Jeg fortjener ikke å ha barn.......

[Anonym bruker]

Har ei datter på 9 månender som er ekstremt krevende. Hun har hatt kolikk, Kiss kidd og diverse andre ting som har tappet meg helt!

 

Jeg føler meg som verdens verste mor. Jeg blir fort sint og sier ting jeg ikke mener;(

Sa til mannen at det var bedre om jeg adopterte henne bort, men han sa at jeg gir for mye av meg til henne. Jeg er veldig hønemor(mitt første barn), perfeksjonist til fingertuppene og totalt utbrent!

Slet med fødselsdepresjon en stund (og muligens ikke ferdig med det enda?).........

 

Jeg får så dårlig samvittighet for barnet, jeg skammer meg over å si dette, men ja jeg har vært så frustrert at jeg har "trødd" smukken i henne eller satt henne ned/tatt henne opp i sinne(ikke at hun tar skade av det da....), men jeg føler jeg _skader_ henne fordet....jeg føler jeg gjør det verre enn jeg faktisk gjør det!;(

 

Jeg skammer meg.....jeg elsker henne, men det blir for mye! Hun nekter å være sammen med andre enn meg, og når hun er sammen med meg så syter hun stort sett hele tiden om jeg ikke leker hele tiden med henne!:S

 

Måtte bare få det ut!Bare gråter og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.....

[Anonym bruker]

Akkurat slik hadde jeg det også Krevende barn, kolikk, fødselsdepresjon, mm..

Det var helt grusomt, og man gikk med dårlig samvittighet veldig ofte. Jeg er alene i tillegg, med lite avlastning, og jeg trodde en stund at det faktisk hadde rabla for meg. Jeg var redd for hva som kunne skje med barnet om jeg fortsatte slik, for jeg hadde ingen ønsker om å skade henne, men av og til kom slike tanker snikende inn i hodet. Og de skremte livskiten ut av meg.

Jeg spurte mamma om hun hadde lyst til å ta over, for jeg følte ikke jeg klarte mer. (Det var mer et rop om hjelp, enn en reell forespørsel, men vi fikk pratet og jeg fikk lettet hjertet mitt litt. Mamma tok henne litt mer, slik jeg fikk hvile litt.

Min lille kravstore primadonnafrøken har nå blitt ett og et halvt, og det ble mye lettere da hun lærte seg å gå.

Fortsatt er det slitsomt, men ingenting i forhold til hva det har vært. Nå kan jeg til og med få en halvtime i fred i ny og ned fordi hun har lært seg å holde på med duploen sin for seg selv.

Jeg skjønner veldig godt hva du går igjennom nå. Jeg ville bare trøste deg med å si at det går over:) Hver mnd blir litt bedre:)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

tusen tusen takk for svar!

 

Godt at det er noen som skjønner meg. Føler meg veldig alene. Alle de andre ser ut som super-mammaer som har både hus og familie som er helt perfekte!

 

Så flink jenta de er blitt da! Håper min også blir slik etterhvert, nå er det mest bare mas:( Får ikke gått på do engang...:S

 

Det skremmer meg at jeg kan -små skade- henne, jeg føler iallefall at jeg tar for hardt i henne og er sint, men er jo ikke sikkert det er det...føles ut som jeg er i en annen verden. Sliter daglig med hodepine også og er svimmel. Føles ut som hele verden min er en annen sin;( Mannen og jeg krangler fote i tillegg og det hjelper jo ikke!(kranglet aldri før vi fikk barn)....føles ut som alt går nedover.....:S

[Gjest Moderator]

Slettet upassende!

[Anonym bruker]

Er ikke syk nå, men jeg føler jeg tar for hardt i henne, men gjør nok ikke det....klarer ikke å forklare:( mannen min synes jeg tuller....

[Anonym bruker]

Ja, jeg følte meg veldig alene i den perfekte mamma-verdenen jeg også. Ingen så hvor krevende hun var, for når vi var borte eller fikk besøk, da var hun verdens mest sjarmerende, og sutringen var nesten borte.

