Dårlig samvittighet

[appelsin]

Hei damer!

 

Jeg plages av dårlig samvittighet overfor mannen min om dagen....

Er 30+2 og tilbringer mye tid på sofa eller i seng. Er i veldig fin form, men er mye trøtt og sliten. Ikke på en sykelig måte, men sånn at jeg må legge meg litt når jeg kommer hjem jobb (jobber fortsatt 100% og er veldig glad for det), og legger meg gjerne rundt 22.00. I helgene blir det lite aktivitet. Særlig på initiativ-fronten blir det stille. Har vi planer, enten sammen eller med andre er jeg med og stortrives med det, men når vi er hjemme blir det ikke mye hurra-meg-rundt og spontanitet. Sex blir det heller ikke så mye av, både på grunn av manglende lyst og manglende energi, men vi er flinke til å kose med hverandre, og vise både fysisk og verbalt at vi elsker hverandre.

Når jeg er lei meg og forteller at jeg har dårlig samvittighet er han verdens mest forståelsesfulle mann, og sier at "det er en del av pakka", og smiler og gir meg et kyss. Så det er egentlig mest jeg som plages av dette...

 

Hvor går grensen mellom når man skal tillate seg selv å bare ligge stille og slappe av når behovet melder seg, og når man skal ta seg sammen og prøve enda litt hardere?

[S+C - KS 27.05.11]

KJenner meg veldig igjen, jeg er omtrent like langt som deg, og har vært totalt uten energi siden uke 3. Nå kom i tillegg bekkenløsninga også, og jeg hadde ikke noe valg annet enn å blir sykemeldt fordi jeg er så innmari dårlig. Mannen min satt pris på sykemeldinga fordi da har jeg bittelitt energi til han også. Men jeg har aller dårligst samvittighet overfor sønnen min på halvannet, for han skjønner ikke hvorfor mamma ikke orker noe. Han vil jo så gjerne leke hele tida. Vi får trøste oss med at det går over :-) Og man skal lytte til kroppen, man har ikke noe igjen for å slite seg ut heller....

[<3 lille spire i magen <3]

Sånn er det her også :/

Det er godt vi er flere Jeg må ha verdens beste og mest tålmodige mann altså.. Han gjør nesten alt for meg.. Det kan bli litt mye til tider Men pga bekkenløsning som kom nå i uke35 og er nå i uke 36 så sliter jeg med å gå rett å slett.. Så hvis vi sitter i stua å han ser at jeg holder på å reise meg så reiser han seg nesten først å spør om d e noe han kan gjøre Har en sønn på 4 år som er nokså selvstendig og godt er det Men de krever sitt uansett Men mannen er bare flott altså Ja vi får trøste oss med at det nærmer seg slutten og at vi må lytte til kroppen vår.. Sitter hele dagene og leser til fagprøven som jeg håper å bestå neste uke før permisjon Så det er ikke bare en ting

Lykke til videre jenter Og ta vare på dere sjøl men også la mannfolka vite at vi setter uendelig pris på de <3 <3 <3

[appelsin]

Det var godt å høre det er "noe som går.." vi har jo ikke andre barn, kan tenke meg det gjør det enda mer sårt..

Som dere sier; vi får tillate oss selv å ta det med ro og samle opp den søvnen vi kan nå før de små vidundrene kommer til verden:)