Jeg valgte det selv, men det var det tøffeste jeg noensinne har gjort-uke 14/15

[Celina18]

jeg var 16 dager over mensen og skjønte ikke bæret hvorfor, tanken var der om at jeg kanskje var gravid men jeg blånektet ovenfor meg selv.

dagen kom da jeg til slutt tok testen, den var positiv og jeg falt sammen i gråt. Min familie, venner og kjæreste ble kjempe glad på mine vegne, og hadde et stort ønske om at jeg skulle beholde.

jeg fikk mye oppmerksomhet rundt dette, jeg følte ingen glede selv, men oppmuntret av alle andre som var så glade på mine vegne.

da jeg fant det ut var jeg 8 uker på vei, og kjæresten min var 20 år, og følte seg klar for et barn. Jeg derimot, er og var bare 17 år gammel.

helt fra starten var ikke dette noe jeg ville, men følte meg tvunget til og beholde pga de andre rundt meg.

 

dagene kom og gikk, og jeg prøvde og finne gleden i det og snart skulle ha barn, men gleden var ikke og finne!

jeg pratet med fostermora mi om det, og hun sa at selv om alle vet det, må du gjøre det som er best for deg.

på denne tiden var jeg 14 uker på vei, altså to uker etter loven om og ta valget selv.

vi bestemte til slutt at til uka skulle vi oppsøke legen. Det gjorde vi.

 

vi ble henvist til gynekologisk avdeling på kongsvinger sykehus, der fikk jeg gynekologisk undersøkelse og ultralyd.

for og se hvor langt jeg nøyaktig var på vei, og hvor stort fosteret var.

så ble jeg henvist til en lege senere på dagen, ingen vanlig lege men en lege som sitter innenfor noe som kalles abortnemnda.

En sånn lege må man få godkjennelse av, hvis man ønsker abort etter uke 12.

 

jeg fikk godkjent, nettopp fordi jeg forklarte min situasjon :

- jeg var ung, og innenfor barneværnet

- jeg ville tilby mitt barn det aller beste her i værden, men det kan jeg ikke nå

- jeg var rett og slett umoden, og ikke klar for et så stort ansvar

og mye annet. .

 

dette var på en torsdag, etter jeg fikk godkjennelse måtte jeg tilbake på sykehuset for og få en pille.

så kom jeg tilbake på en lørdag, og ble innlagt.

 

der fikk jeg nåler og medisiner. så fikk jeg 4 piller dyttet opp i skjeden, noe som skulle hjelpe til og starte fødselen.

riene begynte 09:30 . Det var smertefult og nesten ingenting hjalp, og etterhvert fikk jeg ikke mer smertestillende

fordi det ville stoppe litt av prosessen og få ting til og gå tregere. Sykepleieren som var der og tok seg av meg var strålende!

hun fikk meg til og føle meg som en helt normal person, og ikke som en liten jente som hadde vært dårlig og umoden

når det gjalt prevensjon, hun støttet meg.

 

vannet gikk etter mange timer og mange piller som skulle fremskynne prosessen, ca en time etter vannet hadde gått følte jeg for og presse.

han var på vei ut, og da jeg følte han i opningen tok jeg hånden min ned, og kjente på hånda hans, det var veldig rart, men det ga meg

styrke til og presse. 26 februar 2011 kl 19:56 ble han født. Han var ca 25 cm lang og veide ikke stort.

 

en halv time etter fødselen, ble jeg annbefalt og se han, noe jeg også ville selv. Jeg ville ta farvel med sønnen min.

de kom inn med han, oppi et lite krusbeger? ( de begerene de har på sykehuset) . Han var nydelig, og det var veldig rart og se han,

han lignet på meg, noe jeg syns var merkelig. Jeg hadde etterier, og var ganske borte pga smertene og medisinene. de tok han fort bort igjen

i og med at jeg skulle i narkose. Men jeg kan si at det ikke finnes dypere kjærlighet enn det en har for sitt eget barn.

