Jeg ba nettopp samboeren min om å gå...............å han gikk!

[Anonym bruker]

Jeg sitter i leiligheten helt alene, mens den førstefødte sover, inne i magen er det en som absolutt ikke sover....han hopper og spretter rundt. Jeg er over 6 måneder på vei med barn nr 2, og burde være overlykkelig, men alt jeg kjenner er tristhet, jeg har ikke klart å glede meg over graviditeten i det hele tatt. Jeg er glad, for dette barnet var svært ønsket, for vi hadde prøvd så lenge, men det ser ut som min samboer på en måte hadde klart å tilpasse se til det faktummet at vi faktisk ikke fikk barn, helt til nå pluttselig etter nesten 3 år med prøving. Han har liksom ikke jublet over det, men han har sagt han var glad. Men i det siste har bare alt godt galt, vi krangler hele tiden om småting, og han støtter meg ikke i det hele tatt. Jeg har vær sykemeldt i snart 2 måneder, og kjeder meg utrolig, og har vært litt trist på grunn av nettopp dette, for vi er på en plass som i bare har bodd i litt over 1 og et halvt år. Men jeg snakket med samboeren min om det ,og han virket så forståelsesfull,og sa han også savnet hjembyenvår, og vennene våre dær. Så vi snakket om det var ønskelig å flytte tilbake, og det ville vi begge, og så på det som en framtidig plan.

 

I den siste uken har vi sett på leiligeter osv, og jeg følte at kanskje vi hadde funnet løsningen på problemene ss i mellom den siste tiden.

 

Jeg forklarte også samboeren min at årsaken til at jeg hadde vært så trist, var at jeg følte meg så alene, og at siden han jobbet så mye,var jeg faktisk begynt å bli litt bekymret over, om han ville kunne ta seg fri ved fødselen, og at jeg var redd for å ende opp med å føde alene,siden jeg ikke har verken familie eller venner her, men bare han, og at jeg hadde savnet litt støtte og forståelse fra han, og at jeg begynte å bli redd for at vårt samliv sto forran slutten.

 

Han svarte med at å avslutte vårt samliv var aldeles ikke ønskelig, og han sa han skulle bli mer oppmerksom og jobbe hardere på hjemmefronten og ikke hele tiden fokusere på bedriften sin.

 

Dette jorde meg så glad, og jeg fikk liksom lit energi tilbake i kroppen, og så en bedre framtid i sikte, enn den som hadde vært den siste tiden................................alt så bra ut, helt til:

 

Jeg ble vekt på en overkjærlig måte av min samboer i dag, jeg ble overrasket, for jeg trodde han skulle jobbe (han hadde faktisk fri i går også), og han pleier aldri å ha fri. Vi hadde faktisk sex.... bra sex, og det er lenge siden jeg ble vekket på den måten. Har liksom bare vært sex midt på natten etter han var kommet fra jobb, og jeg har vært i halvsvime, men i morgest var det veldig fint. Super start på dagen. Vi gikk på stua, og han ville at vi skulle gå ut å spise frokost, for han hdde ordnet med en ekstra fri dag. Menførst startet han opp pcn og sa han ville se om de hade lagt ut noen nye leiligheter i den byen vi begge savnet så mye. Jeg ble overlykkelig, for jeg hadde liksom ikke trodd han hadde vært seriøs i forbindelse med at han kunne pendle mellom trondheim oslo, men han mente tydligvis alvor.........

 

Han ba meg ringe på en leilighet, og den var ledig, vi avtalte å reise opp på visning i neste uke. Så spurte jeg han hvordan han hadde tenkt å løse det med jobb og meg og pendling og fødsel osv.

 

han svarte: Den leiligheten ligger jo nærme skole barnehage og sykehus, du har masse venner i rundt deg, og jeg kommer på besølk så ofte som jobben lar det gjøre!

 

Besøk............. hans svar på å gi meg mer oppmerksomhet og trygghet rundt fødselen var å flytte meg halve norge unna han, så jeg kunne sitte der alene med den førstefødte, og vente på nr 2,men jeg kunne bare slape av for han ville komme på besøk, og hvis det gjorde seg mulig ville han også flytte opp etter august................om 6 måneder.

