Mye svigemor

[Leaves]

Jeg har en svigemor som forguder barnebarnet sitt(vell og bra det) men det tar helt av til tider, hun vill i vært fall se han minst en gang i uk,spørr om de samme dagene,som blir den dagen min man jobber kvelden(er jo godt med en kveld uten besøk) hun over øser han men hvor søt fantastisk han er(som om vi ikke vet at han er fantastisk) sier ting som at hun vill være her vær dag om hun ikke jobbet, å syns det er så utrolig han er til. Jeg kjenner det blir veldig slitsomt,den samme regla vær gang.

 

Syns hun kommer veldig nær min intim sone(misforstå meg rett jeg setter pris på henne,men er det ikke et filter elller en grense ?!!) Da jeg kom hjen fra sykehuset,så stupte hun over skulderen min,når jeg gjorde første stell,og når jeg ammer da er hun helt oppå meg og i ansikte på han.

 

for også en følese at hun blir skuffet viss det ikke passer osv,føler jeg må forklare hvorfor det ikke går, nå tok vi det opp med henne i går (for da hadde hun ringt meg tre ganger) jeg gikk jo da ut i fra at hun ville komme på besøk idag,men det hun ringte for da var hvordan magen te sønnen vår var,noe vi da for fem min siden hadde tatt med mannen hennes.(ringer man virkelig 3 ganger for noe med avføringen) så resultatet ble jo,jeg følte meg slem,mannen min føler seg mellom barken og veden,og hun er mest sannsynelig skuffet,for hun hadde jo pratete noe om det i helgen at viss det ikke passet for meg måtte jeg si ne,men det er ikke lett når hun som hun pleier å si:hun vill ha egen tide med han uten mannen sin,litt egoistisk som hun sa........

 

Hva skal man gjøre da????

[Gjest]

Sånn var min svigermor også, så jeg måtte bare rett og slett gi beskjed jeg.

Hun tok det veldig greit faktisk, så nå går det mye bedre

[Fru Tuttemor]

Sånn er min svigermor også.. Likte henne før fødselen men når er hun som forandret å skal fortell meg hvordan ting er og skal være ang bleieskift og alt mulig,

skal ha oppdatering på alt fra avføring til søvnvanene og når han bæsjer på natten osv osv..

Skulle nesten tro det var hennes baby som jeg passet...

å sitter hele tiden "å så søt du er,ååå verdens fineste" ca tusen ganger..

blir litt lei av å høre på.. Så stinker han parfymen hennes etterpå :-/ liker ikke..

Var greit de første ukene men så ble jeg sååå lei,

å var hun ikke her hver dag så ringte hun istedet å skulle høre om de samme tingene..

men tror mannen min har sagt fra til henne for plutselig kom hun ikke hver dag å ikke ringte hun heller hver dag..JUHU!!!

men kjenner at jeg har fådd veldig nok av henne å syns fremdeles ikke det er koselig når hun kommer på besøk.

fikk helt avsmak på henne når hun hang over meg da jeg skulle gi ungen pupp...da skal hun stå å følge med på om det gjøres rett eller hva hun nå må se på for..Det er mine pupper og det liker jeg ikke at hun ska stå å stirre på..selv om det er matfatet til barnebarnet hennes..

Så det tar nok en tid før jeg "liker" henne igjen..

 

Men det endrer seg vel etterkvert..Er jo bare bra hun liker barnebarnet sitt da..

[HeltLykkelig ♥♥]

Heihei!

 

Så det er ikke bare meg som har det sånn? hehe.. ingenting imot svigermor personlig.. men de siste mnd har hun vist en helt ny side og tatt helt av. Respekterer ikke at vi av og til vil kose oss alene også og finner opp tusen unnskyldinger for å kunne komme.. og hun kommer uanmeldt rett som det er.. det liker ikke jeg, da jeg rett som det er for tida kan valse rundt i morgenkåpe og med håret til alle kanter.

 

Eksempler på ting hun gjør..

 

-"kommer uanmeldt"

-"Gjentar samme tingene hele tiden" haha.." se,se,se!" "nei, jeg sier det bare, hadde det ikke vært for ørene hadde smilet gått helt rundt" osv..

- Maser om å få mate henne hver gang hun er her (jenta får mme, men jeg har sagt ifra jeg vil mate henne, da vi har litt problemer med å få i henne nok.. likevel spør hun hver gang. Det er nesten litt ubehagelig.

- Da jeg amma hang hun over og skulle se at hun hadde bra tak.. omg..

- Når jeg satt og håndpumpa og til og med hadde trekt meg unna, kom hun og hang over.. "dette går jo kjempefint det! Det kommer jo masse"! haha..

-Hun vil gå tur med henne ofte.. og DET er greit.. men hun vil trille bort til seg.. en times gåtur, og sier samboeren min kan plukke henne opp etter jobb. Dette spør hun om hele tiden, selv om jeg har sagt nei.

-Hun plukker henne opp bare hun knirker og fucker opp hele sovinga hennes

-Vil jenta vår skal overnatte,og forstår ikke hvorfor jeg ikke vil det..

 

Og for all dell.. skjønner hun er ivrig.. og at alt er godt ment.. men noen ganger går det over stokk og stein

 

Lykke til med svigermødrene! Det blir nok bedre

 

[Sommerfugl76]

Dette var som å lese om mine problemer med svigermor.

