Hva ville dere valgt og hvilke tanker ville dere hatt rundt dette vanskelige valget?

[Anonym bruker]

Barnefar og jeg gikk fra hverandre for omlag 1 år siden. Han er en god far, men vanskelig å leve sammen med ifht. mye egoisme og egenrådighet.

Jeg traff kjærleiken med stor K.

Barnefar ønsker at me finner tilbake til hverandre, noe jeg også er blitt usikker på. Jeg elsker virkeleg denne andre mannen, men forholdene med å leve med barnefar er mye enklere.

Jeg sliter med å vere frå barna, noe som ikkje har blitt enklere dette året, snarere tvert om.

Jeg ønsker så sterkt at barna ikkje skal være skilsmissebarn, og få muligheten til å leve med sin mor og far, at eg nå føler at det beste kanskje hadde vært å bli ilag med eks mannen igjen.

Selvfølgelig gradvis tilnærming, og parterapi.

Vi hadde også mange fine stunder, men som nevnt var vårt forhold preget av at han er en som liker å få og gir desidert mye mindre tilbake.

Men, kan eg leve med dette, å sette meg selv til side, for at barna skal vokse opp sammen med oss begge.

 

Jeg savner huset vårt og de gode stundene. Samtidig som jeg elsker dypt en annen.

På ein annen side blir jeg veldig sjalu med gtanke på eks mannen med ei annen.

 

 

Jeg har ikke ført noen bak lyset og har over en lang periode nå vært "singel" for å tenke over dette viktige valget. Jeg slites mellom alt dette. Jeg er åpen og ærlig overfor alle parter.

 

Vil noen dele sine erfaringer blir eg veldig takknemlig!

 

Ikke døm meg vær så snill, eg har det tøft nok fra før.

[Anonym bruker]

Har ingen erfaringer, men jeg steiler litt ved tanken om å sette seg selv til side for at barna skal vokse opp med begge foreldrene i samme hus.

[Anonym bruker]

Har du tenkt på at dere kanskje kommer bedre overens nå nettopp fordi dere ikke bor sammen og er kjærester?

 

Det er alltid så lett å bare huske det gode, å savne og ville gå tilbake, men min erfaring er at man ofte havner tilbake i den gamle tralten og ingenting har egentlig forandret seg.

Skriver ikke dette for å være negativ, men dere må være 100% sikker før dere blir sammen igjen slik at dere ikke setter barna i den situasjonen med et nytt brudd.

[Anonym bruker]

Du sier at du elsker den nye mannen over alt på jord, men det tror jeg ikke du egentlig mener. Da hadde du jo ikke trengt å tenke over om du vil være sammen med BF eller den nye?

 

Men når det er sagt så synes jeg at du skal velge ut fra kjærlighet og ikke hva som er mest praktisk. Hva hjelper det å ha det enkelt og praktisk om du ikke er virkelig lykkelig? Det er viktig for barn å se foreldre som er lykkelige, så om du ofrer ekte lykke til fordel for BF som kan være litt vanskelig og som faktisk er en eks av en grunn, så tror jeg du kan komme til å angre senere.

Men det er du som vet omstendighetene rundt bruddet og hvordan hver av dem har vært til å leve med.

[Anonym bruker]

Det er nettopp slike tanker jeg har også. Og jeg hadde aldri satt ungene i den situasjonen igjen, da hadde jeg blitt og kjempet for livet.

Jeg elsker barna så høyt og jeg sørger når de ikke er med meg, og tanken på at de skal være hos en "annen" familie halve året.

Jeg tror ikke de har godt av 50\50 løsning, men far er steil, og jeg forstår han godt.

Jeg sliter sånn med at de er borte, at jeg ikke hver dag skal se de søte små bare beina som kryper opp i sengen og smiler verdens største smil!

 

Samtidig har jeg funnet min store kjærlighet, og tanken på å aldri være med ham er tung å svelge.

 

Men, mine følelser ifht hvorfor jeg ikke takler tanken på min eksmann med en annen er udefinerbart.

 

 

Har flåst av mennesker i liknende situasjoner tidligere, og tenkt mitt. Nå er jeg her selv. Helt rådvill, og dypt fortvilet.

 

HI

[Anonym bruker]

Hadde du elsket den andre over alt på jord, som du sier, hadde det ikke vært noe tema, vel?

