Begynner å bli redd for jenta mi :( Hjelp

[silhah og emilie]

Hun har alltid hatt en sterk vilje...og alltid hatt mye følelser, men nå de siste mndene har det tatt helt overhånd.

Hun er som en tikkende bompe, plutselig kan hun klikke i vinkel for ting som at vi kjøper vaskemiddel i blå pakke når hun mener vi skal kjøpe den som har grønn pakke, at hun må kle på seg, at hun ikke får viljen sin på små ting osv.

Da reagerer hun med å begynne å hyle/rope/brøle, slå rundt seg, rive meg i håret, sparke og være helt vill...jeg mener det hun ser nesten besatt ut.

Jeg må holde henne fast for at hun ikke skal skade seg selv eller andre, og hun slutter ikke før hun nesten slutter å puste.

Slike episoder har vi sikkert en gang 50 % av dagene, og det er ikke bare til meg, men til pappan sin, min pappa, min mormor, min mamma osv

Hun har det trygt og godt, jeg og samboer krangler så og si ikke og aldri når hun er til stede.

Hun har mange rundt seg som viser henne omsorg, hun leker godt med andre barn (kan bli litt sint av og til men tyr aldri til vold), hun spiser normal sunn mat, får frisk luft hver dag sov

Vil påstå at hun lever et godt og stabilt liv...så jeg skjønner ikke hvorfor hun er sånn.

Jeg kan bli så sint på henne at jeg skriker til henne av og til og vet nesten ikke hva jeg gjør, og noen ganger har tårene kommet.

jeg har aldri tatt hardt i henne eller noe som kan ha bidratt til at hun kan tro at å ty til vold kan løse ting.

jeg forteller henne hele tiden at det er helt greit å bli sint men at hun ikke må slå osv.

hun trigger alt av følelser i en mens det pågår og når det hele er over så ser man at hun har kjempe dårlig samvittighet og er ikke seg selv lenge etterpå.

Hun blir veldig stille og ser trist ut.

Hun er ellers en veldig "normal" unge, alltid ligget litt i forkant på det meste og er flink til å lære, vise andre følelser osv

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, jeg er blitt redd for å ta henne med ut for plutselig så starter det...

Vi er ganske flinke til å si ifra i forkant når ting skal skje, bruker ofte klokka, feks at når det står 19.00 på mobilen skal vi pusse tenner osv.

 

I tillegg sliter hun veldig med separasjonsangst, det er bare mamma som duger.

hun gråter når jeg drar på jobb om morgenen, eller når jeg leverer i barnehagen.

hun gråter når jeg sier natta og skal gå ut av rommet, hun hylgråter når hun skal til pappan sin og det er bare å glemme å levere henne til pappan min eller noen andre heller.

Noen som har innspill eller tips?

Jeg begynner å bli rimelig desperat

Hun er forresten 4 1/2 år

jeg er så sliten

[mamma til 5 , fødeklar :)]

Tror jeg ville ringt å pratet med helsestasjon, de vet nok hvordan du skal gå fram for å få hjelp til dere begge to. Lykke til

[silhah og emilie]

Var hos hs for en uke siden på 4 års kontroll, jeg begynte å ta det opp men fikk liksom ikke til å prate skikkelilig om det

har aldri pratet med denne helsesøsteren før, hun virket kjempe flink men jeg vet ikke...fikk bare ikke det ut.

Blir det helt feil å snakke med lege om det ?

[mamma til 5 , fødeklar :)]

Kan jo sikkert prate med legen din , hvis du er tryggere der. Tenkte de på hs kansje hadde bedre erfaring med barn. Jeg har ei som er 4,5 år selv. Men du skriver ikke hvor lenge det har vart. Kan jo hende det bare er en periode at det vil gå over av seg selv.

[silhah og emilie]

det har vart i et par mnd, men intensiteten bekymrer meg veldig.

jeg vil ikke være redd for mitt eget barn, hun er sterk...

[gulda]

Siden du er her på bim, er du gravid da? Min gutt på tre reagerer veldig på at jeg er gravid, men helt anderledes. Han har blitt skikkelig baby! Preter babyspråk og med babystemme, vil bæres, plutselig krype osv. Trodde det var vanlig etter at babyen kom -ikke før! Tenkte bare på om det kan være en reaksjon på at det er endringer på gang?

 

Skjønner at det må være frustrerende! Har bare vært utfor slik raseri en gang med gutten min, og ble helt satt ut! Har jo hørt at mange har det slik, men en når jo virkelig ikke inn til barnet når det setter i gang! Så jeg har desverre ikke så mye erfaring å komme med.

 

Men sikkert et godt råd det over å ta en prat med helsestasjonen, evt legen. Føler jeg har hørt om flere foreldre som er rådville over barnas raseri, så jenta di er ikke alene om å reagere slik. Så vil tro at HS har erfaring og tips.

