Valget jeg tok og min historie.

[Anonym bruker]

Det var sommer, jeg og min 3 år eldre kjæresten hadde bestemt oss for å bli samboere etter to år og en 3 mnd lang asia-tur, livet var godt ...

 

Jeg var 17, veldig ung i mine øyne, men der satt jeg med en positiv graviditetstest i mammas stue og kjente på en følelse jeg aldri hadde kjent før. Kjæresten min kom inn og jeg viste ham testen. "Hva betyr det?", spurte han og etter at jeg fikk samlet tankene sa jeg at den var positiv. "Ok." var det eneste han sa. Men det var tydelig at han ikke var glad. Senere sa han at han ikke ville ha barn, at han på ingen måte var klar for det. Det ble enden på den samtalen. I to uker hadde jeg hatt kvalme, jeg hadde kastet opp på arbeid og blitt småertet av kollegaer.

 

Jeg gikk rundt meg selv. Hvor langt jeg var på vei hadde jeg ingen anelse om, og når jeg tenker tilbake på den dagen, så var det faktisk ikke det første jeg tenkte på heller.

Jeg tok opp telefonen og ringte storersøsteren min. Vi gikk en tur langs elva der vi hadde vokst opp og da jeg endelig hadde samlet sammen nok mot til å fortelle hva som hadde skjedd, var reaksjonen hennes "YEY! , oooh...". Først så utrolig glad og rett etterpå forstod hun hva det betydde for meg. Jeg lo, hvordan kunne hun være så rolig? Hun fortalte meg igjen og igjen at det var mitt valg og at jeg fint ville klare det på egenhånd om kjæresten min virkelig stod for det han hadde sagt. Jeg begynte å se på graviditeten som en mulighet. Men da jeg kom hjem og prøvde å prate med kjæresten fikk jeg se en side av ham jeg aldri hadde sett før og som jeg var usikker på om engang hadde eksistert. (Hadde det ikke vært for at det jeg hadde foran meg nå var akkurat det). Han gråt, gjentok seg selv og forlot til slutt huset.

 

Jeg bestemte meg for å dra til legesenteret for å bekrefte graviditeten.

"Den ser veldig positiv ut, du." sa jentungen (3 minuter før svaret skal være klart til å leses) som hadde puttet teststrimlen i koppen. Jeg lo, "Hvordan kan den være "veldig" positiv?! Den er da enten positiv eller negativ, ikke mer og ikke mindre. Eller er jeg VELDIG gravid?" Jeg lo igjen. Søstra mi lo også. Her satt jeg da, Jeg fikk time hos lege for konsultasjon.

 

Turnuslegen jeg møtte ventet ikke med å gratulere meg og spørre om det var planlagt. Jeg så på henne, og tenkte "Virkelig? Spørr du virkelig om det var planlagt? Hvor gammel ser det ut som jeg er egentlig?".

Jeg svarte "Nei.. Det var det ikke.". Resten av timen var relativt ubehagelig av flere grunner. Hun var tydeligvis Abortmotstander og la ikke skjul på at hun helst ville se meg ut døra så fort som mulig. Hun kjente på meg og sa at jeg sannsynligvis ikke var lengre enn 2-3 uker på vei. Men for å være sikker ville hun sende meg til sykehuset som lå 1,5 time unna. Jeg fikk time mandagen etter, hos det motsatte av det kvinnemennesket jeg hadde møtt på legesenteret. Jeg ble trygg på mannen med en gang jeg tok han i hånda. Han kunne fortelle meg at jeg var 10+2 mer eller mindre! Jeg fikk sjokk! Hvordan kunne hun ta SÅ feil?? Det betydde at jeg hadde veldig kort til på å ta mitt valg. På veien hjem forsikret kjæresten min meg om at vi kunne få barn senere, når vi hadde bedre økonomi, hadde råd til stasjonsvogn, ferier osv. Jeg følte meg splittet mellom den lille som vokste inni meg som jeg elsket og kjæresten min som jeg elsket. Han foksøkte å ikke si mer av hensyn til meg, mens jeg forsøkte å ikke presse han mer og gjøre det ubehagelig for ham.

