Håper noen svarer!!! Familielykke/partnerlykke, hva er det???

[Anonym bruker]

Jeg har lenge grublet over forholdet til min samboer. Vi har 2 små barn. Det sies at for de fleste er småbarnstiden den tiden folk er mest lykkelig når de ser tilbake på livet. Selv om man innimellom kan være sliten. Det er krevende å ha små barn, men de gir utrolig mye glede. Som par er vi veldig ulike. Jeg er et følelsesmenneske, som er opptatt av god oppdragelse, og synes at det er viktig at vi foreldre opptrer som gode rollemodeller for våre barn. Jeg synes det er viktig å gi barna god omsorg, og gode opplevelser. Men samtidig sette grenser på en rolig og grei måte som barna forstår.

 

Min samboer setter seg selv i første rekke. Han er selvfølgelig glad i sine barn, men setter seg selv først. Han er streng i forhold til barneoppdragelse, roper hvis de ikke hører etter (barna er under 3 år), og setter for høye krav, synes jeg. (andre har også reagert på dette) Han kan godt rape mange ganger (mest for å irritere meg)(Kanskje et dårlig eksempel men..), og gjør gjerne ting motsatt i forhold til det jeg sier.

 

Som dere sikkert forstår har vi ikke et spesielt bra forhold. Vi er sjelden sosial sammen, dvs han liker mest å være hjemme. Kan være humørsyk, så ikke bestandig han snakker så mye med evt gjester. Han liker å provosere meg. Tar ikke bestandig hensyn. Han kan eks legge seg på sofaen for å sove, mens jeg må ta å passe begge barna. Han kan gjøre narr av meg sammen med andre(noe jeg vet enkelte har reagert på)

Har mange eksempler uten at jeg orker å skrive ned alt her.

 

Alt jeg ønsker er at han ska være en trygg, snill og god far og samboer, men føler han ofte gjør ting for å provosere meg!

 

Jeg må samtidig si at han er en praktiker, og er flink til å jobbe. Vi har god økonomi, fint hjem, trygge biler osv.

 

På mange måter burde nok forholdet mellom oss tatt slutt. Men er så redd for å starte på nytt. Både økonomisk, og det igjen å ta sjansen på å finne en ny mann. Også tenker jeg selvfølgelig på at jeg ikke får feiret jul osv sammen med mine barn hvert år. Tenk det da!!

 

Hva er et godt forhold og lykke i familien egentlig. Har dere innimellom noen negative erfaringer med deres menn??

 

 

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Litt usikker på hvordan jeg vil svare deg på dette for at du ikke skal føle deg verre, eller for at jeg skal gi gale råd.

 

For å begynne med det siste. Jeg tror alle har noen negative erfaringer, men jeg mener også at i et godt forhold, skal de negative tingene da være filleting som egentlig ikke betyr noe. Jeg er heldig med min mann, ikke bare fordi han er en flott mann, men fordi han i samme grad som meg er villig til å jobbe for vårt forhold. Et godt forhold kommer aldri gratis, ikke i lengden, man må stadig jobbe med det for å holde det bra. Være en god lytter til den andre, klare å bite i seg litt når partneren har en dårlig dag, kunne gi litt ekstra i noen perioder, ta opp irritasjonsmomenter på en saklig måte, huske å gi ros og mye nærhet, vise respekt osv, osv. Vi har et veldig godt forhold, fordi begge setter familien først, prioriterer hverandre og hverandres lykke, og har samme verdier og holdninger til ting, og gir hverandre rom. Og sikkert mye annet ;-)

 

Når det gjelder deg så tenker jeg to ting.

 

1. Er mannen din villig til å gå i (familie)terapi? Det tror jeg kan hjelpe dere dersom han bare er villig. Måten han oppfører seg på synes jeg vitner om lav selvfølelse, og han bruker herskerteknikker ovenfor deg for å bevise for seg selv (underbevisst antagelig) at han er mann nok. En god psykolog vil kanskje klare å løse opp i dette, men da må jo han selv være frivillig til å ta i mot hjelp.

 

2. Jul uten barna høres fælt ut ja, men hva med de 364 andre dagene i året? Tenker du over hvilken rollemodell du er for barna dine i et forhold med en mann som ikke viser deg respekt? Guttene dine vil lære seg at det er greit å tråkke på kvinner, jentene dine at mannen bestemmer og har lov til å gjøre som han vil. Eller du kan risikere at de mister respekt for deg når de blir eldre.

 

Håper du finner ut av det :-)

 

 

[Anonym bruker]

Du bør ikke sammenlikne deg med andre. Du bør heller finne ut av hva du selv ønsker av et forhold. Hva er viktig for deg? Hva kan du leve med av "feil" og hva kan du ikke leve med?

 

Jeg mener at respekt er grunnsteinen i et hvert forhold. Man kan være uenige om mye, men må ha respekt for den andres mening og være villig til å lytte ordentlig og forsøke å forstå. Man må også ha respekt for den andres innspill til hvordan man ønsker at forholdet og familiesituasjonen skal være. Har man grunnleggende respekt vil man også forsøke å løse opp i uenigheter. Hvis man ikke gjør et forsøk en gang, mangler man respekt for den andre.