 

Lykke til! Det er nok en fase, men ikke så lett å skjønne hvorfor alltid, og hvordan takle det best..

[ViVenter*15/07/11-Nora*]

Jeg er pedagog og lurer derfor på om hun går i barnehage? I tilfelle så syns jeg du skal ta det opp med de. Hvordan er hun der? Får hun raserianfall osv som hun har vanskelig for å komme seg ut av? Hvordan takler hun overgangssituasjoner (feks lek-ryddetid-samlingsstund)?

 

Det er med rette du er bekymret, mener jeg. En ting er at man kan oppleve perioder med barn som er vanskelig, men når det blir så til de grader hemmende for henne selv og familien (som at dere kvier dere for å ta henne med ut på ting), er det noe som skurrer. Det at hun blir så stille og trist etterpå kan være fordi hun er helt utslitt, og hun klarer ikke kontrollere sinnet sitt. Det er vondt for henne å ikke komme seg ut av et raserianfall, og det er vondt for dere.

 

Hvis hun ikke går i barnehage kan du sjøl kontakte helsestajon, fastlege, eller ta en tlf til PPT i kommunen.

 

Masse lykke til.

[silhah og emilie]

er ikke gravid nei, havnet av en eller annen grunn her istedet for dib, men like greit for her får jeg jo masse svar =)

hun går i barnehagen ja, og der opplever de henne som ei glad og snill jente.

ingen raseriutbrudd i det hele tatt

[trippeltopp]

Jeg ville kontaktet PP-tjenesten. De jobber jo nettopp med slike saker, og kan ha gode råd og tips. Du hadde nok stått sterkere for hjelp om barnehagen hadde støttet deg i saken, men i og med at dette kun er et problem på hjemmebane så blir jo det litt vanskelig. Er uansett verdt å ta kontakt med dem og høre hva de sier. Det at hun fungerer fint i barnehage og i samvær med andre barn, gjør jo at man antagelig kan utelukke noen diagnose av noe slag..da vil jeg tro at hun ikke hadde klart å holde det igjen når hun ikke er hjemme.

Men det at hun ikke ser ut til å ha kontroll når raserianfallet først er i gang, og at hun har problemer med å roe seg ned, kan likevel være et tegn på at hun plages av noe.. Hva sier hun selv, når dere prater om sinnet hennes? Er det i noen helt spesielle situasjoner raserianfallene oppstår? Håper dere får den hjelpen dere trenger. Lykke til!

[trippeltopp]

PS. er jo av betydning om hun alltid har vært slik, eller om det er noe som plutselig har oppstått..? Plutselig endring i adferd kan jo tyde på at hun har opplevd noe som hun har problemer med å takle...

[amd]

Jeg lurer på om det er det samme med små barn samme som for oss voksne. Vi tar oss sammen til de grader når vi er på jobben. Når vi kommer hjem slitne og trette, klarer ikke vi mer. Vi forventer mange ganger at de som er glad i oss, skal forstå og tåle all verden. (Og gjør ikke de det da er helvete løs - verdens undergang - ingen er glad i meg!). Vi trenger alle grenser og kjærlighet men noen gang kanskje mer det siste. Jeg hadde prøvd å undersøke, hvordan hun egentlig har det i barnehagen. Blir hun inkludert i leken med andre barn eller går hun mye for seg selv. Personalet kunne kanskje prøvd å ta litt ekstra av henne en periode, i det minste følge litt bedre med med henne. Ofte de utagerende barn får alt for mye oppmerksomhet på bekostning av de "snille"

Hvordan er det med avledningsteknikker. Når hun får disse anfallene, så send henne til pappan (hvis han klarer å holde seg rolig) eller bedre at pappan kommer av seg selv og "redder henne fra den "dumme" mamman" . De kan finne på noe sammen som mamman ikke får vite noe av: "snipp snapp snute så er sinne ute". Da må mamman tåle en liten avvisning.

Dette var mine tanker rundt en vond situasjon, som er ment for å hjelpe men kanskje hjelper ikke i det hele tatt. Av og til er det vanskelig å være en liten jente eller i det hele tatt menneske. Hun har mange som viser henne omsorg. Blir man møtt med omsorg, så lærer man vise omsorg for andre.

Lykke til!

[Nr.2 <3*FØDEKLAR]

Jeg tenker også som det sies over her, har det hendt henne noe som hun ikke takler så bra.. Noen som har vært slemme..

Prøv å snakk med henne når hun er rolig. Fortell henne at hun kan si alt til deg/dere. Jeg ville nok også kontaktet HS eller PPT.

Lykke til!

[Tauriel]

søtra mi var slik, men det var forårsaket av ADHD og en annen sykdom (husker ikke navnet på den)

 

ta kontakt med PPT som flere sier eller lege/helsesøster

[En snupp - og en knert i magen]

Jeg skjønner deg sååå godt!

