Hjelp!

[Anonym bruker]

Kjenner jeg blir litt fortvila nå om dagene. Er alene med sønnen min på snart 4 år, og han har tatt disse "trass utbruddene" sine til nye høyder. Han kan hyle og skrike i over en halv time, de kommer helt uanmeldt og det er ikke råd å komme gjennom til han når han er slik. Sier bare om og om igjen det han vil eller ikke vil...det kan være alt fra bading, det å kle på seg eller at ting bare rett og slett ikke går slik han har tenkt. Bruker å ta han på timeout ut på gangen, men må da bære han på plass minst 20 ganger før han står der..

 

Noen tips og råd til å handtere dette? Kjenner jeg blir helt tappet om kvelden etter disse utbruddene! Og samvittigheten går til tusen etter å ha følt at jeg av og til kunne handtert det bedre! Greier ikke å holde meg rolig fordi jeg blir så frustrert, så hever stememn og føler jeg tar litt hardt i. Føler meg som verdens verste mamma etterpå og har det helt grusomt inni meg!

Noen andre som har det slik?

 

[Gjest Filifjonka]

Senk skuldrene litt, og juster kravene til deg selv. Du trenger ikke være Superpedagogisk Overmamma hele tiden. Ingen greier det. Du er bra nok.

 

Det er tydelig at time-out ikke virker, så slutt med det. Her er noen alternative tanker fra meg, stryk det som ikke passer.

 

Forbered ham mest mulig på det som skje, ved å forklare på forhånd og i tillegg si fra fem minutter før: "Nå skal vi spise middag, og etterpå skal jeg rydde av bordet mens du leker. Når jeg er ferdig skal vi kle på oss og dra for å besøke Tante." Når det er fem minutter igjen minner du ham på det: "Om fem minutter skal vi kle på oss og dra. Da må du avslutte leken." Dette bruker du i alle situasjoner: Fem minutter til leggetid, til barnehagen, til spising...

 

Gi ham så mange valg du kan, slik at han får en følelse av å ha en viss inflytelse på sin egen hverdag. Men det må være reelle valg. Det enkleste er å gi ham valget mellom to, tre alternativer som begge er akseptable for deg: "Vil du ha den grønne buffen eller den blå halsen som mormor strikket?" "Vil du ha spaghetti eller kjøttkaker til middag?" "Vil du ha denne buksa i dag også eller vil du ha den brune?" Han får velge og blir (forhåpentligvis) litt mer fornøyd, uansett hva han velger får du viljen din.

 

Men for all del: I enkelte situasjoner kan han ikke velge, og da må du ikke finne på å spørre ham! Ikke si: "Vil du dra i barnehagen nå?" Når det faktisk ikke er en mulighet å slippe. Ikke spør: "Kan du henge opp jakka di?" med mindre du kan akseptere et nei. Gi beskjed, og forbered ham, si fra fem minutter før, og gjennomfør.

 

Hyling må du lære deg å overhøre. Jeg hadde ikke gjort noe som helst med det annet enn å holde et diskret øye med ungen for å se at han ikke skadet seg selv, eller inventaret. Kjøp deg hørselvern og ta det demonstrativt på om det er vanskelig å lukke ørene.

 

Vær konsekvent i all din ferd. Har du gitt ham et valg, respekter valget. Har han ikke noe valg, gjennomfør. Tenk på at skrikingen er et signal til deg om at du gjør jobben din som mor: Du setter grenser og oppdrar ditt barn. Barn syns ikke det er greit få nei, men det er ditt ansvar å gi ham grenser og oppfylle de viktigste behovene hans. Han er for liten til å ta ansvaret selv, og han forstår det ikke. Han er for liten til å ta konsekvensen av valgene sine, derfor må du gi ham trygge valg slik at han kan øve seg.

[Maddi]

Vil bare si at dette var et flott svar Filifjonka! )

 

Og masse lykke til til trådstarter! Du er ikke alene om å reagere "feil" en gang i mellom, si ting du angrer på, eller bli frustrert, sint og litt høymeldt. Vi er mennesker og gjør så godt vi kan. Er sikker på at du er en veldig god og kjærlig mor! Ellers hadde du nok heller ikke spurt om råd og hjelp

 

Det ble svært få råd fra meg da... Men stå på! )