brystavvenning, kanskje noen har liknende erfaring?

[fullfartheledagen-med en til!]

Er mamma til ei herlig jente på akkurat 11 mnd. De siste ukene har hun mistet mer og mer intr for brystet, men jeg har ammet henne morgen og kveld. Dette har vært kosestund for oss begge, men det har flere ganger vært dager hvor hun ikke har villet ha noenting omtrent. Hun spiser godt med fast føde, nesten alt hun får servert, så det er det ingenting å utsette på.

 

Vi har også en herlig gutt på snart 3 år som krever sitt, og drar med seg alskens virus hjem fra barnehagen. Sånn er de første årene, så det er jo ingen bombe. Men dette har ført til at også jeg (og lillesøster) har hanglet mye den siste tiden, med forkjølelser og greier. Jeg føler jeg bare har gått på autopilot med lite eller ingen energi til liksom å hente meg inn igjen.

Har derfor vurdert å slutte helt med ammingen, da den tar mye av min energi, og selvfølgelig pga hennes dabbende intr.

 

Nå har det seg ironisk nok slik at jeg har pådratt meg en infeksjon som gjør at jeg må gå på antibiotika, og ammingen ble det derfor brått slutt på igår....

 

Problemet mitt er at jeg går rundt og er så utrolig lei meg! For jenta mi er kjempeforkjøla og finner masse trøst i puppen.... Men nå er jo ikke puppen der lengre! I tillegg vil hun absolutt ikke ha morsmelkerstatning.

Idag har hun vært nesten helt utrøstelig, og da jeg skulle legge henne for kvelden knakk jeg bare sammen i tårer, så pappaen måtte ta over.

Jeg er så redd for at hun ikke skal ta til seg noe form for melk i det hele tatt, jeg har prøvd erstatning i både flaske og i kopp, men hun bare skyver det unna og hyler.

Har tilbudt henne masse nærhet disse to dagene, har regelrett gått og bært henne omtrent hele dagen, det er det eneste som har roet henne.

 

Men kanskje er det dårlig form som påvirker henne mest, kanskje mer enn fravær av puppen?

 

Ble liksom så brå avvenning dette... Er det andre barnet jeg ammer, og førstemann avvente seg selv ved 10 mnd. Var liksom så mye greiere.

 

Uff, ble langt og klagende dette..

Har noen noen gode tips eller trøstende ord? Noen andre som har avvent brått?