Vi har også våre episoder, med en fryktelig viljesterk liten jente. Nå er hun et par år yngre enn din, men likevel... Det er mye vilje inne i bildet, og det er nok også en del lynne. Jeg var visst også ganske ekstrem. Jenta vår er også veldig blid og god i barnehagen, hun har sine episoder der hun viser temperament og vilje der og, men ikke til de grader som hjemme. Og også her går det utover tanter, onkler og besteforeldre - altså de hun er trygge på.

Etter flere uker på rad der vi kom ganske så utslitte i barnehagen etter lange morgener med kamper og uthaling av tid tilbød førskolelæreren oss en samtale, om vi ville. Og det slo vi til på - og angrer ikke. Jeg har prøvd helsesøster flere ganger, men de skjønte jo ikke hva jeg snakket om. De fikk jo inn en sunn, frisk, blid og pratsom jente, og det er hun jo også mesteparten av tiden, men altså ikke de 2-3-4 minutters episodene nå og da.

Men å snakke med en førskolelærere som kjenner datteren vår var veldig hjelpsomt. Vi fikk en del tips og triks med på veien, og det ser ut som om det sakte men sikkert funker. En ting er at særlig jeg må være tydeligere med "nei", og ikke si sånn "neei", så hun får inntrykk av at det kan være en sjanse for ja likevel. I tillegg øver vi på å være tydeligere i beskjeder, vi har en tendens til å stille spørsmål av typen "skal vi ta på jakke?" i stedet for "nå skal vi ta på jakke" Ikke lurt! Samtidig har jeg gått veldig mange runder for å unngå hyl og skrik og raserianfall - men noen ganger må de bare komme. Det er vondt for henne og oss, men noen ganger må det jo få blåse ut også. Men de blir færre - og vi kommer oss litt raskere ut av døra nå enn for en mnd. siden

Lykke til!

[nummer 4 er en spire]

Det kan jo også være at hun er helt normal, men at hun er født med en enorm vilje. Hun er 4,5 år og kan jo ha en forsinket trassalder , der hun føler seg stor og liten om hverandre. Hvis hun blir hysterisk og hyler til hun mister pusten så kan det være at hun rett og slett roper på oppmerksomhet. Når hun er som verst så trenger hun nok hjelp til å finne igjen balansen. Ta henne på fanget , hold henne hardt , men kjærlig og pust rolig mens du snakker rolig til henne , og forklarer at sånn kan man ikke oppføre seg når man er stor , og så kan du spørre henne hvordan hun føler seg i takt med at hun forhåpentligvis finner roen. Det er mange følelser i ett lite barn, mye vilje, meninger og inntrykk å fordøye. Si at du er glad i henne , kall henne med kosenavn og få henne til å slappe av. Husk at når hun er sånn så må du være sterk, du må vise trygghet og styrke . Jeg tror nok det bare er en fase , en overgang fra stor til liten . Men det skader jo ikke å ta det opp med helsesøster. Men jeg vil tro at det er flere enn meg som har hatt 3-4 åring man bare har hatt ett inderlig ønske om å denge flat

[Augustgull11]

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg adhd med en gang. Høres kanskje brutalt ut å si det for det kan være noe helt annet, men det er verdt å ta det opp med pp tjenesten som kan være til stor hjelp. De vil også vurdere henne og gå igjennom noen enkle tester med brettspill, tegninger osv.

 

Har selv en lillesøster med adhd som oppførte seg veldig likt da hun var yngre. Noen naboer foreslo at vi burde kontakte pp tjenesten og hun fikk diagnosen adhd. Da har man også noe å forholde seg til og man får også hjelp til hvordan man skal håndtere det. Har også en samboer med adhd som oppfører seg veldig likt, selv om han klare å kontrollere det mye bedre nå som han har blitt eldre.

 

Det kan være mange ting, men er greit å gå igjennom hva de forskjellige tingene kan være og evt sjekke det ut. Håper dere finner en løsning :-)

[silhah og emilie]

Nå husker jeg hvorfor jeg savner bim i forhold til dib...skulle vært gravid nå jeg så jeg kunne vært her inne istedet

Tusen takk for alle svart, tips og innspill.

Jeg har snakket en god del med barnehagen og har i samarbeid med de vært til hømopat der vi skal prøve en kur for å få orden på fortyrrelser i nervesystemet.

Syned det er veldig greit å prøve dette siden det er 100 % naturlig =)

De i barnehagen skal følge henne opp litt ekstra i den nærmeste tiden og vi skal til legen for en prat i morgen =)

Hun ble bare verre og verre helt til hun tok de første sukkerkulene, så det er vel mye psykisk også vil jeg tro.

Nå sliter hun mest med at hun våkner på natten og gråter for at hun guer seg til jeg skal på jobb og at hun savner meg osv..dette i barnehagen også