 

Jeg tok abort.

 

2 år er gått. Siden den gang har jeg grått, vært hysterisk, ikke fått sove, prøvd å prate med samboeren min. Forsøkt å få han til å kunne svare ja når jeg spør ham; Finnes det noen ganger hvor du tenker på aborten og tenker at vi kunne gjort det annerledes? Jeg får aldri svar. Det ender med at jeg gråter meg i søvn.

Jeg tenker ofte på livet jeg tok som kunne ha forandret mitt. Den dag i dag kan jeg si at jeg angrer (Når jeg er hjemme for meg selv, vel og merke). Vi har fått oss en liten kattunge som jeg behandler som en baby, den er bortskjemt og av den grunn blitt veldig kosen av seg. Hver gang jeg duller med katten kan jeg se kjæresten min med et bekymret uttrykk i ansiktet, riste på hodet eller bare le av meg.

 

Han vet at jeg lot ham avgjøre hva jeg skulle gjøre. På to år har han aldri sagt unnskyld. På to år har jeg ikke tilgitt ham.

 

[Anonym bruker]

dt va en utrolig trist historie, utrolig dårligt gjort av typen din. Forstår han blei stressa mn dt va uansett ditt valg og din kropp. han burde sitt kos hardt dt va for deg og ikkje komt me så direkte meinga. Håpe ting blir bedre for deg:)

[GinaGosh]

Jeg vet akkurat hvordan du har det . Jeg tok en abort for 3 uker siden, jeg er 18 år og jeg følte at jeg gjorde det riktige da. Men føler nå det var fordi jeg ikke fikk noe støtte, fra noen. Siden det har jeg vært ute 3 ganger, jeg spiser nesten ikke og gråter hver dag, flere ganger. Det er vondt , og jeg føler virkelig at noe mangler. Jeg gruer meg til oktober, da den lille skulle vært i armene mine , og tiden utover der å se hva som kunne velsignet livet mitt . Jeg sittet å gråter nå. Det er så tungt. Jeg føler med deg, av hele mitt hjerte <3

[Hawne]

Å få svar på innlegget mitt er veldig godt og det varmer hjertet mitt utrolig mye mer enn jeg hadde forventet. Tusen takk.

En dag skal du se, GinaGosh, vår tid kommer. Jeg er kanskje ikke sikker på så mye annet, men akkurat det vet jeg med 100% sikkerhet

Om du vil ha noen å snakke med når du har det tungt, så kan du ta kontakt med meg.

[Anonym bruker]

Da jeg var omtrent på din alder opplevde jeg noe lignende. Min kjæreste som var noen år eldre ville absolutt ikke ha barn og da jeg sa at jeg ville beholde barnet bare gikk han fra meg og kunngjorde at han hadde funnet en annen og hun var allerede gravid. Jeg satt igjen i sjokk, handlingslammet og gravid.

Jeg hadde en storesøster som tok styring og fikk meg avgårde på sykehus til sjekk. Etter mange samtaler med henne ble det til at jeg bestemte meg for abort. Jeg var usikker hele veien, også når jeg lå i sykehussenga og venta på tur. Men abort ble det. jeg var da omtrent like langt som du var kommet.

 

For å gjøre en lang historie kort. Jeg fikk store psykiske problemer. De første fem årene var verst, helt til jeg fikk et nytt barn. Men jeg slet med aborten i over ti år. Jeg kunne ikke snakke om abort, se abort innlegg på tv eller i blader uten å bryte sammen.

 

Nå er det over 20 år siden og jeg kan si at jeg har lagt det totalt bak meg. I sommer møtte jeg for første gang igjen han som skulle vært faren til barnet og det gjorde meg ikke noe. Men jeg er ikke i tvil om at jeg aldri burde ha gjennomført aborten.