Trenger sårt andres synspunkt..... :)

[Babyblue-11]

Heisann jenter!

 

Jeg trenger så litt råd og eventuelt erfaringer fra dere andre

Det blir sikkert et langt innlegg,men vi går på!

 

Jeg venter barn med samboer i juli, og er vår første felles. Han har en sønn på snart 16 fra før.

For 1,5 år siden valgte jeg og flytte 60 mil hit ned for jeg var klar for litt annet miljø, jobb og impulser rett og slett. Jeg har trivdes her nede og fått meg et bra nettverk med venner o.l. Tanken bak flyttingen var også at vi skulle reise mer og oppleve mer sammen Noe jeg ikke har gjort i veldig stor grad tidligere. På østlandet er jo det litt flere muligheter iallefall

 

Vi hadde en nedtur i forholdet sist sommer, der jeg følte forventningene ikke svarte i forhold til det som var forespeilet. Mye tv, og opplevelsen av at han har utgitt seg for og være en annen enn han var, var stor.

Før jeg flyttet snakket vi og drømte oss ofte bort med pikniker, turer i skogen, fisketurer, båtturer og også lengre turer. Vel og merke før jeg flyttet. Vi har gjort lite av detta etter jeg flytta og syns det er trist.

 

I høst både før og etter jeg blei gravid, er han klar for dette, siden økonomien hans begynner og falle på plass.

 

I jula da jeg kontaktet banken, for vi var skjønt enig om og kjøpe oss hus siden vi ventet en liten en, var dette ingen problemer for han.

 

Tidlig i januar får jeg svar fra banken om det blir ikke noe lån, da han har flere betalingsanmerkinger. Dette hadde jeg ikke anelse om,utenom i høst da jeg tilfeldig fant en inkassoregning han bedyret var ute av verden!! Så det var ikke mer og tenke på.....er du helt sikker? Jada såklart!! -var svaret.....det som dukket opp nå etter jul var blant annet nevnte regning...og det er ikke av gigantisk karakter,men jeg reagerer sånn når han tar null for og lyve meg rett i ansiktet....vil gjerne fremstå som bedre enn han er.

 

Siden jeg flytta og til sent i høst har han også vært stort sett blakk min. en uke før lønn....da har det jo gått utover min økonomi...i tillegg til at mange mange ganger vil låne penger av meg til forskjellige formål....for han er blakk. Det kn være alt fra bryllupsgave og reise han har visst om, tv, flybiletter og masse; Ting for ca 40 000. Jeg har fått igjen noe av det,knskje 10 000, og jeg er bestemt på og ha igjen resten også !

 

Det var i korte trekk bakgrunnen.

 

Nå som jeg er blitt gravid, lengter jeg så veldig hjem igjen til min familie, og han har forsåvidt familie og ikke minst sønnen i det distriktet han også. Jeg blir bare lei meg og oppgitt når jeg tenker tanken på at lillegutt ikke skal ha muligheten og oppleve den storfamilien vår, som vi er. Vi er ikke så ofte sammen, men hytteturer, middager, og småturer sammen i helgene er gull verdt. Få lov og bli kjent med dem helt fra han er liten. REtt og slett! Her nede har vi ingen rundt oss, og det blir ikke det samme med venner....

 

Nå har jeg lagt frem forslaget mitt, men han vil på ingen måte flytte,og det er ene og alene pga han har en bra jobb med en del fritid og godt betalt. Han har jobba så hardt for den jobben, og gir ikke slipp på denna første åra. Han ønsker og gjøre karriere, noe han ikke har vært tydelig nok på tidligere, da han alltid har snakka så fint om familiære verdier o.l.

 

Jeg har foreslått at han er her nede, og kurser og skolerer seg noen år, så flytter jeg og lillegutt "hjem" igjen.....uten at nødvendigvis forholdet tar slutt...men han har f.eks. 2 uker fri i slengen....og han kommer oppover!

 

Jeg ser og mange begrensninger i forhold til at vi begge jobber turnus i utgangspunktet, og ingen tilgang til barnevakt om det skulle være behov for....."hjemme" har vi både besteforeldre,tanter og søskebarn som også begynner og bli store....

 

Isj jeg stresser mye med hele situasjonen om dagen uten at jeg kommer noen veg......han er ikke til og rikke....men samtidig er han jo livredd for at jeg skal flytte avgårde også....uten at jeg bruker det som en trussel.....summen av at jeg ikke stoler på han økonomisk og langt fra familie utgjør detta her.....fikk jo vite hvorfor han har vært så blakk mange av mnd. også- han har hatt en gjeld på borti 150 000 som han har betalt på siste par årene.....har ikke visst noenting om det jeg-og hvorfor skulle jeg vite det? Det handler om åpenhet i mitt hode.....når jeg har snakka om at vi bør bygge oss en egenkapital og han konstant er blakk med 700 000 i mnd klart jeg stusser??

 

Nei nå er det vel bra......blir veldig glad om dere lufter synspunkter jenter!

