Mamma og meg.

[Anonym bruker]

Min nydelige mamma døde dessverre av kreft før jul, hun ble 49år.

 

Etter hennes bortgang har jeg tenkt veldig masse og mange følelser er selvsagt i sving.

 

Det ene jeg sliter med er at jeg sammenligner meg med mamma hele tiden. Hvordan hun gjorde det og det i forhold til hvordan jeg gjør det, osv. Jeg føler jeg ønsker å være så lik henne som overhodet mulig. Hvorfor i alle dager føler jeg det slik da?

 

Vi er forskjellige på noen områder. Mamma var en veldig sterk og selvstendig person, hun gjorde alt selv, eide rekkehus og bil, hadde to jobber, to voksne barn boende hjemme, var alene i mange år - lite sosial omgang med folk i det hele tatt.

 

Selv om hun alltid var ekstremt populær.

 

Og hun klaget aldri. Når hun så at noe måtte bli gjort, så gjorde hun det med en gang. Huset feks var alltid strøkent! Og til 17 mai, påske, jul, bursdager, st hans osv, vasket hun ned huset, pyntet, laget mat og stelte i stand. Til tross for at hun kanskje skulle være alene, eller bare vi barna var der med henne. Er søren ikke alle som gidder det altså!

 

Jeg er også veldig selvstendig og sterk. Men jeg er av de som stadig utsetter ting som må gjøres. Føler veldig ofte orker ikke-gidder ikke. Jeg ønsker ikke være slik. Jeg vil være som Mamma! Jeg ønsker meg hennes energi, livslyst og pågangsmot. Kan jeg endre meg på dette området? Eller er jeg født energiløs og lat?

 

Hvorfor er det slik at noen vasker gulver hver uke, tørker støv hver dag, osv, fordi det må gjøres, mens andre utsetter og utsetter og gjør det til slutt med negativ holdning?

 

Urettferdig at min gode, snille mamma måtte dra. Hun som elsket livet. Jeg som er litt likegyldig og relativt giddalaus, burde byttet plass med henne!

 

Aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg hadde en mening med det, men falt litt ut. En ting er i hvertfall sikkert, jeg er i sorg, en sorg uten sidestykke. Og det gjør så ubeskrivelig vondt! :'(

 

 

[Anonym bruker]

Sender deg en stor klem!!!