 

Er det en spøk, jeg ble helt svimmel, er det mulig hva er det han gjør.................jeg har sittet å grått på do i hele dag omtrent med pauser, hvor jeghar prøvd å ta meg sammens for min førstefødte som kikker på meg å spør om jeg er lei meg, og sier hvis jeg gråter må jeg trekke puten dypt, for da år det over......herregud, gutten min på 6 trøster meg......for en fantastisk gutt, men for en møkka mann!!!!

 

Jeg vet ærligtalt ikke hva jeg skal gjøre?

 

Jeg spurte hva i alle dager dete var for en løsning, og om vi virkelig skulle ha 2 leiligheter osv, og bo hver for oss etter 6 år samliv? Ja han mente jeg trengte ikke bekymre meg, for han skulle betale han!!!!

 

Hvem faan bryr seg om penger, jeg trenger han mer enn oen gang og han sender meg bort, for han mener det er bedre for meg, hvordan er det bedre for meg???? Bedre for han kanskje......

 

 

Er dette normalt?

 

Har noen hørt eller opplevd lignende?

 

Jeg er så lei meg!!!!!!

 

Jeg prøvde å snakke med han igjen i kveld etter at sønnen var lagt seg, og han kikket på meg som om jeg var vanskelig, og ordnet styr av ingen ting. Gjør jeg det, overreagerer jeg?

 

Har jeg rett til å bli sint og frustrert nå?

 

For sent.....jeg ble så sinna,at jeg gikk på do grein i en halv time,. så gikk jeg på stua, og ba han vennligst om å forlate huset!

 

Å han gjorte det uten å protestere, han sa ingen ting, bare tok på sko og gikk.... det har gått 1 time nå...............................er han borte for godt?

 

Har jeg nettopp kastet ut mannen min?

 

Er dette slutten?

 

Jeg takler ikke å være alene med to barn, hvilken famtid kan jeg gi dem bare alene?

 

Jeg klarer ikke tenke...bare gråte gråte gråte.................hva skal jeg gjøre?

 

 

Etter en og en halv time banket han på døren......han gråt,og da tenkte jeg ....endelig kjenner han smerten og alvoret. Jeg sa at han måtte komme inn. Jeg spurete hvorfor gråter du, han svarte: Det er kaldt ute og jeg har ingen plass å gå!! Jeg kunne ha eksplodert. Vi har drevet firma sammens lenge, men da jeg ble gravid overførte jeg hele dritten til han. Vi eide en cafebar, vi solgte halvparten OG EIER FORTSATT 50 % PLUSS EN JÆVLA PIANOBAR. Disse stedene ligger jo 2 min fra huset vårt...han kan jo gå til en av di plassene og sette seg, men nei da. Her sitter jeg å gråter over at han sender meg til en by alene, mens han gråter over egoistiske grunner som hvor han skal gå....han har jo masse muligheter........ herregud, er ikke dette litt egoistisk?

 

Jeg spurte hvorfor han satte seg i stua å huffet seg g peste og tydlig syntes synn på seg selv. Han svarte han var så sliten å lei....han er lei...hva er han lei for? Hvordan kan dere mannfolk være så jævla egoistiske av å til...eller er det bare min samboer som er sånn.... jeg er i sjokk!!!!Unnskyld til alle dere snille menner som kanskje leser dette,men jeg er litt skuffet av det motsatte kjønn i dag, og trenger bare å blåse ut litt sinne!!!

 

Beklager skrivefeil...var litt ute av meg når jeg skrev dette ovenfor!!!!

 

 

MVH

 

Super frustrer

 

[Anonym bruker]

Hei Hei

 

Håper du har en litt bedre dag idag, og har rukket å trekt pusten!

 

Sitter selv hjemme 6 mnd på vei, og sykemeldt siden desember.

Vet hvordan det er å være et sted du føler deg alene i, flyttet selv til ny by nå i høst pga samboeren sin jobb.

Og tror vi har hatt litt av de samme "diskusjonene" dere har hatt.

 

Menn er enklere enn det vi er.