Jeg tok valget selv, men jeg kunne ikke elsket noen mer, den kjærligheten jeg følte og fremdeles føler for han er ubeskrivelig.

 

etterpå ble jeg lagt i narkose for utskrapning, og neste dag fikk jeg se bilde av han, også ble jeg skrevet ut .

 

Jeg kan si i ettertid at jeg gleder meg til neste gang jeg blir gravid og er voksen nok til og ta vare på barnet mitt, jeg ville bare det beste for han

men det hadde jeg ikke kompetanse til og gi han. Det vondeste med at han er borte er at jeg ikke lenger kjenner bevegelsene inni magen.

og det gjør vondt og tenke på at han er borte, at jeg ikke kommer til og se han igjen, og at jeg ikke var voksen nok.

 

men jeg kan også si at jeg angrer fremdeles ikke på valget mitt, det og føde er en opplevelse, det og føde et dødt barn er ikke lykke.

men neste gang, blir det det.

 

jeg vil råde andre unge jenter til og ikke se på abort som et prevensjonsmiddel, det høres kanskje lettvint ut

men det er langt mer komplisert og vanskelig enn som så! jeg hadde aldri trodd det ville bli så vanskelig.

det er det tøffeste jeg noen gang har vært igjennom, i ettertid har jeg respekt for det og beskytte seg

jeg satt inn p-stav mens jeg lå i narkose på sykehuset. Jeg råder alle til og gå på et slikt prevensjonsmiddel

som varer en stund. P piller er lette og glemme. Og mange tenker kanskje at " å har glemt p pilla, tar den i morgen! dette har skjedd flere ganger

men har aldri blitt gravid, så da skjer det nok ikke uansett" det var det jeg tenkte, helt ufattlig umodent og ta såppas

lite ansvar. Det gjelder trossalt et annet liv, og ikke bare deg selv. tenk dere bedre om! det er ikke bare og ta en pille også er barnet borte.

 

Ting blir vanskelig i ettertid, jeg må face mine venner, bekjente og ukjente med valget mitt. Noen kan si at det var et voksent valg

og andre kan si at det var uansvarlig. Uansett, det er vanskelig når noen kanskje sier at " du hadde ikke klart og ta vare på barnet ditt tydeligvis"

selvførgelig tror jeg at jeg hadde klart det! men jeg hadde ikke kunnet gitt barnet mitt den tryggeste og beste oppveksten..

 

jeg var foresten imot abort før jeg ble gravid, og litt etter også men når jeg sto i den situasjonen som jeg aldri hadde vært i før

så er det bra at abort finnes, når en person kanskje ikke er voksen nok til og ta vare på barnet selv, eller annet.

abort er på en måte en bra ting, men på en annen side ikke fult så bra. Jeg er glad jeg hadde det valget.

og jeg vil ikke at noen andre skal dømme de som har tatt abort, før dere faktisk har stått der selv. Jeg innbiller meg

at de fleste som er imot er bort er de som selv ønsker seg barn, men som kanskje ikke får det til , og den kan jeg se.

men prøv også og sette dere inn i andres situasjon, før dere dømmer. Og om dere har en mening om det

hold det inne, for det er ingen som sier at det og ta abort er lett, for det er ikke. tenkt dere nøye om, for en kommentar

er nok til og ødelegge en persons liv eller samvittighet.

 

jeg har lært! og jeg håper dere andre som leser dette, også innser at en abort, ikke bare er en abort.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare gjøre deg oppmerksom på beskrivelsen av dette forumet: "Denne debatten er for deg som har opplevd svangerskapsavbrudd på grunn av medisinske årsaker, frem til uke 23." Jeg ser du har lagt ut et innlegg om opplevelsen din tidligere også, og dette kan nok være grunnen til at du ikke har fått så mye respons...

 

Medisinske årsaker vil si at mange her inne har avsluttet svangerskap med barn som de ønsket seg, men som var veldig syke. Andre har opplevd at barnet dør i magen eller fødselen starter så tidlig at barnet ikke kan overleve. Da kan det være vondt å lese om andre som valgte abort av helt andre grunner. Råd om prevensjon er liksom ikke helt tingen akkurat her inne...