 

Litt fortvilt klem og god helg til dere!

[blondie81]

Heisann

Huff, trist å lese dette innlegget. Æ har din fulle forståelse for dine tanker og bekymringer. Det e så vanskeli for ka man egentli ska si i et sånt dilemma som det har blitt.

Det første jeg tenkte var at oppstår det økonomiske problemer tidlig i et forhold, så utgjør det fort dårli tillit til den andre parten fordi du i ditt tilfelle føler deg sett nedpå.

Kanskje du burde snakke åpent med han om dette du har skrevet nå? At du viser din tillit ved at du forteller dine tanker om saken, og at dere kan få kontakt med en økonomisk rådgiver som kan gi en hjelp til han på hvordan han kan betale ned gjelden. Ordne en betalingsplan. Dette er noe som virkeli trenges. Og er han ikke interessert, så er jeg lei meg for at det spørs hvor lenge et slikt forhold kan vare, hvis ikke han ser alvoret i det.

og når man får barn, er det trygt og godt å bo nært familien sin som kan hjelpe å stille opp når man måtte trenge det. Er en helt naturlig del av det hele når man får barn.

Hvis ikke han er interessert i å få hjelp, noe han virkeli trenger, så kanskje du bør vurdere hva du vil i forholdet. For dette kan ødelegge både deg, deres forhold. For det går ikke an å leve i et forhold hvor det ikke eksisterer tillit. Dette er grunnpakken i et forhold.

 

Jeg håper du ikke blir forvirret av det jeg har skrevet, men kanskje til en liten tanke for deg?

lykke til:)

[Babyblue-11]

Takk for innspill blondie81:)

 

Tror ikke det er mulig og bli enda mer forvirret og tankefull...når jeg nevner den gjelda på 150 000 har han betalt det meste av den...det gjenstår ca 25 000- ifølge han! Men jeg er så redd for at det skal dukke opp enda mere....så alle hans penger nå neste mnd vil nok gå til og betale ned resten av de kredittene der....og jeg som har sagt til han siden jul at han også får begynne og legge av litt i mnd til utstyr til babyen......men ser ikke for meg at han har midler til det på mange mnd enda...og tida går fort frem til fødsel!

 

Jeg har sagt til han alt jeg har skrevet....både at jeg ikke stoler på han og hvorfor jeg ikke gjør det...og han blir stille og spak på godt norsk...

 

Og den jobben hans,ja jeg forstår jo at den er god for han....men velge den fremfor meg og lillegutt.....tja....han er jo redd for jeg flytter avgårde men....jeg har ikke tatt noe valg på noe enda...

 

Ja naturligvis tenker jeg hvordan forholdet her skal bli på sikt.....når detta her er grunnlaget.....huff...hadde jeg bare visst ting mye tidligere :/ Men desverre har jeg trodd på hans ord....som jeg også har fortalt han....

 

Takk igjen

[teddydamen]

ingen lett situasjon du er oppe i nå....

 

men hadde d vært meg så tror jeg at jeg hadde flyttet tilbake til familien, og for barnet sin del, d er bedre å leve et liv der mor og far ikke bor sammen, enn et liv der mor og far ikke har d bra sammen;)

 

lykke til med valget ditt;)

 

klem

[Glaciera]

Når det gjelder økonomi tenker jeg at du for all del må sørge for at du er økonomisk uavhengig av samboeren din. Sånn for fremtiden også mener jeg. Sørg for ektepakt og særeie hvis dere gifter dere, og samboerkontrakt nå. Ikke inngå større økonomiske forpliktelser sammen med ham på en måte som gjør dere gjensidig ansvarlige for hverandre. (Viktig å tenke på ved huskjøp for eksempel) Søk eventuelt råd hos en advokat. Sørg for å få deg en jobb som gjør det mulig for deg å stå på egne ben hvis det blir nødvendig. Jeg ville ikke stolt på ham i det økonomiske. Men hvis du sikrer deg selv, kan dere likevel leve sammen og ha det bra tenker jeg.

 

Når det gjelder bosted vet jeg sannelig ikke hva jeg skal si. Å være sammen og ha barn sammen men bo hele 60 mil fra hverandre høres ikke ut som noen varig løsning i mine ører. Jeg setter pris på å ha mye familie rundt meg og skjønner godt at du ønsker det - men jammen er det godt å ha en deltagende pappa tilstede hele tiden når man har små barn også! For hans del tenker jeg det må være grusomt å være borte fra babyen sin så mye som du skisserer. Alt i alt tenker jeg at å leve separat når man har baby ikke er ideelt. Men jeg kan selvfølgelig ikke sette meg inn i din situasjon.

[Alida*Englebarn]

Kanskje på tide å finne ut hva du egentlig vil:-) Still deg spørsmålet "er jeg villig til å forandre" hvis du kjenner at det er din vilje er det rett for deg. Vi kan dessverre ikke forandre andre enn oss selv.