Er det et nederlag å måtte leie bolig??

[Mamma+2]

Vi leier et hus nå, skulle ønske vi kunne kjøpe, men den gang ei. Pga at vi begge har vert gjennom hver vår tøffe skilsmisse og ikke kom "gunstig" ut av det noen av oss økonomisk sett. Jeg er kronisk syk og ikke kan jobbe. VI har hovedomsorgen for hvert vårt barn og er selvfølgelig glad for det!

 

Men totalt sett medfører dette at vi ikke har noen egenkapital til å komme oss inn på boligmarkedet og leier. Må si vi er veldig fornøyd med å leie her vi gjør, men det er jo ikke vårt!!

Håper vi får leie her lenge i og med at barna går på skole og hører til skolekretsen her nå. Men føler det er et "nederlag" å leie. Når man er såpass voksne som oss 35-40 så skal man ha alt på stell føler jeg....men livet blir ikke alltid som man ønsker...

[Gjest Sekretøsa]

Kommer jo ann på hvordan man selv føler det, det.

Om man syns det er greit er det vel ikke et nederlag? Mange ganger skulle jeg ønske jeg leide, for makan til utgifter som følger med et hus.... Men, jeg er glad for at vi eier, for all del. Den tryggheten det gir.

Men som sagt, er man tilfreds så er det jo helt greit

 

Jeg personlig ser ikke på det som et nederlag at folk leier. Jeg står ikke å ler på hjørnet fordi de ikke eier

[Gjest]

Jeg skulle ønske at jeg eide, men foreløbig så leier jeg bare. Har egenkapital, men har ikke fast jobb så banken sa nei til lån da jeg søkte for litt siden. Så til høsten er det ut i fast-jobb-søking og så håper jeg det ordner seg med lån etterhvert.

 

Men det er absolutt ikke noe nederlag å leie.

[Gjest Tale30]

Jeg hater å leie, men heldigvis, med betraktelig forbedret inntekt, vi vi snart kunne kjøpe (forhåpentligvis)

 

Det jeg hater er å ikke kunne endre på løsninger i huset til noe som passer meg og min stil. Jeg hater å få en klo i magen når datteren min sier "jeg elsker hagen min", når jeg vet at det er utenfor min makt hvorvidt dette kanbli det barndomshjemmet hun husker. Jeg hater å måtte si at vi leier når andre foreldre i barnehagen tar det for gitt at vi eier og kommer med mange komplimenter for flott hus. Jeg hater å kikke ut av vinduet og se at huseieren står og "snoker" i hagen.

 

Og når man sier at det koster så mye å eie - for det første så får man igjen ganske kraftig på skatten, og det man betaler i måneden kan sees som et spareprosjekt. Når vi leier så er det rett og slett 8000 kroner i måneden ut vinduet - hver måned år etter år. Nesten hundre tusen i året som vi ikke kommer til å ha noe igjen for i fremtiden.

 

[meg & to små vampyrer]

For oss er det litt bittert hvertfall. Det er jo mye penger rett ut hver måned... 8500 faktisk. og vi har leid i mange mange år, har jo blitt noen kroner opp gjennom årene kan man si.

 

Nederlag er det vel ikke, men litt kjipt ja.

[ano`num *17.03.10*]

Nei, det er ikke et nederlag!

Men jeg er enig i at det ikke føles slik når en står der som den som leier

Vi følte det også akkurat slik når det kom frem at vi bare leide. Samtidig som at vi aldri var sikret å få bo der i fremtiden, følte alle andre på det samme. Jeg er helt sikker på at mange tenkte at "det er ikke sikkert de blir der så lenge" når det kom på tale ting som skulle skje i fremtiden. Veldig kjedelig, spesielt når barna er inne i bildet.

 

Vi eier nå! Men jeg kjenner det ikke som en seier eller som noe bedre!

Det var godt når vi endelig fant noe å kjøpe! Det var godt å flytte inn og tanke på at det er vårt. Men gleden varte egentlig ikke sååå lenge.

Jeg har ofte drømt om tidene hvor vi bare leide.

 

Det dere skisserer i leie, betaler vi bare i rente. Det er også bortkastede penger! Vi betaler ned på lånet også, men jeg føler det går fryktelig trått.

Så er det jo alle utgiftene i tillegg. Sammen med frykten (om det kan kalles frykt da) for at noe skal bli ødelagt. Da er det vi som må betale det selv.

Når en leier har en strengt tattbare fordeler om noe skulle gå i stykker. Som at en har krav på redusert husleie om husverten ikke fikser det innen rimelig tid.

 

Mulig det hadde stilt seg annerledes om vi ikke hadde fått barn først og måtte ha hus etterpå. Om vi hadde fått startet med leilighet og brukt verdistigning som egenkapital til hus senere. Nå måtte vi gå rett på hus for å få plass til alle mann.

[Huldretussa ' en av hver sort']

Hvorvidt det skulle være et nederlag kommer jo litt an på omstendighetene tenker jeg. Om man har vært samboere/ gift i 10år hadde jeg nok sett på det som et nederlag om ikke jeg kunne ha eid min egen bolig (da hadde jeg følt at vi "sløser" med pengene, istedet for å kunne investere dem i bolig)

Men slik du beskriver din situasjon hadde jeg ikke følt det som et nederlag. Det er ikke fordi dere er ufornuftige og uøkonomiske dere ikke kan kjøpe. Dere har havnet i en uheldig situasjon der dere antakeligvis ikke har så mye å rutte med, og ennå mindre å investere. Det koster å komme seg inn på boligmarkedet, og akkurat nå har dere ikke muligheten. Sån er det bare. Tror ikke noen andre reagerer på at man ikke går hen og kjøper seg hus med det første etter en opprivende skilsmisse.

Det har såklart mange fordeler å eie fremfor å leie, og jeg er sikker på at dere på sikt vil kunne kjøpe noe eget dersom det er det dere ønsker. Om dere synes det er vanskelig å gjøre det selv, har jo banken økonomiske rådgivere, de kan helt sikkert hjelpe dere å sette opp en eller annen form for plan slik at dere etterhvert kan kjøpe egen bolig.

[Tante Blås Squaw]

Tror det er veldig personlig. Det er forresten en veldig norsk "greie" å eie bostedet sitt, i mange andre europeiske land er langtidsleie vanligere enn å eie.

 

Hilsen fornøyd leieboer ;o)

[Snart 3 vakre prinsesser]

Om det bare er for en periode er det jo greit. Men personlig og økonomisk syntes jeg det er best eie.