Er 3.gangs og gruer meg ..

[Tøvsjura]

til fødselen! Synes det er litt dumt også for jeg har tidligere ikke grudd meg ett sekund, kun sett frem til opplevelsen. 1.fødsel gikk veldig rolig for seg og gutten vår ble født 4 timer etter innsjekk på sykehuset.

2.fødsel var 10 x mer intens med tanke på rier og ikke minst pressveer, jenta vår ble født 5 timer etter innsjekk. Er i burnn og grunn selve pressveene/utdrivelsesfasen jeg gruer meg til og referansene kommer fra sist fødsel som var så intens. Jeg mener å huske at jenta vår var "stjernekikker" og vet at disse fødslene ofte er mer intens pga dèt, så derfor er jeg en smule bekymret for at nr.3 kanskje blir født som en stjernekikker og at jeg igjen kommer til å ha enda en intens fødselsopplevelse. Føler at bekymringene mine overskygger gleden ved å føde og jeg gjør ikke annet enn å tenke på fødselen og se med gru på denne nærstående opplevelsen. Føler ikke at dette kan kalles for "fødselsangst", men jeg må ærlig innrømme at jeg gruer meg mer og mer for hver dag som går

 

Noen flere flergangsfødende som har det som meg eller er jeg den eneste her inne?

[ingalinga77]

Hei du!

Samme her-er 3.gangs og har hatt det på nøyaktig samme måte som deg..

Første fødselsopplevelse var rolig og fin, alt var liksom som jeg forventet.

Andre gangen var det en "stjernekikker"- har aldrig følt meg så sliten og motløs-skikkelig intense rier men liten fremgang..Så nå gruer jeg meg masse til turen kommer for 3 manns fødsel:(

Håper vi begge er heldig å får greie fødsler denne gangen:)

Er det lenge siden du sist fødte?

 

Klem!

[eskil2687]

Hei hei!

 

Jada har det akkurat som deg jeg og. Er foresten 5 gangs jeg og har hatt et forfærdelig svangerskap denne gangen. Har 4 gutter fra før og får jente nå så det kan være derfor det har vært ille og med oppkast og kvalme de 5 første mnd og bekkenløsning osv resten nå. Har igjen 4,5 uke nå. Enn du?

Sist jeg fødte for 5,5 år sia ble jeg satt igang og hadde pressrier de siste 4 timene uten at noe skjedde. Åpna meg ikke før siste halvtimen,så dem va klar for tang og evt keisersnitt da. Men det gikk i siste liten uten,men jeg var så sliten så orket ikke drive med lillemann engang på lenge etterpå. Nå ligger jenta i magen på tvers enda,og jeg vet ikke om jeg tørr å inn på sykehuset for å prøve å snu henne. Er redd for alt denne gangen,men e 42 år og da. Hva ville du ha gjort????

[Forandringfryder ♂♂♂]

Hei du!

3 gangs jeg også, og gruer meg mer enn noen gang... Har 2 dårlige fødselsopplevelser bak meg så det er jo ikke uten grunn. Har helt mistet troen på meg selv, og skremmer meg selv med at det sikkert blir enda værre denne gangen. Ikke helt ulogisk det heller siden fødsel 2 var dobbelt så lang og mye værre enn nr 1.

Har også begynt å bli redd for både å gå over termin slik at baby blir stor, og at han skal ligge i sete. Så dårlig jeg er til å føde ville begge deler bli krise!

Nå har jeg heldigvis fått fødeplass på Riksen, skal dit på jordmorsamtale på fredag. Håper og håper at jeg vil føle meg bedre etter det...

Lykke til videre jenter!

 

 

[Mai2011:)]

Hei! Jeg er førstegangs og uviten. Er ikke nervøs for fødselen i det heletatt, bare spent! I at dere har fødd før og fått noen harde fødsler kan være grunn på at dere gruver dere nå. Jeg ville valgt å finne tilbake denne uvitende følelsen om det er mulig for dere. Jeg er mega intressert i Lamazemetoden! Der man skal stole fult og helt på kroppen, at den klarer dette! Som oftest har tankene mye å si hvordan man opplever en situasjon. Er man avslappet og tenker gode positive tanker om fødselen, vil den som regel gå bra. Det er som en maraton, man må trene før man skal springe maraton. Slik vil jeg velge og tro at det er med fødsel også.

