Er det mulig å være SÅ glad i babyene sine???

[Margarita --]

Jeg er så sinnsykt glad i jenta mi, elsker henne over alt på jord, og gjort det siden hun ble lagt på brystet mitt!

 

Skjønner ikke at det er mulig å være så glad i noe jeg, får tårer iøynene bare jeg skriver dette.. Har fått et helt nytt bilde av hvordan mine foreldre har hatt det de gangene jeg påstått at de ikke er glade i meg, i rent opprør;)

 

Måtte bare si det, for jeg blir like overrasket hver dag når jeg sitter å beunderer denne lille hylende, bæsjende super sultene skapningen som suger all energi ut av meg, og likevell elsker jeg henne over alt på jord!!

[LittLykkelig]

..det er visst mulig. En av livets gaver Størst av alt er kjærligheten sies det. Må jo være kjærligheten til eget barn.

 

Tror vi er skapt sånn for at barna skal overleve. Kjærligheten man opplever til barnet sitt er jo det man får igjen for det som er mindre idyllisk ved å oppdra barn. Ble veldig klissete dette

[Februarmamma 2011 og 14?]

Jeg har slitit med å finne meg tilrette i mammarollen (det å være mor og intet annet nå første tiden). Men hormonene gjør at jeg kun går på følelser - finnes ikke rasjonelle tanker!. Hadde det ikke vært for denne kjærligheten hadde jeg nok levert ham tilbake for lengst På det verste griner jeg når han griner...

[sweetbaby*11.12.08+29.10.10*]

Er helt enig! får også tårer når jge tenker på lillegullet.. klarer ikke være mer enn to timer borte fra han.. Da er det så kjekt å se han igjen som om de skulle vært to uker =) Hver gang vi ser på hverandre så lyser kjærligheten, og begge elsker å kose på hverandre =) 4 1/2 mnd nå =)

Ungene mine er det beste som har hendt meg! uten tvil =)

[Aiva j121110 og en i mai13]

Var på en rar måte glad i henne alt før hun kom til verden, men etter hun kom ut, så gikk det noen uker før jeg følte noen veldig tilknytning på en måte. Var veldig hønemor og bekymret da. Sov nesten ikke, våknet av hver minste bittelille lyd og sånn..

Da hun var 3-4 uker gammel skulle jeg for en gangs skyld ut å handle (bare noen minutter unna med bil). Gledet meg stort til å komme meg ut, få noen minutter for meg selv. Noen 100 meter borti gata, så kunne jeg ikke angra mer på at jeg hadde gått ut.Misliker fortsatt å gå ut døra uten henne..

 

Begynner av og til å grine bare fordi hun smiler til meg.. eller når hun ler.. og det gjør pappaen også!

Vi elsker henne over alt på denne jord! :-D

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Å ja, det er helt fantastisk, og ikke minst hvordan denne kjærligheten til dem bare øker for hver uke, hver måned og hvert år som går- nesten så man føler at man er ved å sprekke til slutt

[mamma til lillingen]

ja, huff jeg får nesten dårlig samvittighet over mine ungdomsopprør hvor jeg har sagt til foreldrene mine at jeg hater de og at de aldri har likt meg.

 

I begynnelsen trodde jeg ikke jenta mi likte meg, at hun ikke ville ha meg som mamma, siden hun ikke ville die. Og jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å være glad i henne siden jeg følte meg avvist. Men nå betyr hun alt for meg. Og jeg smeltet totalt når jeg ser at pappa'en også er helt tullerusk forelska i henne.

 

Når hun har lagt seg på kvelden sitter jeg å ser bilder av henne på dataen. Om savnet blir for stort (det skjer ofte) så må jeg gå inn å se på henne mens hun sover.

[Trultemor73]

Jeg var så utrolig redd når jeg skulle få nr. 2, fordi jeg elsket nr 1 så høyt, at jeg ikke trodde deg var mulig å bli like glad i nr. 2. Da var førstemann staks 4 år. Så fikk jeg nr. 2 og elsket henne like høyt.

 

Var ikke like skeptisk når jeg skulle få nr. 3, fordi jeg viste at jeg helt sikkert ble like glad i han også.

 

De første månedene var jeg så glad i denne lille babyen at jeg hadde helt vondt inni meg. Var så lykkelig, glad og forelsket. Har vært sammen med mannen min i 20 år nå, så det er jo bra å kunne oppleve denne nyforelskelsen igjen, hi, hi.

 

Nå er nurket mitt 11 mnd og den verste forelskelsen har gitt seg. Men er utrolig glad og stolt av alle mine 3 barn, som snart blir 9, 5 og 1 år.

[Junifrue]

Ja, er det ikke fantastisk? Jeg har endel erfaring med barn og babyer, og hadde hatt lyst på barn lenge, så jeg trodde jeg var forberedt på hvordan det kom til å bli, men det er en kjærlighet som er helt umulig å forestille seg før en opplever det selv. Er helt avhengig av denne fantastiske lille skapningen som faktisk er MIN:) Jeg som egentlig liker å være alene vil ikke være uten henne et sekund hvis jeg slipper, og har nesen ikke vært det heller i hennes to måneder lange liv. Har fått en helt annen terskel for uro og barneskrik, det er virkelig sant det de sier, det ER annerledes når det er ens egne.

[littlefairy]

Jaaa det er så utrolig herlig

Jeg elsker den følelsen! den er såååå good

Og JA det er helt anderledes enn jeg noengang kunne forestille meg:D Kjenner bokstavelig talt at det verker inni hjertet

 

Nå savner jeg min lille nusk, tror jeg må gå å legge meg så kan jeg kikke på han i senga ved siden av meg he he... orker ikke se ferdig senkveld engang trur jeg