Hva ville dere ha gjort??

[Ella_Bella_Snupperella]

Min bor langt unna oss og vi ser henne derfor ikke så ofte. Har en sønn fra før og prøver å holde henne oppdatert på hva som skjer med han og babyen så hun føler hun er litt med!

 

I det siste 3-6 mnd) har det vært relativt stille fra hennes side og jeg har lurt litt overfor mannen min hva det kan skyldes.

 

I dag fikk jeg sms fra min søster om at mamma er nå på antidepressiva og beklager seg stort og ofte over at hun ikke er en del av livet vårt lenger. Det toppet seg visst forrige uke da jeg ga beskjed om at vi denne gang ikke kommer til å si fra på forhånd at vi drar på sykehuset! Sist gjorde vi det, men fordi ting drøyde så lenge endte det med at hun kavet seg opp og ringte både til våre mobiler og til fødeavdelingen. En eller annen tok med tlf inn i fødestuen og lurte på om jeg ville snakke med henne - mens jeg holdt på å føde! Mannen min og jeg opplevde det som at hun trengte seg inn i en situasjon som var ytterst privat og ble mektig forbannet! Vi følte det satt en hel gjeng og bekymret seg for hva som skjedde (fordi hun hadde selvsagt sagt det videre) og at vi hadde tidspress på å få sagt noe. Det hele preget gleden av å kunne si ifra om at sønnen vår var født!

 

Er vi veldig urimelig som ikke ønsker å si ifra? Føler at jeg har nok å bekymre meg over akkurat nå om jeg ikke må ta meg av mamma også! Syns det er på sin plass at hun ikke tenker på sin egen tilfredsstillelse men om hva hun kan gjøre for meg... Er det for mye forlangt? Hun er jo ikke alene om å ville vite nær babyen er kommet og vi har jo ikke tenkt å melde ifra til alle! Hvorfor skal hun føle hun har monopol på å få vite når barnebarnet er på vei? Kan hun ikke bare vente i spenning slik alle andre gjør og glede seg til om hun kanskje idag får beskjed om at hun er blitt bestemor for andre gang?

 

Syns ikke det blir riktig å gi seg på hva vi har sagt at vi ønsker bare for å tilfredsstille hennes behov! Det er jo ikke bare meg i denne avgjørelsen- mannen min er helt enig med meg! Han lo bare og ristet på hodet når han hørte at hun ønsket igjen at vi skulle si fra og at kanskje han kunne bare gå på gangen og sende sms med oppdateringer så hun slapp å bekymre seg!

 

Hva ville dere gjort???

[Ella_Bella_Snupperella]

Skulle selvsagt stå: "min mor bor..." helt i begynnelsen!

[flypapir]

Ikke så enkelt dette her, men om jeg var i din situasjon tror jeg nok jeg ville tatt en hvit løgn og sagt at "jaja, vi sier ifra når noe skjer". Og så ringe henne når babyen er ute og si at det ikke ble tid til å ringe, men at hun nå er den første som får vite at babyen nå faktisk er ute (eller noe i den duren).

 

Mest sannsynlig går det jo raskere for deg denne gangen

[Heldig mamma til ♥to gutter♥]

Jeg støtter deg absolutt på å gjøre det dere føler for selv.

 

Jeg har også en mor som har slitt en del psykisk og skapte en del styr i forbindelse med forrige fødsel fordi hun ikke følte hun ble prioritert nok i forhold til andre mtp telefon/sms etter fødsel og at hun ikke fikk komme raskt nok på besøk på sykehuset.

 

Denne gangen har jeg sagt tydelig fra at vi setter pris på at hun bryr seg, men at det er vi som skal bli foreldre og må ta hensyn til egne behov under fødsel og barselsopphold. Om det innebærer at ting ikke blir akkurat som hun ønsker, må hun godta det, hvis ikke er det hennes problem.

 

Det bør moren din tåle å høre også. Dere skal ikke måtte ta hensyn til henne midt oppi en fødsel!

 

Lykke til!

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jeg er enig med deg!

Syns ikke du skal ta deg noe nær av det hun sier i det hele tatt. Jeg er av den oppfatningen av at enkelte folk kan være litt egoistiske og respektløse når det kommer til svangerskap og graviditet. Skjønner UTROLIG godt at bestforeldre er kjempe spent på å få et nytt barnebarn, men de har vært igjennom fødsel før og jeg syns de kan roe seg et par hakk og la foreldre få nyte fødselen i ro og fred (så langt det lar seg gjøre:p), og bruke den tiden de trenger med babyen. Som du sier, at du følte tidspress på å si noe fordi alle vet at det er på gang. Om man ikke er stresset nok fra før av, så blir man i hvert fall det av at tlf ringer i ett sett fra samtlige i omgangskretsen.

