Jeg ba nettopp samboeren min om å gå...............å han gikk!

[Anonym bruker]

Jeg sitter i leiligheten helt alene, mens den førstefødte sover, inne i magen er det en som absolutt ikke sover....han hopper og spretter rundt. Jeg er over 6 måneder på vei med barn nr 2, og burde være overlykkelig, men alt jeg kjenner er tristhet, jeg har ikke klart å glede meg over graviditeten i det hele tatt. Jeg er glad, for ette barnet var svært ønsket, for vi hadde prøvd så lenge, men det ser ut som min samboer på en måte hadde klart å tilpasse se til det faktummet at vi faktisk ikke fikk barn, helt til nå pluttselig etter nesten 3 år med prøving. Han har liksom ikke jublet oer det, men han har sagt han var glad. Men i det siste har bare alt godt galt, vi krangler hele tiden om småting, og han støtter meg ikke i det hele tatt. Jeg har vær sykemeldt i snart 2 måneder, og kjeder meg utrolig, og har vært litt trist på grunn av nettopp dette, for vi er på en plass som i bare hr bodd i litt over 1 og et halvt år. Men jeg snakket me samboeren min om det ,og han virket så forståelsesfull,og sa han også savnet hjembyenvår, og vennene våre dær. Så vi snakket om det var ønskelig å flytte tilbake, og et ville vi begge, og så på det som en framtidig plan.

 

I den siste uken har vi sett på leiligeter osv, og jeg følte at kanskje vi hadde funet løsningen på problemene ss i mellom den siste tiden.

 

Jeg forklarte også samboeren min at årsaken til at jeg hadde vært så trist, var at jeg følte meg så alene, og at siden han jobbet så mye,var jeg faktisk begynt å bli litt bekymret over, om han ville kunne ta seg fri ved fødselen, og at jeg var redd for å ende opp med å føde alene,siden jeg ikke har verken familie eller venner her, men bare han, og at jeg hadde savnet litt støtte og forståelse fra han, og at jeg begynte å bli ed for at vårt samliv sto forran slutten.

 

Han svarte me at å avslutte vårt samliv var aldeles ikke ønskelig, og han sa han skulle bli mer oppmerksom og jobbe hrdere på hjemmefronten og ikke hele tiden fokusere på bedriften sin.

 

Dette jorde meg så glad, og jeg fikk liksom lit energi tilbake i kroppen, og så en bedre framtid i sikte, nn den som hadde vært den siste tiden................................alt så bra ut, helt til:

 

Jeg ble vekt på en overkjærlig måte av min samboer i dag, jeg ble overrasket, for jeg trodde han skulle jobbe (han hadde faktisk fri i går også), og han pleier aldri å a fri. Vi hadde faktisk sex.... bra sex, og det er lenge siden jeg ble vekket på den måten. Har liksom bare vært sex midt på natten etter han var kommet fra jobb, og jeg har vært i halvsvime, men i morgest var det veldig fint. Super start på dagen. Vi gikk på stua, og hanville at vi skulle gå ut å spise frokost, for han hdde ordnet med en ekstra fri dag. Menførst startet han opp pcn og sa han ville se om de hade lagt ut noen nye leiligheter i den byen vi begge savnet så mye. Jeg ble overlykkelig, for jeg hadde liksom ikke trodd han hadde vært seriøs i forbindelse med at han kunne pendle mellom trondheim oslo, men han mente tydligvis alvor.........

 

Han ba meg ringe på en leilighet, og den var ledig, vi avtalte å reise opp på visning i neste uke. Så spurte jeg han hvordan han hadde tent å løse det med jobb og meg og pendling og fødsel osv.

 

han svarte: Den leiligheten ligger jo nærme skole barnehage og sykehus, du har masse venner i rundt deg, og jeg kommer på besølk så ofte som jobben lar det gjøre!

 

Besøk............. hans svar på å gi meg mer oppmerksomhet og trygghet rundt fødsaelen var å flytte meg halve norge unna han, så jeg kunne itte der alene med den førstefødte, og vente på nr 2,men jeg kunne bare slape av for han ville komme på besøk, og hvis det gjorde seg mulig ville an også flytte opp etter august................om 6 måneder.

 

Er det en spøk, jeg ble hlt svimmel, er det mulig hva er det han gjør.................jeg har sittet å grått på do i hele da omtrent med pauser, hvor jeghar prøvd å ta meg sammens for min førstefødte som kikker på meg å spør om jeg er lei meg, og sier hvis jeg gråter må jeg trekke puten dypt, for da år det over......herregud, gutten min på 6 trøster meg......for en fantastisk utt, men for en møkka mann!!!!