Du får lite medfølelse da, når ingen tror på deg når du sier at hun kunne være et mareritt, for den jenta var det ingen som så

 

Jeg vil anbefale deg, som har en pappa i hus, som faktisk kan ta over litt, at han får gjøre akkurat det.

Det går sikkert ikke når du er i samme rom, for da vil hun nok alltid foretrekke deg.

Du får ta deg en tur på venninnebesøk, snike deg inn på soverommet og lese bok i et par timer slik du får komme litt til hektene.

Han kommer nok til å være bra nok for snuppa di om hun ikke vet om at mammaen sin er i nærheten:)

 

Hilsen anonym lengre oppe.

 

 

[Anonym bruker]

Uff, stakkars deg. Jeg har vært i samme situasjon med min førstefødte. Det gikk nesten ett år før jeg kom meg til legen og han fortalte at jeg var nok deprimert. Fikk medisiner og samtaler med legen og senere psykolog.

 

Barnet slet meg helt ut, sov aldri på dagen, gråt og var krevende. I ettertid ser jeg at barnet kjente nok på meg at jeg var lei meg og trist, fordi de dagene jeg hadde det bra så hadde barnet også det. De plukker opp de utroligste ting de små.

 

Jeg hørte aldri noe annet enn hvor fantastisk mammarollen var, og jeg trodde det var noe veldig galt med meg siden jeg slet sånn. Etter jeg ble mer åpen om det så så jeg jo at det er mange i min situasjon, det blir bare ikke snakket om.

 

Vær så snill og gå til legen og få hjelp! Og spør helsestasjon om råd for barnet ditt. Ikke slit deg helt ut, fordi dette er så ødeleggende for hele familien.

Har du noen som kan avlaste deg litt av og til? At du får en kveld av og til med mannen din så dere også får snakket, hvilt dere og bare være sammen dere to? Det er viktig at han også forstår hvor sliten og lei du er, sånn at dere kan jobbe sammen og forsøke og finne en løsning på både krangler og annet. Man tyr lettere til krangling når man er sliten og lei, og dere er sikkert frustrert over situasjonen begge to.

 

Håper du snakker med legen din, og tar i mot hjelpen du kan få.

Jeg startet på medisiner og fikk en lettere hverdag, samtidig som psykolog hjalp meg og sortere tanker, redsler og hjelpe meg med kontrollbehovet mitt. (hønemor her også...)

 

Ønsker deg alt godt! Du er slett ikke alene om å ha det sånn, det er bare ikke snakket om så mye.

 

 

[Anonym bruker]

Du er sliten fordi du er i en presset situasjon. Pressede mennesker utagerer. Det er mye jobb å passe en baby, får ikke tid til å sitte på do alene en gang. Noe av problemet er at dette ikke er anerkjent som en hard jobb, så du lurer på deg selv når du blir så sliten at du setter henne hardt ned. Det er ikke noe galt med deg. Du må bare få avlastning.

[Anonym bruker]

I stedet for å finne feiler og rakke ned på HI, så heller oppmuntr henne til noe positivt.

Du vet det finnes hjelp? Det er ingnting å gå alene igjennom, det blir det bare verre med. Syns du skal ta kontakt med helsestasjonen din, og fortell akkurat hvordan du har det, og hva du går igjennom. En helsesøster er ikke bare der for barnet, men også for foreldrene.

Det at du og mannen bare krangler opp i alt, gagner ingen. På hver en helsestasjon er det hjelp å få, og for dere. Det å bli foreldre for første gang, kan for mange ta helt pusten. Derfor er det et tilbud til alle nybakte foreldre, et slags kurs. Ta det og heller hjelp hverandre gjennom en tid med overflød av følelser og kamper. Stå sammen, og ikke i hver sin krok.

 

Masse lykke til!!

[Anonym bruker]

"Noe av problemet er at dette ikke er anerkjent som en hard jobb, så du lurer på deg selv når du blir så sliten at du setter henne hardt ned."

 

mener du at jeg lurer meg selv, altså at jeg tror jeg setter henne hardt ned, men så gjør jeg ikke det?Det tror egentlig jeg da...jeg deiser jo ikke henne ned akkurat...og hadde hun fått vondt hadde hun skreket...