 

Jeg er førstegangs, og vi har ikke tenkt å ringe til besteforeldre å si ifra om når noe skjer. Planen var egentlig å gjøre det, men ettersom svigerforeldrene mine hadde store planer om å oppholde seg utenfor fødestuen selv etter vi ga beskjed om at vi ville ha fred det første døgnet, satt jeg foten ned. Jeg får heller ta "konsekvensene" av det når den tiden kommer, men det er ikke noe jeg bekymrer meg for:)

 

Syns du skal tenke på deg selv og dine ønsker:)

[Mia2011]

Hei,

jeg opplevde det samme med min mor når jeg fødte andre gang, lang historie kort, hun dukket også opp på sykehuset og ville være tilstede! bistå meg i en vanskelig situasjon som hun kalte det, jeg var da alenemor med en sønn på 2,5år og ventet barn nr.2 med samme far, men vi skilte oss tidlig i svangerskapet så det var ikke naturlig at han var tilstede, han hadde kommet og hentet sønnen vår, og vært "grei" som hadde formidlet til mamma at jeg altså var i gang.. Det hadde ikke vært noe tema på forhånd, og jeg står ikke min mor spesielt nært, men hun ser det altså på en annen måte. Hun har et stort behov for å vite, være den første osv..

Denne gangen har jeg store barn, tenåringer, og vi har snakket om hva som skjer når det skjer, mamma bor nå i Tyskland så hun vil ikke dukke opp uansett, heldigvis, men denne gangen har jeg da en svigermor som til stadighet ytrer ønske om å være tilstede.. hun snakker om hvis min mann ikke rekker hjem, han pendler til jobb, hvis ditt hvis datt, men jeg har sagt at jeg klarer meg selv til han er tilstede..

Det kommer ikke på tale å ha noen andre der, jeg er en voksen dame og må få bestemme over mitt eget liv. Tidligere lot jeg meg bli invadert men det er det slutt på, min mann er helt enig..

 

Dere må sette andres behov og ønsker til side og tenke på dere selv, for noen er det naturlig med mor/svigermor tilstede, for andre ikke, og det må respekteres uten at man blir sett på som vanskelig.

Siden hun tydeligvis er litt som min mor så er det best med ingen kommunikasjon underveis, da vet hun ikke hva som skjer og har ergo ingenting å bekymre seg for.. Så får hun beskjed etterpå, som alle andre dere ønsker å informere..

 

Lykke til

[marushka]

Enig med de andre her! Det er ikke noe gøy i det hele tatt å skulle tenke på "alle som sitter og venter" - mens man føder. Det beste er jo nesten å ikke si noe til noen, så får man være i fred. Det verste jeg ser er sånne "hørte du er i gang - lykke til! - meldinger på veggen til folk på facebook. Kanskje har noen snappet opp et rykte om at man er på vei på fødestua, og så formidler de det til "dine 700 nærmeste venner". Det er en utrolig hensynsløs invadering av andre menneskers mest private øyeblikk. Nei, si til din mor at hun skal være blant de aller første dere gir beskjed når barnet er kommet, men at det er umulig å skulle love å holde familien orientert underveis - hvem vet hvordan det forløper - det kan jo gå utrolig fort, eller til og med bli dramatisk underveis. Da har dere mer enn nok med å være tilstede i situasjonen og ta vare på dere selv. Lykke til!!

[Ella_Bella_Snupperella]

Takk jenter!!! Innerst inne vet jeg at det dere sier er slik jeg selv tenker... Er bare ikke så lett å holde seg til det når det utøves press fra familiære hold!

 

Er fortsatt klar på at vi vil ha situasjonen for oss selv og eneste som får beskjed er bestefar som skal sitte barnevakt for sønnen vår!

 

Hvorfor skal det være så vanskelig med mødre??? Godt å høre at jeg ikke er alene om å ha en invaderende mor / svigermor! Blir oppgitt over at de ikke klarer å tenke på andre enn seg selv! Og er blitt lei meg nå for at det hele som skal være en gledelig begivenhet plutselig blir preget av stress, mas, irritasjon og tristhet! Det burde ikke være sånn, men føler jeg nå har mistet litt av lykken i det som skal være så fantastisk! Vil ikke minnes dette når jeg tenker tilbake på fødselen til datteren min!!!

 

Huff...