 

Skjønner at du har lange dager, og gleder deg til de timene han har fri i løpet av ei uke. Og du som jeg sikkert, blir "sliten" av å være hjemme.

Men som du sier jobber han veldig mye, og han også blir nok sliten.

 

Jobb er for menn den måten de kan bidra med, å vise at de kan og vil forsørge familien sin. For han vet ikke alltid hva du tenker og føler, og gjett hva.. selv om vi ønsker det, klarer ikke de å tippe seg til ting

 

Tror ikke mannen din ønsker deg eller barna deres noe vondt med at han gikk ut døra, eller foreslo flytting for deg.

Jeg tror nok bare han føler seg litt maktesløs med at han ikke får gjort nok for deg, sånn at du trivest. Og vil heller ha deg i en annen by glad, enn i feil by og føle deg alene.

 

Menn tenker ikke alltid like langt som oss, og han tror vell kanskje du vil ha det bedre uten han i hjembyen din enn der dere er nå sammen selv om det ikke er tilfelle for deg.

 

Trekk pusten, mot deg opp og ta dere en god prat sammen.

Tror dere begge har misforstått hverandre litt bare.

 

Det kommer til å ordne seg, det gjorde det her i huset etter par kvelder med prating for å faktisk finne ut av hva den andre følte.

 

Håper dere finner ut av det, lykke til

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeger veldig i tvil.....men ønsket mer enn alt at det du sier hadde vært tilfelle også i min sittuasjon, men min samboer kom hjem i natt, so på sofaen ,og dro på jobb i dag uten å si et ord. Når han kom hjem sa han at han var lei for alt han har påført meg den siste tiden, men at han todde ikke han psset til å drive en familie.....drive var nøyaktig ordet han brukte. Så tok han å pakket alle klærne sine i søppelseker, og kjørte de bort på natklubben. Han leverte meg husnøkkelen og bilnøkkelen,og gikk..............

 

Han ringte i sta og sa han følte seg litt dårlig, men han lurte på om han kunne hente en pizza,og ta med bort til meg, så kunne vse sammens, og han kunne levere meg nøkkelen til postkassen!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

 

HYL OG SKRIK!!!!!!!!!! Jeg er så lei meg at jeg v et ikke hva jeg kal gjøre.Og det er jo liksom ikke så mye å snakke om heller da, hvis han oppriktig og erlig mener han ikke vill ha familien vår mer....da er det ikke så mye mer å si føler jeg, men er så trist at han kan ha komet på dette nå, 3 måneder før fødselen liksom!!!!!

 

 

huff hva skal jeg gjøre????

 

Hilsen hjelpeløs og veldig skuffet

 

 

[Anonym bruker]

Menn er ikke alltid lette å forstå seg på!

 

Når jeg fortalte min mann at jeg var gravid med nr 2 etter 1,5års prøving (skulle snart på utredning), var det første han sa "oi det passa jæ... dårlig!" Hallo? Han var lite engasjert under svangerskapet, bortsett fra når det så ut som poden kunne være alvorlig sjuk. Når mini var 4 dager gammel reiste mannen til oslo (vi bor i trondheim) i 4dager. Har så langt kun tatt ut 4 dager av sine 10 "nedkomst dager" (som han har med full lønn). Men det er nok mest fordi jeg ikke har hatt noe som helst behov for det. Jeg var i super form og vi har fått verdens enkleste unge!

 

Men han bruker kveldene hjemme, er mer hjemme nå enn med nr1. Og selv om det er crazy på jobb hos han skal han ta ut 5mnd permisjon + ferie!

 

Jeg tror dere rett og slett bare må sette dere ned. Vær ærlig med han, si det rett ut at du ønsker å BO sammen med han selv om det betyr å bo langt unna nettverket dere har. Så kan dere heller flytte i august om dere har mulighet til det...

-Men er generelt VELDIG dårlig til å ta hint, så si ting i klar tekst!

 

Håper det løser seg for dere!

[Anonym bruker]

Ser nå at det var værre, håper for deg at det var litt mere som hos oss

 

Vettu hva, ustabilitet er det siste verken du eller din førstefødte trenger.