Jeg krysser fingrene for dere, og dette klarer dere fint! Uansett om man er 40 eller 20;)

[Fødeklar_ja!]

Du e ikke aleina

 

Min første fødsel varte i nærmere 20 tima, med alt av smertelindring som va å få omtrent, endte med at de tvingte mæ ned på rygg med føttene opp i bøyler og måtte føde sånn, skikkelig ondt..

 

Fødsel nr 2 va styrtfødsel, jenta mi blei født 30 min etter ankomst på sykehuset. Den gangen uten noe smertelindring. Men det gikk gijen så fort at når ho va ute så va æ i litt lettere sjokk.

 

No gruer æ mæ veldig til fødselen.. både til smertan og utdrivelsen. Tenke ofte på det og kjenne en antydning til angst komme krypende.. Har også tenkt mye på det med stjernekikker, seteleie og alt det der, tar nok sorgen en del på forskudd ja =/

 

Uansett, ikke trivelig å ha det sånn.

[Fru Shakespeare]

Gruet meg ikke til de to første fødslene, men gruer meg til nr. 3. Men har hatt jordmorsamtale, så nå er jeg mye roligere. Ligger et brev fra henne sammen med journalen min. Ingenting kan garanteres, men regner med at de passer ekstra på meg denne gangen :-)

[theres 1986 ♂ ♀ ♂ + ♀]

vel er fjerdegangs jeg nå..og gruer meg ikke ett sekund. min første fødsel var laaang og tøff, varte i 30 timer fra 3 cm og intense rier, min andre fødsel var kjapp og intens, 1,5 time fra vannet gikk til snuppa var født. men min tredje fødsel var nok den som var mest normal..det jeg kan kalle en avslappet og rolig fødsel selv om den varte i 10 timer fra første rie. men følte jeg hadde mye mer kontroll over hele forløpet og smertene..klarte meg fint med bare lystgass hele tiden og klarte tilogmed å slappe av og puste rolig da hodet sto å sprengte i åpningen( med de to første fikk jeg panikk). kan nok si at det var den beste fødselen av alle tre...!

 

[Tøvsjura]

TUSEN takk for alle innspill og svar her inne Var godt å lese at det ikke er kun meg som gruer meg fælt til fødsel, at vi er flere i samme bås. Som sagt grudde jeg meg ikke de 2 første gangene, men pga sist fødsel som var såpass intens (hadde kraftige rier i mage og rygg, ryggsmerter samt en helvetes rask og intens utdrivelsesfase) gruer jeg meg helt sykt nå. Har følt meg ganske alene om "angsten", jeg vil jo ikke grue meg og vet at jeg kan føde! Men likevel så er tankene og referansene rundt sist fødsel der og jeg ser med gru på opplevelsen, alt blir liksom 10 x verre i mine tanker Skal på kontroll på torsdag og håper jordmor da vil ta seg tid til å snakke litt med meg, føler liksom hun ikke tar seg like god tid til meg fordi jeg er flergangsfødende. Dersom hun ikke gjør det tror jeg at jeg kontakter fødeavdelingen på sykehuset for å få snakket med noen der, trenger innspill og få luftet følelsene mine til fagpersonell.

 

Er forøvrig akkurat 2 år siden jeg fødte sist, hadde også en abort i fjor sommer i slutten av 3 måned noe som var helt for jævlig.