 

Jeg vet ærligtalt ikke hva jeg skal gjøre?

 

Jeg spurte hva i alle dager dete var for en løsning, og om vi virkelig skulle ha 2 leiligheter osv, og bo hver for oss etter 6 år samliv? Ja han mente jeg trengte ikke bekymre meg, for han skulle betale han!!!!

 

Hvem faan bryr seg om penger, jeg trenger han mer enn oen gang og han sender meg bort, for han mener det er bedre for meg, hvordan er det bedre for meg???? Bedre for han kanskje......

 

 

Er dette normalt?

 

Har noen hørt eller oppled lignende?

 

Jeg er så lei meg!!!!!!

 

Jeg prøvde å snakke med han igjen i kveld etter at sønnen var lagt seg, og han kikket på meg som om jeg var vanskelig, og ordnet styr av ingen ting. Gjør jeg det overreagerer jeg?

 

Hasr jeg rett til å bli sint og frustrert nå?

 

For sent.....jeg ble så sinna,at jeg gikk på do grein i en halv time,. så gikk jeg på stua, og ba han vennligst om å forlate huset!

 

Å han gjorte det uten å protestere, han sa ingen ting, bare tok på sko og gikk.... det har gått 1 time nå...............................er han borte for godt?

 

Har jeg nettopp kastet ut mannen min?

 

Er dette slutten?

 

Jeg takler ikke å være alene med to barn, hvilken famtid kan jeg gi dem bare alene?

 

Jeg klarer ikke tenke...bare gråte gråte gråte.................hva skal jeg gjøre?

 

 

Hilsen veldig trist og frustrert!

[Anonym bruker]

Etter en og en halv time banket han på døren......han gråt,og da tenkte jeg ....endelig kjenner han smerten og alvoret. Jeg sa at han måtte komme inn. Jeg spurete hvorfor gråer du, han svarte: Det er kaldt ute og jeg har ingen plass å gå!! Jeg kunne ha eksplodert. Vi har drevet firma sammens lenge, men da jg ble gravi overførte jeg hele dritten til han. Vi eide en cafebar, vi solgte halvparten OG EIER FORTSATT 50 % PLUSS EN JÆVLA PIANOBAR. Disse stedene ligger jo 2 min fa huset vårt...han kan jo gå til en av di plassene og sette seg, men nei da. Her sitter jeg å gråter over at han sender meg til en by alene, mens han gråter over egoistiske grunner som hvor han skal gå....han har jo masse muligheter........ herregud, er ikke dette litt egoistisk?

[MissisJ]

Beklager skrivefeil...var litt ute av meg når jeg skrev dette ovenfor!!!!

[Anonym bruker]

Umiddelbart synes jeg det høres ut som dere har hatt litt mangel på kommunikasjon og ulike forventninger til hvordan flytting skulle organiseres og hvilke fordeler dette skulle ha for dere begge. Slik jeg leser det kan det godt hende at din manns hensikt ikke var å "sende deg bort" fra han, men gi deg mulighet til å være omringet av trygge omgivelser i denne tiden, noe han ikke kunne gi deg alene når han er i en krevende jobb.

Det er ikke alltid enkelt å skaffe seg en ny jobb i en ny by, og for han virket det kanskje realistisk at dette ville ta et halvt år.

 

Jeg har selvfølgelig forståelse for at dette er vanskelig for deg. Det er jo ingen ønskesituasjon å bo fra hverandre i et halvt år. Jeg tror imidlertid at dette kan løses ved at man har en ordentilg samtale. Kanskje det er lurt å gå til en parteraopeut som kan hjelpe dere med å fokusere på å forstå hverandre. Kanskje innser mannen din at måten han har gått frem på har gitt deg helt gale foreventninger og at han burde gjort deta nderledes og kanskje innser du at måten han gjorde det på ikke var bunnet i vonde hensikter.

[Anonym bruker]

Hei! Jeg føler virkelig med dere begge to. Det høres ikke lett ut sett fra din side eller hans side. Han sliter med å holde alt gående og tilfredsstille deg samtidig, og du har kommet ned i en bølgedal det er veldig vanskelig å komme ut av. Vi er i en lignende situasjon, men har et helt annet innhold enn deres. Jeg er i 10. uke og sykemeldt fra jobben pga stress og depresjon. Det går opp og ned og samboeren min gjør virkelig alt for å hjelpe meg, men han trener mye og spiller kamper, og jeg føler vel egentlig at dette også er blitt hans frisone der han slipper å tenke over de problemene vi må ta tak i. Disse problemene er vel egentlig grunnen til at jeg ikke klarte å takle å jobbe samtidig og gikk på veggen. Ble gravid etter at jeg ble sykemeldt.