Jeg tenker at når du har barn med en mann du fremdeles kan tenke deg å bo sammen med, som du fremdeles har følelser for, så skylder du både deg selv og ungene å prøve på nytt. Gitt selvfølgelig at han er med og er motivert for å abeide med det dere måtte ha av problemer. Ikke gi deg så lett! Det er ikke alltid lykken ligger i første og enkleste løsning. Mange av dere mener tydeligvis at egen lykke kommer først, samt alt det våset folk serverer om at bare mamma er glad er ungene glade. Den kjøper jeg ikke. Derimot, vet jeg at et langt godt og trygt forhold krever arbeid fra begge parter, det går opp og ned og man finner løsninger sammen.

[Anonym bruker]

Jeg hører at du savner barna når de er borte og at du vil ha dem hos deg hele tiden (forståelig nok), men jeg hører ikke at du sier at du savner din eks, at du vil være sammen med ham og at du elsker ham. Det tenker jeg sier det meste.

 

09:49

[Anonym bruker]

Han er min store kjærlighet, uten tvil! Det er jeg ikke usikker på. Å være med ham gir meg ro, det er en dyp og inderlig kjærlighet jeg aldri har kjent tidligere. Vi kjente hverandre fra før. Det er gjensidig.

 

Samtidig kan aldri noe erstatte for meg å være fra barna mine. Hvis jeg velger ham velger jeg også å være fra ungene omtrent halve året. Det er uholdbart. Vi savner hverandre alle sammen.

 

HI

 

Takk for at dere bruker av deres tid på å dele synspunkter.

[Anonym bruker]

Jeg savner kanskje ikke ham så mye. Savner den pakken vi hadde sammen. Vi var en familie. Vi var der alle sammen. Vi gjorde familieting, og var en enhet.

 

Takk for svar.

 

HI

[Anonym bruker]

Et vanskelig valg, tydeligvis. For min egen del vet jeg at jeg aldri hadde klart å være fra ungene mine halve tiden på grunn av en mann..

[Anonym bruker]

Hvis du heller vil være ulykkelig eller til og med følelsesløs i samlivet så høres det ut som at BF er det rette valget. Men om du vil vise barna hvordan et lykkelig og sunt forhold skal være så er den nye kjæresten din det rette valget. Når en får barn og velger å gå fra hverandre så er det bare slik at en må være borte fra hverandre. Og ja, det er fælt, spesiellt de første årene. Det er ingenting som skiller deg fra andre i så måte, og etterhvert som de vokser til kommer det til å være helt naturlig. Høres nok littt rart ut, men det blir faktisk slikt til slutt.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du kanskje ikke elsker denne nye mannen så mye som du tror. Hvis du virkelig hadde elsket ham hadde du gitt blaffen i tanken på eksen sammen med en ny dame, og du hadde antagelig også sett muligheten for å skape en familie med den nye mannen hvor dere kunne hatt gode stunder, gjort familieting og skapt en god ramme uten de dårlige egenskapene til eksen din.

 

Jeg tror fortsatt du har følelser for eksen din på et eller annet nivå og hvis du føler at et forhold mellom dere kan fungere igjen så gi det et forsøk, men parterapi allerede fra starten er sikkert ikke dumt.

 

Det neste jeg synes du bør tenke over er at barna en dag er store og flytter hjemmefra. Forhold der man kun holder sammen for barnas skyld tror jeg blir triste greier den dagen det bare er dere to som sitter igjen.

[Anonym bruker]

Hun snakker jo ikke om "ulykkelig" eller "følelsesløs"? Hun snakker om at hun savner tryggheten, huset og at hun til og med ville vært sjalu om eksen fant seg ny dame.. Da tenker jeg som så at det finnes noe der som hun kan jobbe med og lete frem, og at hun har store og gode muligheter for å ha det kjempefint i fremtiden, sammen med barna og pappaen deres. For meg høres det ut som om bruddet skjedde før de hadde prøvd alt for mange runder å fikse det som var problemet, og at med en skikkeilig innsats fra begge to skulle det være mulig å finne en felles plattform å bygge videre på. Men det er selvfølgelig ikke i den rette DiB-ånd;-)

[Anonym bruker]

Uff, jeg føler med deg, det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon. Jeg synes kanskje du skal være litt mer nøktern i forhold til dine tanker og følelser rundt "den store kjærligheten." Hvis du har vært "singel" hele denne tiden kan du umulig ha hatt en vanlig hverdag med denne mannen. Derfor blir det urettferdig å sammenligne de to forholdene. Kanskje du vet innerst inne hva du bør gjøre. Hva sier hjertet ditt? Jeg skjønner godt at du ønsker å gi dine barn en så stabil familiesituasjon som mulig, men det er ikke sikkert det blir så stabilt som du ønsker selv om du går tilbake til din mann. Det er heller ikke sikkert at det varer livet ut med den andre mannen.