 

Du som var førstegangs: hva er Lamazemetoden? Jeg føler meg ganske grønn på mye rundt fødsel til tross for at jeg er 3.gangs :-P

[sisten]

Hei:-) jeg venter nr 3 og grugleder meg til fødselen. Har ikke vært så nervøs tidligere, vet godt hva vi går til nå :-) er redd for tøffe pressrier og ruptur som sist, men håper det går fint. Ut må dem uansett :0)

[Tøvsjura]

Det er sant som du sier, sisten - ut skal de uansett, men jeg gruer meg til nettopp dèt. Faktisk gruer jeg meg mest til utdrivelsen enn til riene for de vet jeg at jeg kan takle, er bare engstelig for om vi får nok en stjernekikker. Håper at denne fødselen går roligere for seg enn sist fødsel i allefall, prøver å tenke positivt :-P

[sisten]

Er vel liten sansynlighet for at du får en stjernekikker igjen:0) Første fødselen min var barnet på skrå med albu klemt fast over hode grunnet vending fra sete, ikke så vellykket, og meget vondt. Håper vi får drømmefødsler alle mann,hehe :0) uff, det er ikke noe gøy å gru seg til fødselen ihvertfall.

[Amy*75]

Jeg er andregangs og følte sist at jeg var veldig godt forberedt. Jeg har fryktelige (ja, jeg bruker det ordet) menssmerter hver mnd og trenger sterke smertestillende og mye riktig og avslappet pust for å takle dem.

Selv om alle sa til meg på forhånd at rier/fødselssmerter er noe helt annet enn menssmerter, følte jeg nærmest lettelse da riene satte igang for fullt; disse smertene kjente jeg jo godt fra før!

Hadde lest meg opp på lamaze-pusting (det er rett og slett en avslapningsteknikk og pusteøvelser som skal gjøre det lettere for livmoren å jobbe. Sjekk det opp på nettet, finns masse info der!) og trent på mine hyppige kynnere i forkant så følte meg forberedt og klar.

Men selv om frk Livmor øyensynlig har hatt nok av trening (menssmerter siden jeg var 14 og MYE kynnere de siste fire-fem mnd) ble det ikke mer åpning enn 3 cm, selv etter riktig og god pusting i timesvis. Jeg kan ikke få smertestillende pga allergi og blødersykdom, så med tette rier med under ett minutt mellom i flere timer foreslo jordmor å tøye meg så jeg slapp x antall timer til uten fremgang. Jeg sa ja til det, og min erfraring er at både pusteteknikk og fokus på avslapning forsvant med første tøying (ble "strippet" i to timer...). Uansett hvor forberedt du er så tror jeg det viktigste man kan tenke på er at kroppen KAN føde. Ingen er gode til det eller dårlige til det, eneste jeg kunne gjøre sist var å overgi meg, puste (som kroppen ville, ikke som lamaze hadde sagt, det ble lang inn- og utpust på meg gjennom hver ri, og det fungerte fint!) og stole på Livmor selv om jeg følte hun skuffet veldig når det virkelig gjaldt

Blir jeg redd, stresset, gråter, hyperventilerer etc under mine menssmerterunder, dobles smerteopplevelsen. Så denne gangen vurderer jeg rett og slett hjemmefødsel.

Fordi jeg har sykehusskrekk (jeg stresser meg opp bare jeg skal besøke andre på sykehus...) og fordi jeg tror at den beste måten for meg å ta kontroll på fødselen min på og gi kroppen min nødvendig ro og trygghet til å jobbe seg gjennom en fødsel, er å være hjemme i vante omgivelser med min elskede mann og EN jordmor som KUN er der for meg hele tiden (gikk gjennom sikkert 6 ulike sist, og det også stresset meg). Så går alt etter planen skal jeg stole på Livmor og meg selv denne gangen, føde i vann og finne ROEN som gir kroppen mulighet til å jobbe selvstendig.

Vi har lite kontroll over fødselsforløpet, men det er lov å stole på oss selv; sterke fleregangsfødende! Lykke til jenter, dette kommer til å gå bedre enn noen gang!!

[Tøvsjura]

Sisten: Jeg håper du har rett og at sannsynligheten for en ny stjernekikker er relativ liten, kanskje jeg da klarer å slappe litt mer av

 

Takk for alle svar, godt å lese at jeg ikke er den eneste her inne som gruer seg til nærstående fødsel

[Tenker på nr 4]

Hei

Er 3 gangs jeg også.

