Datteren min har begynt og "furte"

[Anonym bruker]

Hun er nå litt over 3mnd. gammel, og har i det siste begynt og bli en liten luring. Hun kan bare helt plutselig lage furteleppe og begynne og grine. Får skikkelig vondt av henne, fram til hun slutter og begynner og smile. Hun spiller rett og slett. Er dette min skyld?

Syns ikke selv at jeg duller for mye med henne. Trøster henne ikke hvis hun skriker fordi hun er sulten f.eks.. Da konsentrerer jeg meg helle om og lage mat til henne.

 

Min mor tror hun har blitt en mammadalt. For hun har ikke gjort sånn når jeg har holdt henne. Bare med andre.

Er dette helt vanlig? Er det noe jeg kan gjøre for og stoppe det, eller er det bare en "fase" hun skal igjennom?

[Anonym bruker]

Dytter litt

[Anonym bruker]

Tilknytningsatferd. Om et 3 mnd gammelt spedbarn blir mammadalt, er det fordi hun skal det og trenger det. Det er i den alderen de begynner å foretrekke visse mennesker framfor andre. Det er av avgjørende betydning at de får lov å lære seg det, og får bygge relasjoner med sine viktigste omsorgspersoner...

[Anonym bruker]

Hm.. Ok:) men skal jeg liksom ta henne til meg hvis hun begynner sånn når andre holder henne da?

[Anonym bruker]

Babyer "spiller" ikke. De uttrykker behov! Det er viktig at du responderer på signalene hennes. Da vil hun føle seg trygg, og "sett". I en så ung alder tenker jeg det er naturlig at du tar henne hvis hun blir urolig når andre holder henne. Hun vil ha mamman sin, og det bør være helt greit. Det er ihvertfall naturlig:-)

[Anonym bruker]

Du er den viktigste personen i livet hennes akkurat nå. Hun er bare 3 mnd, det er ikke en alder man begynner med barneoppdragelsen. Gi henne den nærhet og oppmerksomhet hun trenger når hun trenger det, det kan aldri bli feil. Mor=trygghet. Dersom hun viser tegn på usikkerhet når hun er hos andre og at hun signaliserer at hun vil til deg ville jeg tatt henne til meg, ihvertfall hvis det var opp til meg.

[Anonym bruker]

Men det virker som om hun spiller. For hun lager en sånn krøll på underleppa og skriker litt, og hvis vi sier noe til henne i en munter tone begynner hun og smile. Hehe:) er jo så søt da.

 

Jeg vil jo ta henne selv når hun begynner sånn, men andre

mener at jeg er overbeskyttende og at hun blir bortskjemt..

Jeg vet ikke selv. Vil bare at jenta mi skal ha det bra.

 

 

Må ærlig innrømme at jeg blei litt rørt over : "hun vil ha mamman sin" og det er meg:) og føle at hun vil ha MEG er en fantastisk følelse:)

[Anonym bruker]

Se meg, svar meg, elsk meg

 

"Trygge og sosiale barn. Det gode samspillet med moren gir trygge barn som utforsker verden og lærer godt. De fungerer bedre sosialt, og vi tror at de som opplever sensitive samspill, selv utvikler mer innlevelse med andre, sier hun.

 

- Det er ingen tvil om at barn under ett år som har dårlig samspill med moren, tidlig viser tegn på det. Det får forskjellige utslag, alt ettersom hvordan samspillet halter. Noen barn "gir opp" og trekker seg unna når de aldri får respons fra moren, som kanskje er for opptatt av sine egne problemer. Andre barn viser ulike tegn på mistrivsel."

 

http://mammanett.no/barn_0_12_aar/barnets_utvikling/baby_0_1_aar/se_meg_svar_meg_elsk_meg

[Anonym bruker]

Huff, skulle tro jeg ikke ga henne oppmerksomhet og kjærlighet etter siste innlegg.

Men det gjør jeg altså. Kan nok hende jeg til tider gir henne litt mye.. Leste på linken om overivrige foreldre. Er nok litt i den kategorien til tider. Har hendt at hun har skreket og jeg ikke har skjønt hva det var. Så har jeg lagt henne fra meg og da har hun blitt blid som en sol:)

 

Synes bare det er vanskelig med alle de forskjellige meningene rundt omkring. "ikke gjør sånn, da blir hun bortskjemt", "la henne skrike nå", " "ikke gjør sånn, da får du litt og slite med framover", " ikke la henne ligge aleine", osv, osv..

 

 

[Anonym bruker]

http://m.klikk.no/foreldre/dinbaby/article626603.ece

 

fant denne:)

 

Hi

[Anonym bruker]

Selvsagt! Hva er galt med at en nesten nyfødt er litt mammadalt, da??? Er det noen som venter at et spebarn vet å skjerpe seg og oppføre seg litt mer voksent og ikke så daltete?

[Anonym bruker]

Man skal ha stor respekt for babyens trygghetsbehov, står det der! Det var bra. Jeg kjenner at jeg misliker de sitatene fra folk i din omgangskrets om at den lille blir "bortskjemt", eller "da får du litt å slite med framover" osv. De representerer en totalt gammeldags, utdatert oppdragerstil der man trodde det var viktig å "dressere" nyfødte fra dag 1, uten noen forståelse for ekte behov.

 

Selvsagt begynner hun å le igjen med en gang dere tøyser eller kommuniserer med henne - det betyr ikke at hun "spiller teater", men at hun oppfatter kommunikasjonen/ oppmerksomheten som betryggende, eller som bedre enn å bli ignorert.

[Anonym bruker]

Har fått litt tid til og tenke og lese litt nå. Og jeg kommer absolutt til og høre mer på min "indre stemme" som sier at jeg vil ta opp babyen min når hun gråter. Og la være og høre på de som kommer med disse kommentarene. Jeg vil jo det beste for min datter.

Det siste jeg vil er at hun skal føle at jeg ikke gir henne det hun trenger av kjærlighet og omsorg.

Så får jeg heller bare svelge de kommentarene jeg kommer til og få når jeg tar babyen min ifra de når hun begynner og gråte.

Det er jo MIN baby:)

 

Tusen takk for svar, alle sammen. Har fått et litt annet syn på hvordan jeg skal gjøre ting framover:)

 

HI

[Anonym bruker]

*liker*

[Anne-B.]

Du kan ikke skjemme henne bort med alt som er godt, dvs. nærhet og kjærlighet. Så klart du skal ta henne inntil deg om hun signaliserer at hun vil til deg, gjør du det motsatte, forsterker du bare følelsen av utrygghet. Til slutt vil hun slutte og si fra, men behovet for nærhet er der fortsatt. Hun har bare lært å ikke kommunisere det. Det er ikke bra. Så ta opp jenta di, du, ser det er mange som allerede har svart det.

[Anonym bruker]

Vil bare føye meg inn i rekken av de andre her som mener at du absolutt bør lytte til barnets behov, og ta henne til deg når hun trenger deg.

Du bør være glad for at hun uttrykker det når hun ønsker nærhet, og reagere på det så godt du kan. Du lærer datteren din å bli trygg, og dette vil gjøre ting lettere for deg senere, ikke vanskeligere som uvitende folk i din omgangskrets påstår;)

Jeg har selv tre barn. Jeg har vært en sånn "hønemor" som har overøst barna med nærkontakt og kjærlighet, og de er trygge og glade unger:)

Ikke er de mamadalter, og ikke har de problemer med å forholde seg til andre enn meg.

I spedbarnsfasen er det DU som er viktigst, og det er din kontakt hun ønsker mest.