Så du må rett og slett ta en sjanse, uansett hvilken vei du velger. Jeg synes du skal være stille en stund og se om intuisjonen din sier deg noe.

Lykke til, gi deg selv tid.

[Anonym bruker]

Jeg hadde absolutt ikke blitt sammen med barnefaren. Antagelig kommer dere overens nå fordi dere ikke bor sammen, det er alltid en grunn for at det ble slutt... Dersom du elsker en annen vil du bli ulykkelig i forholdet, noe som igjen vil tære på forholdet til barnefaren, og barna dine vil på ett eller annet plan legge merke til det. De ser når det ikke er kjærlighet. Et barn har det bedre når foreldrene er lykkelige og (selvom det er på hver sin kant) og klarer å samarbeide godt.

[Anonym bruker]

ååå herrregud for en teit tråd!

 

Er du 14 år og mangler en skrue i nepa HI ???

 

Du sier å være borte fra barna 50% av året er Uaktuelt og at du ikke tolerer det.

Da sier vel det alt ?? Det har du nevnt flere ganger nå, og det svaret sier jo alt du lurer på.

 

Da må du enten velge ingen av disse mennene men leve med BF som venner, eller du og BF må bli sammen igjen.

 

Den nye mannen kan du bare be drite å dra, for utifra det du sier her så har han ingen sjangs. Så drit i å kom hit å skulle ha råd fra oss når du allerede vet svaret.

[Anonym bruker]

I det lange løp så er det bedre for både deg, barna og eksmannen at du satser på den store kjærligheten, for han kommer til å ligge som en mørk sky over familielivet hvis du går tilbake til eksmannen.

Barn tilpasser seg, og kansje får eksmannen også sjansen til å møte den store kjærligheten, en som ikke bare vil ha pakken, men ham.

Du kan ikke få begge, sånn er livet. Det er ikke lett.

Jeg hadde aldri ofret kjærligheten selv, har et barn fra før jeg traff mannen min, det har ikke vært noe problem for hverken barnet, meg eller mannen min, bare glede. De to har nå et supert forhold, finner på mye kjekt i lag og har endel felles interesser.

Gi kjærligheten en sjanse. Man må faktisk være litt egoist, også til andres beste selv om de ikke ser det med en gang og kan bli litt lei seg.

[Anonym bruker]

Sier jo litt om hvor egoist du er 22:53

 

Skal vi alle gå etter den grønne kjærlighetsskya da ? Herregud, den varer i 1 år hvis man er heldig. HI har ikke levd under et tak med denne "kjærligheten" en dag engang, er sikker på hun blir skuffet og om 1 år vil hun spy og kaster han ut. Skal hun da finne en ny sky ?

 

Nei, ikke rart skilsmisse og brudd statistikk er så høy hvis man bare skal gå rundt å ha rosaskyer å gå på hele tiden. For en moral det er på folk i dag. Herremin

[Anonym bruker]

Aj aj... Jeg ville aldri ofret mitt eget kjærlighetsliv for at ungene skulle sluppet å vokse opp som skilsmissebarn (ihvertfall når du allerede har funnet kjærligheten på nytt). Barn har det best når foreldrene er harmoniske og lykkelige sammen, om dette er sammen eller hver for seg spiller egentlog ikke så stor rolle. Det er jo samarbeidet mellom dere som er avgjørende for hvordan barna får det.

 

PS! Det er helt normalt å føle både litt eiertrang og sjalusi når det gjelder eksen altså, been there done that. Det eneste jeg klarte å gjøre var å ødelegge min eks forhold til en ny dame. Det ble selvfølgelig slutt etter kort tid. Det var jo en grunn til at det ble slutt i utgangspunktet.

Og hvordan vet du at eksen ikke gjør dette fordi han også føler sjalusi, noe som ikke nødvendigvis er et sunt tegn.

 

Jeg berømmer deg for å ville prøve på nytt med barnefar, men med mindre du genuint tror at dere vil finne tilbake til hvrandre og at han denne gangen er en ny og forbedret person (akkurat dette er vel heller lote sannsynlig), så ville jeg faktisk gått videre med livet mitt og satset på den nye du har møtt.

 

Masse lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Nesten litt søtt at dere har sånn klokketro på at neste forhold varer. Hvorfor skulle ikke det kunne gå skeis også? Regner med at ektemannen var Mannen med stor M en gang i verden også..