Ta en prat, finn ut om han blir eller drar.

Om han mener det å flytte på nattklubben var en god ide 3 mnd før fødsel,

og med et lite barn hjemme fra før av.

Da tror jeg desverre han har rett, han er IKKE i stand til å drive en familie.

 

Tenk positivt, du virker som du er ei med ben i nesa, men som bare fikk for mye på en gang som satte deg veldig ut.

 

Flytt hjemover, tenk på deg selv og barna dine!

 

Og du vet aldri, kanskje dere begge trenger en stund fra hverandre.

Er det meningen at dere skal være sammen, vil det bli sånn nå eller en gang i fremtiden!

 

Husk at to glade foreldre fra hverandre er bedre enn to ulykkelige sammen!

 

Lykke til, og stå på. Dette klarer du vettu

[Anonym bruker]

Han kom nettopp med postnøkkelen til meg. Så satt han en stund, og sa sånne teite ting som...dette blir bedre for deg, jeg kan hjelpe deg med alt bare ring,så kommer jeg osv. Og kast alle bilder av meg, ¨så føler du deg bedre...hva er det slags tull?

 

Så sa jeg greit, for jeg gidder ikke dra det ut, hvis han har bestemt seg ja da må an bare gå, men når han går ut døra,så sier han "Ikke tenk på meg....jeg har ingen plass å gå jeg, men jeg sal gå rundt i byen i hele natt og så kommer jeg hit i morgen, for å se hvordan det går med deg,Jeg skal hjelpe deg jeg!"

 

Idiot....jeg trenger ikke hanshjelp, hvis han går så går han...da er jeg ferdig med han....hva er det han inbiller seg....at jeg er helt hjelpesløs uten han?

 

Så ringte mobilen min, det var en hybeleier, som han ringte på tidligere i dag, for å kunne ha en midlertidig plass å bo, Han svarte ikke før i dag, men ringte oss nå i kveld, da jeg gav han mobilen, avviste han samtalen. Jeg spurte hvofor, og da sa han at han ikke trengte en plass å bo. Han ville sove å nattklubben...................

 

Rart? For 10 min sto han å gav meg dårlig samvittighet for at hanikke hadde noe ordentlig plass å sove, men nå ville han ikke ha det heller.......hvorfor?

 

Har hele dette flytte opplegget vært et skuespill, eller har han noen andre han kan sove hos?

 

Jeg blir skikkelig usikker, Så sa han pøuttselig ja da går jeg, legg deg å sov du, du ser sliten ut, hvis du vil kan jeg ta nøkkelen å så kan jeg komme tilake i kveld/natt, men så slipper jeg å vekke deg. Skal han liksom flytte ut,men spise og sove her, når han vil, men slippe alt ansvaret?

 

Jeg er helt forvirret, jeg har grått i hele dag, mens han virker uberørt,,,,,bortsett fra at han hoffer seg litt ekstra!!!!!

 

Hva tror dere? Hva er det beste jeg kan gjøre nå? Jeg vill jo ikke at han skal gå, men.............. vet ikke hva jeg skal gjøre her nå????

 

MVH

 

Forvirret og fortvilet utkaster

[Anonym bruker]

Ser ut som han bare oppfører seg bare verre og verre!

 

Prøv å sett følelsene til sides, og spørr deg selv om dette er en mann du vil ha i livet ditt? (sier ikke noe om at han ikke skal være tilstede for barn, men som samboer)

 

Enn ordentlig mann, som ville deg og barna godt, ville ikke satt deg i en sånn situasjon.

Om han ville ut av forholdet er det andre ordnede former å gjøre det på.

 

Tørk tårene og tenk på deg selv!

[Anonym bruker]

jgf bestemte meg for å la følelsene ligge tilside, og sa ingenting når han gikk ut, jeg sa, ja da er det vel beste at du skal gå da hvis det er sånn du føler det.

 

Men så kom han tilbake etter noen timer, og spurte om han kan sove her, eller bare sitte her. Hva er det godt for?

 

Jeg prøvde å snakke med han om eventuelle anlternativer,om det var noe sjanse for oss, eller om vi har et alternativ til å få ting til å gå bra. Men han ville bare ikke snakke....