 

 

 

Ja, jeg tror jeg må snakke med noen, men føler det er så flaut siden alt gikk så bra sist hos helsesøster, da så hun både en ny baby og en ny mamma...meeeeen nå er det tilbake til samme gamle:(

 

Mannen skal få lovt å ha henne litt mere...han er jo flink med henne, men han sier selv at han gjør for lite med henne, han driver heller med _manneting_...

 

sukk...jeg føler hun fortjener en annen mor

[Anonym bruker]

Kjære, kjære Hi, det her var nesten som å lese om meg selv! Bortsett fra at jeg er elene med babyen da..

Her kjørte jeg meg selv så hardt psykiska t jeg traff veggen tilslutt. Heldigvis er jeg og pappaen til mini gode venner, så når han kom innom og fant meg hylgrinende i et bleieskift ble jeg beordret bort i sofaen, mens han tok resten, og "tvang" meg til legen, hvor jeg fikk en attest på at jeg trengte avlastning pga depresjonssymptomer. (Pappaen må ha den for å kunne ta ut pappaperm, siden vi aldri har vært samboere). Nå er mini på pappabesøk en ukes tid mens jeg får kommet meg på beina. Har du noen mulighet tiol å ta noen dager borte? Så får pappaen ta over og gi deg helt fri?

[Anonym bruker]

Var litt kjapp til å trykke lagre her..

nn 21.12 her igjen.

 

Du er ingen dårlig mamma, det skal du ikke tro! Du er utslitt, og fortvilet og det du trenger mest av alt er at noen andre nå tar over "jobben" din så du får kommet til hektene. Om du driver deg selv lenger nå, vil du kunne ende opp med depresjoner, og det gagner jo ingen. Husk har du det bra, har babyen det bra

 

Sender en diger klem til deg, og håper du klarer å slappe av, og tenke på deg selv

Jeg syntes det var kjempevanskelig å skulle "gi opp" (men det er jo ikke det man gjør) og overlate alt ansvar til pappaen, men himmel så glad jeg er for at jeg gjorde det! Mini kommer nemlig hjem til en mamma som er opplagt, og har det bra

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk!Sitter å griner her jeg:P

 

Så bra at dere har slikt et flott forhold!Ja, jeg tror nok at babyen merker at mor er lei seg:(

 

Jeg har også stått å strigrått under bleieskifte:( Mannen sier jeg må ta litt fri, men jeg føler også at det er vanskelig å bare "gi opp"...føler jeg har tapt da:( men man driver jo seg selv til vanvidd hvis man fortsetter!

 

Vet ikke om jeg tør snakke flere ganger om dette til helsesøster, hun må jo tro jeg er skikkelig ustabil...ene dagen er alt et kaos og andre dagen er alt super fint, så kommer jeg igjen nå og sier at alt er bare kaos igjen...

 

Får jeg spørre om du ble sint på babyen?Det er så tabu å snakke om slikt...har aldri sett noen skrive noe slikt:S

[Anonym bruker]

Ja, jeg ble sint på ham. Jeg hylte til ham..og følte meg enda verre. Jeg følte han aldri lot meg puste, eller sove eller leve omtrent. Men alt det kom av at jeg var så nedkjørt, jeg elsket ham og mislikte ham på en gang. Ene øyeblikket var alt bare fint, så kom skrikingen bare jeg reiste meg og gikk to meter unna, det var tilslutt som om lyden bare skar gjennom ben og nerver og alt. Regner med folk her inne nå tror jeg kunne skade ham, men det hadde jeg aldri kunnet gjort. Og det gjør jo ikke du heller

Jeg fortalte alt til legen min, og forventet jo telfon til allverdens etater, men fine mennsket skrev heller attesten, og "påla" meg fri, så kunne jeg komm tilbake etter en stund når jeg har fått kommet meg skikkelig og fått mini hjem igjen, og se om jeg trenger mer hjelp da.

Det er tabu å snakke om, og det er så innmari dumt, for vi er mange, og jo fler man har å snakke med, jo lettere blir det å innse at man trenger litt hjelp innimellom, vi er bare mennesker!