 

Jeg dømmer ingen altså, bare så det er sagt, og jeg forstår at du har hatt det vanskelig. Men du kan sikkert få mer forståelse og respons på et annet underforum hvor du kan finne andre som har tilsvarende erfaringer til det du har opplevd selv.

 

[Anonym bruker]

Beklager, mendet er noe som ikke stemmer her... Ingen foster i uke 14 er 25 cm lang!! Og hvordan i all verden fiikk han da plass oppi en plastbeger??

 

Synes denne historien var noe misstenksom.. Sorry....

 

Og narkose like etter??? Næi, dette tror jeg ikke på!

[Anonym bruker]

Nei det ca 11 cm hvis mor er i uke 14. Det er også vanskelig å se kjønnet, så hvordan se at det var en gutt. Men det kan hende man blir lagt i narkose for å få ut morkaken. Hvis den ikke er kommet sammen med fosteret. Forstår at det var et vanskelig valg men dumt å poste det her siden. Det er liksom litt sårt for oss som måtte ta abort på grunn av alvorlige sykdommer.

[Anonym bruker]

Hm.....

Elsker et barn ( ET FOSTER) som du ALDRI følte noe glede av??

Skjønner heller ikke at personalet anbefalte deg å se fosteret siden du bevisst valgte å abortere. Dette er virkelig ikke normal praksis!

Klarer ikke å tro på dette jeg heller.

Har vært igjennomen grusom senabort selv, i uke 20, å synes dette er dårlig gjort overfor oss som virkelig har vært igjennom dette med senabort.

[Anonym bruker]

hvordan kan dere oppføre dere sånn!:S dere vet jo ikke om det er sant!

[Anonym bruker]

Bare tull... for å provosere..eller for å få oppmerksomhet..

 

foster i uke 14 er IKKE 25 cm..og du kjenner ikke liv... ihvertfall ikke store bevegelser..og hver dag.. (i tillegg er du vel førstegangs..og da er det enda mer sjeldnere å merke liv så tidlig)

 

Videre vil du ikke kunne kjenne hodet på vei ut slik du beskriver? Det er BITTELITE.... slik du beskriver det høres det ut som du beskriver en "normal" fødsel..

 

Det som skremmer mg..er at folk som skriver på slike forum..og som skriver slike historier.. en gang kanskje blir foreldre..

 

Du trenger hjelp.. og det mye som ligger bak som vi ikke kan vite noe om.. men d hjelper ikke å finne på slike historier..

[Venter nr3 er 22 år]

inge foster i uke 14 eller 15 er 25 cm langt i allefall... det vet vi er sant

[Celina18]

Det er helt sant, jeg vet ikke hvor langt fosteret var,

men jeg var 16 uker på vei denne tiden, men det valgte jeg og ikke skrive. ville ikke skrive hvor langt jeg var på vei.

 

kan jo ikke bevise dette på noen måte, men har ingen grunn til og legge ut en historie som ikke er sann.

jeg vet ikke eksakt hvor langt det var selfølgelig men jeg kunne tenkt meg at det var 25 cm langt..

 

jeg elsket såklart sønnen min selv om det vr et valg jeg tok for mitt eget beste, men nå i ettertid så ville jeg selvsagt lagt han inn igjen

om jeg hadde fåt muighet til det, fordi jeg ikke ante hva slags kjærlighet jeg ville føle da jeg først så han.

 

dere velger som sagt hva dere ønsker og tro, men jeg ville overhode ikke lagt ut en historie som ikke var sann.. for og vekke oppmerksomhet?! nei, jeg ville dele mine opplevelser med dere.

[SiljeEjlis]

celina: jeg så inne på ett annt forum at du er gravid igjen med samme fyren? det sier du ikke noe om her, troll? eller glemte du bare å fortelle den gode nyheten?