Fremdeles nedfor..

[Hurrameirundt]

Nå er det gått tid siden jeg skrev her forrige gang, og hadde jo håpet at ting skulle bli mye bedre når jeg er blitt mer kjent med beibien og rutinene begynner komme på plass- men nei. Jeg går rundt og gråter og gjør unna uendelig husarbeide. Føler meg så utrolig støkk i denne situasjonen med skriking, amming og lite søvn. Jeg er deprimert og livredd for at det skal bli skikkelig alvorlig- det er litt av et nederlag å innrømme at deppinga kanskje ikke bare skyldtes de første barselhormonene. Tidligere i livet har jeg alltid kunne se en vei ut av vonde perioder- at med tiden så går alt seg til. Men denne beibien kommer til å være et kontinuerlig- utviklende problem å løse i mange- mange år. Hva om jeg overhode ikke er laget for dette? Og når jeg sier sånne ting kommer den vonde samvittigheta. .for det er ikke beibien sin skyld at hun er her- det er min. Og alt jeg ønsker er at hun skal ha det bra, men jeg ønsker også at mammaen skal kunne kjenne littegranne lykkefølelse igjen.. Akkurat nå føles det som jeg aldri mer kommer til å klare å være lykkelig. Det er vondt at det er akkurat denne tiden jeg burde kjenne på de virkelig store lykke- følelsene.

[Ikkesåallerværst]

Hei! Hvor er ditt forrige innlegg, og hvor gammel er babyen din nå? Jeg er frisk fra fødselsdepresjonen min, tok et drøyt år. Nå er han 1,5 og jeg koser meg med å være mamma. Men dette har jo gitt ringvirkninger, og jeg har på en måte gjennomgått (og gjennomgår) en forandring av meg selv som person. Det er kjempetøft og vondt, men også godt, for nå er jeg i ferd med å bli et helt menneske. Senest i dag gråt jeg fordi jeg mistet så mye av spedbarnstiden til sønnen min. Trist, men sant.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så innmari godt igjen HI.

 

Gå til lege å få hjelp. Les hva overnevnte skriver, følelsen av å miste dyrebar tid når man går hjemme deprimert kommer i ettertid. MEN tenk om du allikevel kan tenke tanken: Jeg kastet bort tid, men jeg fikk hjelp å kom meg på beina igjen.. DET er viktig for fremtidig følelse og mestring av mammarollen! Det er ikke flaut å be om hjelp. Snakk med folk du er fortrolige om dette. Gjør noe, og du vil bli bra. Jeg snakker av erfaring. Vi er mange som føler det som deg.

Lykke tel,

[Anonym bruker]

Dette er trist å høre :/ Jeg fikk fødselsdepresjon når gutten var 4-5 mnd, han er nå 13 mnd. Fortsatt deprimert! Føles som det aldri skal gå over! Du burde virkelig søke hjelp. Ei venninne av meg ble deprimert, og sa ikke ifra til noen. En dag mannen hennes var på jobb, følte han at han måtte skynde seg hjem.... Der sto hun og salta og peppra ungen, ovnen var klar, og han spurte hva i all verden hun dreiv med! Hun svarte, skulle vi ikke ha han til middag? Hun var dønn seriøs altså! Hun skjønte ikke selv at det hun gjorde var feil... Synes du er veldig flink som ser selv hva som skjer

[Anonym bruker]

HERREGUDDDDD!!! så skremmende 22.52 dette var jo drit skummelt asa-- Lykke til HI