 

Han sa jeg måtte bare gå å sove...når jeg våknet i dag lå han ved siden av meg å sov. Åh jeg ble liksom så glad inni meg, og jeg kjenner jeg elsker han så mye. Men virkelighetsbildet kom raskt på plass. Jeg fikk den førstefødt på skolen, og gikk in på soverommet og la meg vedsiden av han, og da skubbet han meg unna. Herregud, så vont det gjorde i hjertet mitt.

 

 

Vi sto opp,og han oppfører seg helt kaldt mot meg...hva betyr dette, hva skal jeg gjøre?

 

FORVIRRET

[Anonym bruker]

Hei.

 

Huff jeg føler med deg! Jeg tror at denne mannen må få en pause. Han er tydeligvis veldig forvirret selv om dagen - men å behandle deg sånn er ikke akseptabelt spør du meg. Synes han oppfører seg som en tosk.

 

Kanskje du skulle skaffe deg den leiligheten ved familien din å flytte dit? La han "henge litt på gress", eller rett og slett bare end det hele. Kanskje kommer han etter om et halvt år og blir en del av familien slik en mann skal være , ellers så må du nesten bare samle alt du har av styrke og få det til å fungere mellom deg og barna på egenhånd.

[Anonym bruker]

jeg gjorde som du sa..... Endte det hele. Jeg sa at dette ikke funket for meg,og at jeg elsket han men hvis han ikke ville være med oss mer så fikk han flytte ut. Han sa han ville at vi skulle være venner og at han skulle komme innom oss hver dag.

Jeg forstår at det er best for barna at vi er venner og at han kommer innom ofte,men jeg måtte være litt egoistisk og sa at vi kunne være venner senere,men at jeg nå trengte at han lot meg være ifred til jeg hadde født,for at jeg syntes det hele var så trist og at det gjorde for vont å ha han rundt meg. Han spurte om vi kunne snakke om det etter han var ferdig oå jobb på kvelden. Når han ko

m latet han som ingen ting satte seg til å spise mat og bruke pcn. Jeg ble sint . Ba han om å vise meg så pass respekt at han forsvant ut huse,og sluttet å komme å gå som før. Jeg sa han kunne ikke gjøre det slutt og komme hjem å spise og sove akkurat som om jeg drev hotell. Han trodde han skulle få i pose å sekk han.....slippe ansvar,men fortsatt ha godene som venn....tosk! Jeg ba han om å gå og ikke kontakte meg før etter fødselen. Han gikk ut,men kom tilbake og ba om hasn ikke kunne få et par dager hjemme til å tenke seg om,for han var litt usikker på om han ville gå fra oss....han sa han hadde tenkt på barnet og meg og blitt bekymret for hva som skulle skje med oss om han dro.

 

Så mye som jeg fortsatt elsker han sa jeg ja,men er litt usikker,for han har vært ute hver kveld til sent......er det noe som ikke stemmer her? Hvis han trenger noen dager ekstra å tenke seg om burde han ikke bruke di hjemme istede for ute på byen,eller er det slik mannfolk tenker. Usikker,for han drikker nesten ikke og har nesten aldri gått på byen før.....iallefall ikke uten meg!

 

Hva tror dere....bør jeg bli bekymret?

 

 

Hilsen usikker

[Anonym bruker]

Du har kasta han ut. Han reagerer med sjokk, sorg og forvirring, later som ingen ting (i håp om at du skal endre mening) og så videre og så videre. Jeg syns du er egoistisk og ufølsom og at du lat stoltheten bestemme over livet ditt, og ikke kjærligheten.

 

Egentlig har du nok vært litt for "heldig" og driver og stiller krav i øst og vest. Nå har du splittet opp familien for dine snart 2 barn fordi du kjeda deg litt i svangerskapet og ikke har klart å skaffe deg et nettverk selv.

 

Får som fortjent, sier nå jeg.

 

Hilsen dame som vet hvordan det er når den andre parten gjør det slutt av dustegrunner!

[Anonym bruker]

Til Hi

 

Drit i det siste innlegget, 00:16.

