barnet mitt døde pga min kropp..

[Mamma mjaua]

Dagen barnet mitt døde:

i uke 21 gikk vannet mitt. hvorfor? ikke fordi det var noe galt med barnet mitt nei.

 

i 2 uker før fødsel hadde jeg blødd hver dag med tilhørende menstruasjonssmerter. hjertelyden, ultralyder og alt så bra ut. så sykehus og lege sa at alt var bra. men jeg visste at noe var galt, var bare at ingen trodde på meg. jeg prøvde alt. sykehus, fastlege, legevakt. ingen som så at noe var galt. så da slo jeg meg i ro med at alt var greit. Men dette hadde jeg ikke da jeg gikk gravid med gutten min på 2,5 år. Så innerst inne visste jeg at noe ikke stemte. jeg blødde hver dag og hadde menstruasjonssmerter.

 

dagen jeg skulle på ordinær ultralyd våknet jeg med et basseng i sengen. jeg ringte sykehuset og sa jeg måtte komme inn med en gang. det fikk jeg. så ringte jeg faren til barnet men han ville ikke levere sønnen vår barnehagen, han skulle hjem og sove. Han forlot, hatet og trakkaserte meg fordi jeg ikke klarte å ta abort. så, jeg måtte først ta taxi til barnehagen og så rett til sykehuset. buksen full av fostervann og smerter i kroppen.

 

på sykehuset så de på ultralyd at barnet mitt var perfekt, hjertet dunket helt fint, og babyen var 21 uker. Det passet med menstermin. Men det var tomt for fostervann. Det nye som ble laget lakk ut som en sil. rart, åpningen var lukket.

 

jeg måtte ligge på sykeseng. de tok blodprøver av meg som hadde høye verdier av blant annet hvite blodceller. de tolket det som om jeg hadde infeksjon. jeg ble satt på 2 antibiotikakurer intravenøst. De tok rundt 40 blodprøver + div. andre prøver. Jeg var alene. temperaturen steg til 38 og de måtte sette igang riene. Jeg fikk riestartende tabletter hver 3. time. Jeg fikk morfin for å slappe av i hodet. i 1,5 døgn lå jeg med rier og lekkende fostervann og mye blødninger. jeg klarte ikke spise eller drikke. måtte få væske intravenøst slik at hjertet ikke skulle stoppe (hadde lavt blodtrykk). jeg måtte få bekken også. hvis jeg reiste hodet noen mm så enten besvimte jeg eller begynte å kaste opp.

Moren min kom, jeg var ikke alene mer. Smertene begynte å bli kraftigere og kraftigere. jeg fikk morfin og epidural + drypp (drypp = intravenøs væske for å få riene til å bli kraftige). Siden åpningen var lukket måtte lege sette inn fingre for å åpne den. Det gjør grusomt vondt. da pressriene startet gråt og gråt jeg. jeg ville ikke at dette skulle skje. jeg ville ikke føde mitt barn bare for at hn skulle dø. da babyen min ble født fikk jeg megakrefter. med en gang jeg hadde presset ut barnet mitt klarte jeg å reise meg opp uten å besvime eller føle ubehag. Jeg bøyde meg frem for å se barnet mitt. det var en gutt! han var død. morkaken og hele gutten ble undersøkt. det var perkeft. ingen feil med dem.

 

jeg holdt han. presten ga han en minnestund. moren min var der med meg.

 

etter xantall ganger på å prøve å presse ut morkaken og prøve å dra den ut (noe som er sykt vondt) måtte jeg på operasjonsstuen i narkose slik at jeg slapp mer fysisk smerte. Der opererte jeg den ut.

Etter operasjonen var jeg sulten, så jeg ba om et glass saft (det er sukker/energi i saft) med sugerør (for å slippe å reise hodet) for å slukke sulten. Jeg skulle se om jeg klarte å drikke. Jeg Klarte å ta 2 slurker. Det hjalp.

 

 

 

Dagene etter døden:

 

jeg klarte gradivs å drikke og spise selv. Jeg klarte også å gå til toalettet (med jordmor som observerte i tilfelle jeg besvimte). jeg hadde ofte gutten min inne på rommet mitt i sykehusvognen sin med en babydyne over seg. han var så liten. babyputen var større enn hele han. jeg fikk bilder, fot og håndavtrykk av babyen min. jeg har det enda og ser ofte på det. guttens utseendet var lite men perfekt. han var veldig lik som helbroren sin. både fingrene, neglene, nesen og munnen var lik.

 

14 dager etter døden begravde vi han på kirkegården. Han fikk en fin seremoni.