 

At småbarnstida skal være "den mest lykkelige" synes jeg er en floskel. Alt går opp og ned, og jeg ser at jeg og mannen min var lykkelige på en annen måte før vi fikk barn. Nå er det mer travelt og vi prioriterer ikke hverandre i like stor grad. Men vi har en felles innstilling om at prioriteringene er annerledes i denne perioden, så det takler vi sammen.

 

Du bør gi mannen din en sjanse til å rette opp før du tar valget ditt. Fortell om det du tenker og at dere ikke kan fortsette sånn. Enten må han bli med på å jobbe for å gjøre ting bedre ellers vil du gå. Terapi kan være et alternativ. Men gi han for all del en sjanse.

 

Lykke til uansett hva du velger!

[Anonym bruker]

Kjempeglad for at du svarer!

Vi går faktisk til terapaut, selv om vedkommende ikke er psykolg. Det positive er at han åpner seg mer da. Og at jeg får høre at han ikke føler seg bra når han er "ugrei" mot meg. Det er godt å høre, for jeg har egentlig trodd at han er likegyldig.

 

Jeg må si at jeg har vært veldig til å analysere forholdet. Det med hersketeknikk har jeg faktisk ikke tenkt på før, heller ikke at han har lav selvfølelse. men det kan være du har rett i dette. Selv om han på enkelte ting har svært god selvtillit. Innimellom har jeg tenkt at han kanskje har hatt en liten depresjon den siste tiden. men jeg vet ikke.

 

Jeg har tenkt mye på barna oppi dette. De kan nok innimellom lide. Men vi har hatt bedring den siste tiden, og jeg kan se at de også har fått mer kontakt med pappan sin igjen. Vi har hatt en ganske grei periode nå ( de siset 3 ukene), men de siste dagene har han vært litt vanskelig å samarbeide med igjen. Får se hvordan det fortsetter fremover.

 

Er veldig takknemmelig for svar!

[Anonym bruker]

Kjempeflott at du også svarer meg. En slags "terapi" for meg dette også, får meg til å tenke. Vi går til terapaut. Har venner og familie jeg snakker med, med fint å få et annet blikk på ting. Fra folk som ikke kjenner oss. Eller for all del, kan jo være "nabo`n" som svarer ;-)

 

Har tenkt masse, bl.a, hvor mye kan jeg godta, og hva er best for meg, mannen, og barna. Respekt er viktig, er veldig enig. Jeg har større respekt for han, enn han har til meg. Dette er noe både han og jeg vet. men han er villig til å jobbe med det. Spørsmålet er om han klarer det!!

 

Samarbeid er viktig i et forhold. Dette er han dårlig på. Som dere skjønner er det masse vi har å jobbe med!!

[Turbomamma<3<3<3]

Men har dere noen ordentlige gode dager da, med noe romantikk, samliv, sex osv? Eller er det bare negativt og har vært det lenge?

[Anonym bruker]

Jeg er der du er. Og hva skal man gjøre? Har prøvd å si fra, og da sier han at det selvfølgelig ikke skal være sånn. Men han gjør ingen ting med det. Vet ikke om det er fordi han ikke orker eller hva det er. Jeg må si at han jobber mye, så det er nok en grunn til at han ikke har overskudd til andre enn seg selv. I tillegg er han vel som menn flest, som har problemer med å ha flere tanker i hodet samtidig. Og da er det jobb som tar opp kapasiteten.

 

Så hva gjør man? Jeg har ingen tro på at man får gamle hunder til å sitte. Og jeg tenker at man holder ut så lenge man holder ut. Så lenge man kan bite det i seg, så, ja...

 

Jeg har en venninne som mener helt seriøst at hun går fra mannen sin når barna flytter ut. Veldig kynisk, ja, men hun prioriterer slik på grunn av familielykke og økonomi (det er han som er lommeboka i forholdet). Og det fungerer på sitt vis. Hun har perioder hvor hun er rasende på han og drittlei, men de engasjerer seg ikke så mye i hverandres liv, så da går det bra for ungenes del også. De er nok en ganske A4-familie.

 

Jeg må legge til at jeg ikke ønsker å gjøre deg motløs. Jeg kjenner ikke deg. Jeg kjenner ikke mannen din. Jeg kjenner ikke forholdet deres. Og jeg ville aldri svart som over for ti år siden. Men alderen gjør noe med en. Og hva er det perfekte forholdet, liksom? Tror mange sliter med det, og så ender vi opp med å få mine, dine, våre barn.

 

Kanskje vi må tolerere at menn er mer egoistiske enn oss? At det er vi kvinnene som er omsorgspersonene? At det er vi kvinnene som holder familien sammen?

 

Veldig leit faktisk. Men jeg er redd det er en realitet... Jeg gir deg ingen svar dessverre. Kanskje etterlater jeg deg med flere spørsmål. Men jeg vet heller ikke hva jeg gjør. Kanskje jeg en dag møter mannen i mitt liv, og går? Og kanskje endrer livet seg? Uansett er sønnen min det beste som har hendt meg, og det er han som styrer mitt liv nå.

[Anonym bruker]

Forholdet har ikke vært så ille som nå, men vi har vel hatt diverse utfordringer de siste årene ja... Lite rommantikk, men seksuallivet har vel tatt seg opp de siste 2-3 ukene.. Har vel noen dager som er ganske greie, men noe ved hans væremåte som irriterer meg nesten daglig, men biter det innimellom til meg.