 

Jeg håper du finner ut av det. Min mann har vært utro mot meg en stund etter jul, og nå har jeg 3 uker til termin. Vi har også et barn fra før.

 

Poenget mitt er at noe at den samme oppførselen kan jeg se hos min og din mann.

Ikke for å være slem...men sikker på han ikke har vært utro \ blitt litt betatt av en annen?

 

Jeg er så sint, for jeg er faktisk villig til å prøve å tilgi - til å prøve å leve videre sammen som familie. Men han har visst ikke vært lykkelig på lenge, og ser ikke mere håp for oss. Det gjør så vondt at jeg nesten vil dø.

Han vil ikke ha meg mer.

Det er den vondeste følelsen i hele verden.

Han vil gjerne vi skal fortsette å bo sammen en stund, til verste barseltiden er over. Har på en måte lyst til det, men på en annen måte er jeg så såret at jeg ikke tror jeg klarer det.

Det eldste barnet vårt vil nok få det svært tøft ved et brudd nå rett før hun skal bli storesøster, men samtidig rekker hun hvertfall ikke å bli vant til en familiesituasjon som er helt og holdent en illusjon og en løgn.

 

Hvordan skal jeg leve sammen med en som jeg vet vil ut av forholdet?

[Anonym bruker]

What? Nei ærlig talt. Mannen er jo en idiot? Mitt råd er å få avstand til mannen. vis du har bein i nesa. Han skal ikke komme og gå som han vil.

 

La mannen sitte på gjerdet ei stund. Han kan komme på samvær to dager i uken feks. Og ha barnet på overnatting hvis han har et sted å bo. SPill kald. Er ikke ofte jeg ville spilt kald men lar du han vinne her så er det gjort. Da vet han akkurat hvor han har deg og kan komme og gå som han vil.

 

 

[Anonym bruker]

jeg synes du virker urimelig... noen her som kaller mannen din en stor tosk, men med hvilket grunnlag? virker mest som om han er usikker, og prøver det han kan for ikke å tråkke en gravid dame på tærne. for meg så høres det ut som om han hele tiden har prøvd å gjort det som er best for deg. Menn er ikke tankelesere og du kan ikke regne med att han forstår hva du tenker når du gir inntrykk for noe annet som f.eks med flyttinga. jeg ville lagt stoltheten til side, kutta ut all den negative tenkingen, og satt meg ned å prata skikkelig med han om jeg var deg. ingen anklager, eller sutring eller "stakkars meg", kun svart på hvitt hva er det du ønsker for forholdet og fremtiden, og hva ønsker han! Virker som om han er villig til å prøve, om han bare får ting i klartekst, og det er jo både 2 unger(snart) og mye følelser inne i bildet, så syns det er synd om du skal kaste han på dør kun pga en rekke misforståelser.... håper det ordner seg for dere, virker som om du har en snill mann som kun er veldig forvirret akkurat nå, lykke til....

[Anonym bruker]

Holder med siste taler!

 

De rådene du får av enkelte, f eks "spill kald" osv - halloooo??? Er dere 14 år, eller? Dette er framtida til ungene deres, og dere spiller et spill??? Dreier det seg bare om hvem som skal vinne noe, og hvem som har mest rett til å være foruretta?

 

Jeg syns som før at når du ber han gå, og han går, kan du ikke furte etterpå. Fyren er åpenbart ulykkelig. Hvis han skulle skrive et innlegg på et nettforum om sitt eget liv ville det lyde omtrent slik:

 

"Uansett hva jeg gjør er det galt. Nå gjør jeg eksakt det hun sier hele tida, men det er galt likevel. Hun ba meg forsvinne, men da jeg gjorde det, ble hun sur fordi jeg ikke kjempa sterkt nok imot. Aner ikke hva som er rett å gjøre, og det hele blir mer og mer ødelagt. Føler at hun leker en ondskapsfull gjettelek med meg, der jeg skal finne ut hva hun til en hver tid tenker, og gjøre det, selv om det kanskje er det motsatte av hva hun sier. Vet ikke om forholdet er slutt eller ikke akkurat nå. Noen som kan hjelpe?"