Syns du skal høre på mannen din, ta en timeout, om enten du tar noen dager hjemmefra, eller han tar med seg baby bort noen dager. Du har ikke tapt noenting, men man har alt å vinne på å våge å gi slipp

 

nn 21.12

[Anonym bruker]

Om du syns det er vanskelig å ta det opp med helsesøster, snakk med fastlegen din

21.12

[Anonym bruker]

Første anonym her-. Jeg ble i alle fall det. sint på babyen. Jeg ser at babyen er uskyldig opp i alt dette, men jeg følte rett og slett det var en annen person som tok over.

Da det sto på som værst, tok jeg henne hardt i armen og presterte å hvese "hold kjeft, din jævla drittunge" så begynte jeg å grine i neste sekund fordi eg klarte å si noe sånt til lille nydelige jenta mi.

Jeg har vokst opp med stabile foreldre, som fortsatt er sammen - og som jeg ikke kan huske har sagt et stygt ord til meg - det inkluderer roping/kjefting og den slags, så det var ikke noe jeg hadde dratt med meg hjemmefra. Jeg har passet barn hele livet og har vært "favoritt-barnepasseren" så jeg kjente ikke meg selv igjen i denne onde og grusomme personen som viste seg.

Det var bare det at jeg hadde møtt veggen fullstendig..

 

Heldigvis er dette lenge siden

[Anonym bruker]

normal følelse! jeg forstår deg godt.

håper du inni deg klarer å tenke at pappaen er like god. etterlate unge til far og gå ut! frisk luft og gjøre noe lystbetont som handler om DEG! iallefall 1 gang i uke, helst 1 gang hver dag!

 

sikkert ganske vanskelig, men ungen tar ikke skade av det

[Anonym bruker]

Jeg føler også at det er en annen person som tar over når jeg blir sint. Alle ser på meg som en smilende utadvendt høflig kvinne, og jeg har som deg vært favorittbarnepasser(ble nedringt hver uke fra forskjellige:) )....jeg kunne aldri forestilt meg at jeg skulle bli sint på min egen baby, jeg ble jo ikke sint på andre sine unger...skal jeg liksom bli sint på mitt eget kjøtt og blod!?!Skamfull:(

 

Jeg kan se at jeg har temperamentet til pappaen min...og det liker jeg ikke. Han er verden snilleste, men ble han sint så ble han sint!!!Det husker jeg desverre godt:(

[Anonym bruker]

det føelr jeg også, får ikke sove, puste eller leve...alt handler om barnet. Det er så ille at jeg orker ikke ta henne med på besøk engang til venninner:( man er på vakt 24 timer i døgnet 7 dager i uken. Jada slik er det å være mamma, men det går grenser. Jeg er oppe alt fra 4 til 8 ganger om natta...ikke mye sammenhengende søvn der gitt:(

 

skal la pappaen få ta litt over...og kanskje jeg snakker om det til helsesøster...kanskje...

[Anonym bruker]

Har dere et ekstra soverom? Legg deg isåfall der, og la pappaen ta babyen på natta. Bruk ørepropper om nødvendig.

Ja, det går grenser, og man hjelperingen med å presse seg over de grensene, det går til syvende og sist utover en selv.

TEnk på rådet mitt om å ta noen dager helt alene, jeg har en ukes tid nå, og jeg har grått, vært sint på meg selv, sovet og sovet og ser klarer nå iallfall.

21.12

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det på samme måte.. Men fordi jeg "satt inne" med alle tankene alene før jeg endelig snakket med pappan om det, så er jenta snart 1 år før jeg er i nærheten av å føle det samme for henne som for mitt første barn...

 

Jeg blir eller ble sint å lei...

 

Løsningen ble å snakke alvorlig med mannen min om det, og dermed tok han babyen med seg bort, jeg fikk reise bort og det hele ble veldig myyyye lettere!! Så ta imot all hjelp du kan få, fra venninner, foreldre, svigerforeldre og mannen din:) Det hjalp iallefall meg å få noen pustepauser:)