tid!

 

Skulle aldri vært baby foruten og jeg vet at alt dette kommer til å gå seg til! Tar tiden til hjelp og prøver å kose meg imellom tiden!

 

Lykke til!

[Makko med to små gutter]

Tror dine tanker og følelser er HELT normale! - Ta gjerne en prat med psykolog om du får time og du tror det hjelper.

 

"- Åååå det er så koselig med baby!" det er dessverre slik man "skal" oppfatte babytiden. -Det skal også være SÅ koselig å amme! Den store lykken man skal føle når barnet blir lagt på brystet har jeg heller ikke kjent, fascinasjon er vel det nærmeste. -Når jeg forteller det til venninner er det faktisk fler som har blitt lettet, for de har tenkt de har vært de eneste. Hadde jeg valgt kunne ungene mine fint kommet med storken i en alder av 6mnd.

 

Ja jeg må innrømme at jeg synes det er enkelt å ha et fornøyd barn, riktignok først etter at jeg ignorerte helsesøster beskjed om at amming ikke skulle skje oftere enn hver annen time, -helst hver 3, og ikke mer enn i 20min av gangen (da skrek mini hele kvelden!). -Nå får mini mat når han virker sulten og er blid og fornøyd. Men jeg synes det er kjedelig å amme (og førstemann brukte gjerne 1,5time pr gang!) og det må gjøres rimelig ofte! Man blir i tillegg veldig bundet, og man sover lite/dårlig! -Å ha spedbarn er SLITSOMT!

 

For meg var løsningen i tillegg til å amme ofte, gi ungen til mannen en time eller to innimellom å gå å legge meg, å være sosial, møte andre (også uten barn), komme igang med trening både med meg selv og hund, og rett og slett få litt "alene tid". Husarbeid blir IKKE gjort på dagtid her (bortsett fra klesvask).

 

Er det noen tilbud der du bor? Undersøk litt, det kan være MYE mer enn du tror!

Her er det:

- Småbarnstreff 1 gang pr uke

- Babysang, et sted hver uke og en annen plass 2hver uke

- Turistforeninga arrangerer turer 2 hver uke

- Barselgruppa mi møtes hver uke.

- Treningssenteret har barnepass hver dag, så det er mulighet til å trene

 

Ellers har jeg hatt meg noen arbeidsdager, tar med mini på jobb, kontordama og sjefen duller med mini om det trengs (jeg ammer og skifter bleie). - det er godt å holde kontakten med jobb. Kanskje du kan få noen til å passe gutten din noen timer og faktisk jobbe litt? -Sjefen min betaler dagmamma om jeg ønsker, han tjener mer på meg enn han må betale dagmamma :-P -det MÅ self. ordnes med NAV.

 

Kom deg ut på tur selv om du har liten baby (om din form er ok).

 

Har du noen som kan være barnevakt? -Isåfall prøv å pumpe deg og ta med kjæresten en par timer på kafe/middag ol. har dere ikke barnevakt ta med mini.

 

- En god pumpe kan forresten være gull verd om du har lyst til å være aktiv ev. også begynne tidelig på jobb (om du ammer selvfølgelig!). Her passer pappa'n ungene når jeg f.eks. er på trening. Da er avtalen at han gir flaske uansett, -slik at jeg slipper å hele tiden følge med på klokka å tenke at "jeg må hjem for xxxx er sikkert snart sulten!"

 

du får ha lykke til!

[Gulljentene]

Skal love deg at du ikke er alene!

Jeg fikk nr 2 tidlig i desember, og det er sjelden jeg KOOOOSER meg så innmari som "alle" skal ha det til at man gjør med baby.

Helst går jeg og venter på at dagen skal passere så jeg kan få selskap av mann og storesøstra når de er ferdige på jobb/barnehage.

Har aldri vært en "ÅÅÅÅ, baby!"-person, må si meg enig med hun over her at det er triveligere jo eldre de blir.

