Orker snart ikke mer...

[Kicam]

I det siste har jeg vært utrolig hormonell og det går ikke 5 min en gang fra jeg gråter til jeg ler av glede om hverandre, og det blir bare verre og verre.. Har den siste måneden (da har jeg også gått på pergo, første runde) og alt er enda verre! Jeg har ikke energi igjen i det hele tatt, det skal ikke noe til før jeg begynner å grine og jeg vil aller helst bare være alene for meg selv. Er på jobbtur i ukene nå, så er ikke hjemme med samboer og hund, men er i stedet på hotell med kollegaer som egentlig ikke kjenner meg, og som bare vil drikke øl om kveldene.. Jeg vil helst bare ligge for meg selv på rommet og tenke på andre ting.. Er det noe galt med meg? eller er det andre her inne som opplever det samme?

Merker at humøret og energien min tappes mer og mer for hver pp uten resultat, er det noen andre her som tenker det samme?

 

Håper på noen svar:)

[Gjest Hippo ღ]

Ville bare si at jeg har det på samme måte. 1 mnd etter lap måtte jeg være hjemme fra jobb noen dager. For jeg var helt ustabil. orket ingenting. Lå apatisk på sofaen. Overfølsom. Gråt for ingenting... For i lufta for jeg ville ikke ha suppe til middag!! Fly forbanna!! Når jeg var til legen sa han at det var helt naturlig.. Jeg sa til legen min "stakkar samboer som må holde ut med meg". Men legen svarte bare at det var ikke han det var synd i..

 

Og det er mange fæle bivirkninger med pergo. Som humørsvinginger, depresjon osv osv... Kan jo bli deprimert bare av å lese om bivirkningene

 

Legen min sa også at 80% av de som har tatt lap og begynt på pergo blir gravide Og han sa at de fleste som tar lap må begynne på pergo. Men fastlegen min har ikke helt peil

 

 

[Kicam]

Takk for svar og takk gud for at jeg ikke er den eneste som føler det sånn:p Ikke det at jeg ønsker dette mot noen andre, men fint å vite at det ikke er bare meg som er i denne situasjonen.. Jeg merker at det går litt utover jobben tilogmed, er salgskonsulent og merker at jeg er avhengig av mitt positive og stabile humør..

Var du sånn lenge? Går det over? eller må jeg bare lære meg å leve med det?

[Gjest Hippo ღ]

Skjønner hva du mener...

Tja, det har ikke gått over for min del enda. Er ganske deprimert om dagen. Hormoner i kluss + lengsel etter baby (ingen bra kombinasjon)

Det går også utover min jobb. Føler meg ganske apatisk til det meste. Og kunne egentlig tenkt meg å ligge på sofaen hele dagen

 

Det er ikke noen god følelse dette Har vel vært sånn 1 til 1,5 mnd..

 

 

[RTprøver]

Hei

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver...

Pergotimen satt meg helt ut... Min mor ble meget bekymret da vi var i butikken og jeg var midt i prøveperioden, for jeg brøt ut i gråt når jeg oppdaget at dem var tom for koffeinfri kaffe ;p

Litt flaut også egentlig... :S Midt inne i butikken... Huff

 

Men ellers så har jeg mine perioder da jeg blir veldig betutta av hele prøvingen... Nå har vi prøvd siden 2008, så det er meget tungt innimellom De verste periodene er når noen nær meg offentliggjør at dem er gravide, men da er heldigvis samboeren min veldig forståelsesfull og duller litt med meg og sier mye oppmuntrende for at jeg ikke skal knekke helt sammen Man vil jo så gjerne være glade på de andre sine vegne, men samtidig vil man bare skrike ut hvor "urettferdig" det er

Det er jo igrunn ikke mye positivt med all denne prøvingen, med alle hormonene, ventingen, tankene og skuffelsene

Så man får vel bare tillate seg å bli litt betutta innimellom Og håpe at omgivelsene kan forstå oss så godt som de kan

 

Masse lykke til!

[Kicam]

Hei og takk for svar:)

Hehe, jeg begynte å grine offentlig her om dagen selv, så skjønner hva du prater om *flaut*

Og betutta kan man trygt si at jeg er nå.. helt ødelagt og er rett og slett et ustabilt hormonmonster! hehe, men håper det går over etterhvert..

Skjønner hva du mener, alle vennepara våre er gravide eller har fått barn også sitter jeg igjen og tenker "hva F****!?" ... Men er jo glad på dems vegne, men er "urettferdig" som du sier.. Og i tillegg blir jeg så sint på folk som prater om abort og svangerskap som to enkle ting, og greit, folk kan mene hva de vil, men man bør kanskje være litt forsiktig å prate så åpent om det til folk man ikke kjenner helt eller??

Eller er det bare jeg som føler det sånn:p?

 

Lykke til du også, vi klarer det vel snart:)