 

det er nå ca en mnd siden han døde. jeg tenker konstant på han. jeg savner han, hver dag, hele tiden. det værste er at han var feilfri. hadde han hatt en annen mors kropp å ligge i hadde han ikke dødd. kroppen min sviktet han. De har enda ikke funnet grunnen til at vannet gikk men de tror det var en infeksjon. De vet bare ikke hvilken type.

 

jeg savner sønnen min så mye at det kjennes ut som noen skjærer i sjelen min. skulle ikke vært lov å savne barnet sitt og aldri få treffe hn igjen. skulle ikke vært lov å overleve barna sine.

 

men han er alltid hos meg, i hjertet mitt. gleder meg til den dagen jeg får møte han igjen. men frem til den skal jeg være her 100% for min andre sønn. han fortjener også en mor som elsker han.

 

frem til jeg møter han igjen håper jeg at noen tar godt vare på han og at han har det fint. håper han vet at jeg savner han, elsker han og vil møte han igjen. håper jeg får lov.

 

jeg og sønnen min kan ikke lengre prate til, leke med eller kysse magen min.... vi kan ikke glede oss til babyen vår kommer til oss heller.

men kanskje han hører meg og storebroren (2,5 år) sin synge nattasang til han hver kveld?

kanskje barnefaren slutter å hate meg en dag?

 

hvertfall, du er alltid savnet og alltid elsket så helt borte blir du aldri. sees igjen <3

 

[Anonym bruker]

Uffa meg, kondolere så mye. Det er helt forfedelig dette du har vært igjennom. Leser og gråter, helt forferdelig.

Det er ikke mye trøst i det, men jeg opplevde selv det samme. jeg var i min 17 uke å våknet med en liten blødning, fikk komme inn på ul og der viste det seg av bebyen hadde død. Jeg måtte også føde der,- Det tok 2 dager med smerter, oppkast, intravanøs, tabeletter osv. Det er helt grusomt.

I tilleg til dette fikk jeg infeksjon å måtte ligge en uke ekstra på sykehuset med antibiotika ivtravenøst. Det er nå snart en uke siden jeg kom hjem fra sykehuset. Helt utmattet og helt tom.

 

Det finnes ingen mening i det, når slike ting skjer, men jeg vet at man ikke kan klandre seg selv for det. Dette er ikke din feil. Du har ikke gjort noe galt. Jeg håper og tror at dagene blir lettere, litt etter litt.

Man må gi sorgen den tiden den trenger, uansett hvor lang tid det tar.

Det vil alltid være noe som mangler.

 

Stoor trøsteklem til deg

 

 

[Anonym bruker]

Men kjære deg da, dette kan du da ikke klandre deg selv for. Hvorfor skulle dette være din skyld?

 

Begriper ikke at barnefaren kunne svikte deg slik, det gjør veldig vondt å lese.

 

Du vil nok aldri glemme dette barnet, men takler forhåpentligvis å leve med smerten etter hvert.

 

Sender deg en klem

[-feb'14-baby på vei❤-]

Leser og gråter jeg også. En helt forferdelig historie. Mistet mye tidligere enn deg, 12+5. En liten gutt og en liten jente. Små, men helt perfekte begge to! 10 fingre og 10 tær. Håper du kommer deg igjennom sorgen. Bruk masse tid på deg selv, gråt og vær lei deg i så lang tid som du trenger. Prøv å finn noen å snakke med. Det behovet har i hvert fall jeg.

Stor trøsteklem.

[bomsa]

Min dypeste medfølelse.

Det er ikke din feil, ingenting kunne du gjøre for å forhindre dette.

Håper du får pratet med noen som kan hjelpe deg med disse tankene.

Varme klemmer.

[Augbarn]

Huff så trist å lese...

 

men dette er OVERHODET ikke din feil, det må du ikke tro.Og viss den gutten hadde ligget i en annen kropp hadde han ikke vært den han var men en helt annen og alt hadde vært anderledes. Så ikke skyld på deg selv. Du kunne ikke gjort noe anderledes. Noen ganger skjer bare sånne ting desverre - ofte uten at legene finner en årsak.

 

Håper virkelig at barnefaren tar til vettet og skjønner at han har oppført seg dumt. Kanskje han ble redd? Ikke det at det er noen unnskyldning men noen ganger handler man helt tankesløst da. Har dere pratet noe sammen etter det som skjedde? Har du noen venninner å prate med? Synes det er ille viss du skal slite med dette på egen hånd.

 

 

Ønsker deg all lykke til videre!