Idiotisk av meg å få barn på en årstid som jeg også hater intenst da Har vært vinter nesten et halvt år her, og jeg MÅTTE jo få en high need baby som først har hatt kolikk, og nå etterhvert er et skikkelig oppmerksomhetsmonster - har lært meg å la henne lage litt lyder før jeg evt plukker henne opp, men etter nesten 3 mnd med skriking så er jeg blitt nærmest allergisk mot alt som minner om skrik.

Gleder meg til å komme tilbake i jobb, men å si det høyt er jo nærmest som å banne i kirka.

Jeg tok selv initiativ til å få komme til en kommunal psykolog i og med jeg slet med hjemmetilværelsen med førstemann også, og vet ikke om det gjør meg noe klokere, men er ihvertfall ok å få luftet tankene og frustrasjonene sine litt til en utenforstående person. Anbefaler deg å prøve det, klaffer ikke kjemien med den du kommer til så kan du jo slutte å gå/prøve å bytte til en annen

Mangler også nettverk her jeg bor og har en svigermor som fortsatt ikke har passet minstemann, så jeg og mannen har ennå ikke hatt ett eneste sekund med helt-alene-tid siden hun ble født...

 

Sender en stor klem til deg! Håper du får til å kose deg LITT etterhvert ihvertfall

[Gjest]

Først vil jeg si at det er bra du skriver et innlegg om det her.

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen, tross at dette er mitt andre barn.

 

Jeg skulle ikke bli deprimert igjen, jeg visste jo hva jeg gikk til denne gangen. Med barn nr 1 gikk jeg nesten 6 mnd med depresjoner og angst før jeg gikk til lege og fikk lykkepiller. Jeg gikk i samtaleterapi i over et år. Dette skulle ikke skje igjen, men etter en heavy start med ammetrøbbel og betennelser, samt lite søvn og mye gråt på oss begge, så måtte jeg be om hjelp igjen!

Småtten er 8 uker, og denne gang går jeg også på medisiner.

Jeg hadde glemt hvor jævlig barseltiden egentlig var, tross snille og rolige babyer. Jeg er redd for masse, har mer angst enn noen gang. Jeg er redd for å være alene med begge barna mine (jeg skammer meg!) og mannen min gjør så godt han kan. I tillegg til full jobb.

 

Trøsten er at dette går over, for alle. Sett ord på det og snakk med folk. oppsøk hjelp, det er ikke tabu. Masse lykke til!

 

Klem fra meg

[Baby Bliss]

Jeg har lest gjennom alle de gode svarene du har fått, og har ikke så veldig mye å legge til. Vil bare si at jeg også kjenner meg igjen i din beskrivelse! Har aldri vært et "baby-menneske" og trodde denne mamma-følelsen skulle komme helt av seg selv (noe den ikke gjorde)!!

 

Men det som ble mitt store vendepunkt (kan nærmest kalle det en aha-opplevelse) var da gutten min lo for første gang!! Det var verdens beste følelse og etter det følte jeg meg mer og mer som en mamma!

 

Lykke til videre!

[Februarmamma 2011 og 14?]

Takk for mange og lange svar. Det gjør sinnsykt godt å vite at de fleste opplever det samme. Føler seg så veldig "ressurssvak" plutselig når helsesøster skal bli bekymret for meg også. Har nå avtalt å møte noe som heter "spedbarnsteamet" på helsestasjonen til uka, og angrer egentlig litt på at jeg sa ja til det. De ville at mannen min skulle være med også. Det passer selvsagt dårlig på en arbeidsdag og vi vil ikke at de skal tro han er en dårlig far som ikke stiller opp. "Hva har du nå stilt i stand" lurer han på og jeg føler meg bare elendig.

 

På den andre siden så er ting mye bedre idag. Tok meg selv i kragen og gikk fra dør til dør til andre som går hjemme der vi bor. De var jo kjempepositive til å møtes, og da ser det ikke så mørkt ut lenger.