Og i flere uker nå har jeg gruet meg til fødsel.

Min første kom med keisersnitt, og nr kom vanlig, men da fikk jeg ingen smertelindring pga første måtte ut med ks. Noe de trodde kunne komme av at jeg fikk epedural.

Men jeg fikk en god og lang samtale med jordmor i går:) Og nå gruer jeg meg ikke i det hele tatt.

Før jeg kom dit var jeg innstilt på at jeg vil ha epedural denne gangen uansett, eller noe anna i det minste.

Men hun sa at det er bedre å ta det på sparket enn å forvente å få noe som man kanskje ikke får ( ikke rekker )

 

Og det er jo sant da:) Hvis man ikke forventer så mye og ikke tenker negativt og gruer seg, så går det mye bedre

 

Håper du får en god samtale med din jordmor

 

[sisten]

Forstår dine bekymringer, men jeg vil si min 2 fødsel var ukomplisert og overkommelig på alle måter :0) normalt hodeleie på barnet, roet meg med tanken på at et barn til i "feil" stilling var det liten sansynlighet for... Ut kom hun på 1 time og 20 min.

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Jeg er også 3. gangs og gruer meg... Sånn i utgpkt har jeg vel egentlig ingen grunn til det, men det er jo ikke alltid man forklare hvorfor man gruer seg til noe eller er redd for noe...

 

Hadde helt normal fødsel med førstemann. Tok ca 15 timer fra riene startet om natta og til han var ute. Men jeg ble virkelig satt ut av smertene og jeg fikk ingen hjelp til å kontrollere pust eller støtte til å jobbe med kroppen, så jeg jobbet mot alt sammen... Hyperventilerte og fikk nesten panikk. En veldig rotete fødsel, men alt gikk jo fint...

 

Med andremann var jeg veldig fokusert gjennom hele svangerskapet på hva jeg skulle gjøre annerledes denne gangen. Stå mye, bruke vann, puste riktig osv... Gutten kom 2 uker før ul-termin etter at jeg hadde vært syk i nesten 3 uker. Følte meg i utgpkt sliten før alt startet. Fødselen ble innledet med et døgn med masrier før det bare plutselig sa pang og riene haglet på. Jeg var utslitt og klarte ikke se noen ende på det. Følte jeg pustet bedre denne gangen, men uansett var det en helt annen opplevelse enn det sikkert hadde vært om jeg hadde vært frisk og hatt litt energi til fødselen...

 

Jeg gruer meg til å få en ny fødsel som det tror jeg... Jeg bare klarer ikke helt å fokusere på hva jeg kan gjøre, for jeg tenker at det vil føles forferdelig og uoverkommelig osv uansett... Har snakket med jordmor om det og hun ønsket at jeg skulle skrive et brev å ha i mappen min, hvor jeg bare forklarte hvordan det hadde vært de siste gangene og at jeg hadde gruet meg en del denne gangen. Foreslo at jeg trengte litt mer støtt denne gangen, noen som klarte å motivere meg til å jobbe med kroppen min, og ikke mot den... Jeg ønsker meg veldig en god sistefødsel. Avslutte med "stil", liksom;) Vil jo ikke bruke en masse energi på å grue meg, men jeg syns det er fryktelig vanskelig å la være... Så i grunnen bare prøver jeg å glemme hele fødselen;) Rart at det er så stor forskjell på forventningene til fødselen nå, 3. gang, enn de to første gangene...

 

Vi klarer oss nok veldig fint alle sammen, men det er nok viktig å få snakket litt om det:) Lykke til!

[Tøvsjura]

Takk for svar, Guttemamma Jeg forstår godt hvordan du også må føle det nå, håper min jordmor lytter til meg og mine tanker og følelser rundt fødsel i morgen for jeg føler jeg virkelig trenger å snakke med noen om det nå før det er "for sent".

 

Tror nok vi alle kommer til å få flotte fødselsopplevelser, i allefall håper jeg det for oss alle