Jeg hadde lyst til å svare deg fordi du oppriktig viser hvor frustrert og oppgitt du er! Jeg aner jo ikke noe om deres forhistorie og om hvordan deres hverdag ellers arter seg. Men dere har en liten gutt på seks som absolutt (!) ikke har godt av å oppleve dette her. Jeg har selv en på seks, og hun er grunnen til at jeg virkelig tar tak i alt nå.

Jeg oppfordrer deg til enten å ta kontakt med en psykolog som kan jobbe med dere begge samtidig og bare deg alene, eller ta kontakt med familievernkontoret. (Gratis). Det kan godt hende dere har prøvd dette eller gjør det, men vi har ihvertfall fått en helt ny forståelse for hverandre. Det betyr ikke at jeg ikke har harde dager hvor samboeren min får høre det, men jeg jobber med meg selv, og det gjør han også. Det skal sies at jeg til tider ikke ser at han jobber så mye med situasjonen, men jeg må heller ikke fokusere så mye på det. Jeg må begynne med meg!

Jeg forstår det slik på deg at du ikke trives der du er og lengter tilbake der dere bodde før. Kan dere ikke først prøve å bli sterke sammen der dere er nå, og senere når dere er ved et "sunnere" punkt komme i gang med samtalen da? En tredje person vil uansett lede dere på riktig vei. Bare pass på at kjemien er bra mellom alle tre. Jeg har skjønt at du er veldig glad i sønnen din, og at du helt sikkert har dårlig samvittighet for ham, for han merker nok alt sammen. Kameler kan være veldig vanskelig å svelge noen ganger, men jeg har klart det! Bare skyld dem ned med god samvittighet og gode intensjoner, så kan du unde deg en god dessert etterpå :- )

Mulig jeg har bommet helt på hvordan jeg har oppfattet dere og deres situasjon, men følte at du fortjente at noen reagerte. En ting til: Er egentlig ganske drittlei av å høre "ja, ja, han er jo bare en mann som gjør så godt han kan", men vet du hva? Det er helt utrolig noen ganger hva de faktisk ikke klarer å forstå!! Det blir for mye for dem. Jeg har tenkt på meg selv om jeg var i hans posisjon. Jeg tror søren meg jeg ikke hadde klart å takle dette like bra som han. Jeg er en hard nøtt, og jeg har skjønt det mer og mer. Kanskje kommer jeg dit hvor jeg kommer meg ut blant folk igjen og tenker mer på det enn hvor alene jeg føler meg hjemme. Snakk med psykolog/familivernkontoret om hvordan du kan gå fram.

Dette ble skikkelig rotete, ble ivrig, men jeg håper virkelig at du hjelper deg selv i å bli mer lykkelig. Jeg ønsker deg all den ro og harmoni du fortjener! Det gjør jeg for meg selv også!

 

Hilsen håpefull

 

 

 

[Anonym bruker]

tusen takk for svaret ditt....fint å høre at det ikke er bare meg. Har kontaktet en psykolig,men tror jeg vil prøve familievernkontoret. Siden det er gratis,og man kan få en lengre oppfølging der.

 

Ønsker oss begge lykke til:)

[Anonym bruker]

tusen takk for svaret ditt....fint å høre at det ikke er bare meg. Har kontaktet en psykolig,men tror jeg vil prøve familievernkontoret. Siden det er gratis,og man kan få en lengre oppfølging der.

 

Ønsker oss begge lykke til:)

[31.08.2011]

sorry, men jeg sitter seriøst å gråter over dilemmaet ditt! jeg håper det går bedre nå og at ting har løst seg.

 

jeg er ikke mange uker unna "seier" og samboeren min er borte til langt på kvelden hver dag, med en litt spesiell jobb som rallymekaniker, det er lange tøffe dager for han, og jeg går rundt og er sint og sur fordi jeg føler meg så ensom. men så tar jeg meg i å sette mg i hans situasjon, og ender opp med å gråte fordi jeg synes jeg er så fæl.

 

men du har helt rett , problemet løses ikke ved å flytte halve verden rundt, men å nyte de øyeblikkene man har, hvilket vi kanskje ikke klarer akkurat nå for vi er fokusert på den tiden han ikke er hjemme. og er fortsatt sinte når han først er hjemme !

 

håper det går bedre med deg !

[Anonym bruker]

Synd dere har det sånn MissisJ. Alt ser jo fantastisk ut i profilen din. Hva folk skjuler og hvordan folk vil vises utad.. humre humre..

[Anonym bruker]

Jeg tror også det kan være lurt å søke profesjonell hjelp. Masse lykke til.

Klem til deg/

 

Rosa8