 

Jeg var utslitt etter 14 dager på overtid og en lang og tøff fødsel og ble på sykehuset lenger enn vanlig. Hun kom på besøk nesten hver dag, spurte aldri om det passet og satt i hele visittida og litt til. Jeg slet med amminga og babyen skulle ofte ha mat akkurat da hun kom. Da virket hun fornærmet for at jeg ville amme alene (med bare barnefar tilstede) for å få ro. Babyen enten gråt eller sov, og da han endelig sovnet ville svigers vekke han "for han måtte jo være våken når han fikk besøk". Jeg så ut som et vrak med tårer i øyekroken hele tiden. Utrolig at de ikke så det og tok hensyn til hvor sliten jeg var. Jeg hadde ikke energi til å ta det opp med mannen min og ville ikke såre noen. Dumme meg... Alle andre spurte hver gang om de kunne besøke oss og de kom ikke ofte.

 

Hun sa at hun ville komme ofte på sykehuset fordi vi skulle få fred da vi kom hjem, men hun lot oss ikke være alene. Det var en tøff start hjemme med en baby som gråt mye pga luftsmerter og jeg hadde fortsatt ammeproblemer. Vi orket ikke besøk den første tida og hadde mer enn nok med å komme inn i den nye tilværelsen. Hun kom stadig innom uanmeldt med en eller annen dårlig unnskylding for at hun "måtte" innom. Og jeg var for sliten til å si noe.

 

Når hun er med babyen oppfører hun seg som at hun eier han. Hun vil holde hele tida og henger over meg for å ta han med en gang han har spist f.eks. Hvis hun skal hente noe sier hun "jeg legger han her borte sånn at ingen kan ta han mens jeg er borte" (!)

Hun henger også over faren eller meg når vi steller han. Når vi skal ta han for at han er sulten eller skal sove sier hun "neida, du er ikke trøtt/ sulten! Nå skal du leke med farmor." Det ender med at vi sliter med å få han til å sove siden han blir overtrøtt. Og hvis hun har han på fanget og han ser bort så vrir hun hodet tilbake og sier "nå skal du se

på farmor og prate med meg". Han lukter også kraftig parfyme når hun har holdt han og det er ekkelt.

 

Hun har hele tiden sagt at hun vil passe han, men jeg sier at hun ikke kan passe en baby som fullammes. For jeg orker ikke å pumpe meg for at hun skal få vilja si når vi uansett ikke trenger barnevakt. Og jo mer hun maser jo mer har jeg piggene ute i forhold til å la de passe han. Jeg stoler heller ikke på at de tar hensyn til når han er trøtt eller sulten så jeg tør ikke å la de ha han mens han er baby.

 

Også klager hun hele tida fordi hun vil se han oftere. Det virker som at hun har sett for seg at vi skal være sammen "hele tiden" som en stor, lykkelig familie. Jeg føler meg litt som i "Alle elsker Raymond", hehe.

Jeg synes det holder med et treff i uka pr besteforeldrepar. Vi har venner vi ønsker å omgås og vi vil være alene bare oss tre noen ganger. Svigers blir veldig fornærmet hvis vi ikke er hjemme når de kommer uanmeldt. Jeg har aldri likt uanmeldt besøk og mener at de ikke kan bli sure når vi ikke er hjemme eller det ikke passer, når de ikke har tatt kontakt på forhånd. En gang var det spor i snøen

på terrassen en gang vi ikke åpnet døra. Jeg synes det er utrolig frekt å snike inn vinduene når vi ikke åpner.

 

I tillegg planlegger de masse de skal gjøre med vårt barn. Som at han skal få adventskalender til jul. Jeg har sagt at han ikke kommer til å forstå noe av det når han bare er ett år, og da sa svigerfar "han kommer vel til å forstå pakker". Vi skal bestemme når han skal ha kalender og da skal vi lage den. De har hatt sine barn og gjort disse tingene med de. De er besteforeldre og vi er foreldre som skal bestemme over vårt barn og hva som skal skje rundt han. Jeg gleder meg til å lage tradisjoner med min familie og de skal ikke "kuppe" vårt liv.

 

Nå begynner jeg å komme ovenpå etter den første tida med babyen og tenker at nok er nok. Jeg har derfor tatt initiativ til en samtale mellom oss og svigers. Og jeg skal si akkurat hva jeg mener om deres oppførsel. De kommer sikkert til å bli fornærmet, sure og sinte, men jeg må ta det opp før problemet blir enda større. Jeg klarer ikke å forholde meg naturlig til de nå, og det er nok leit for mannen min. Jeg har de langt oppi vranghalsen og gruer meg til hver gang vi skal møtes.

Mine foreldre er mer ydmyke og maser ikke om besøk, men blir glade når vi treffes. De er veldig opptatt av barnebarnet sitt, men det blir ikke så intenst. De viser respekt for at det er vi som er foreldrene.

 

Dette ble langt, beklager det... Men var godt å få det ut og jeg ville vise at vi er flere med lignende problemer. Mitt råd er å ta det opp med de. Avtal et møte og få det ut, så får de reagere som de vil. Forhåpentligvis blir det bedre på sikt når de får tenkt seg om. Lykke til med deres svigerforeldre :-)

 

 

[MillaLilla]

Hoisann! Også jeg som klager litt over min svigermor! Ser at mange har det verre enn meg.

 

(Spesielt til Sommerfugl76: lykke til med den samtalen).

 

Jeg har også plutselig faatt et mye vanskeligere forhold til svigermor etter at lillerusken kom. Naa bor vi riktignok i et land der det er vanlig med mye mer kontakt med familien enn det jeg er vant med fra Norge (jeg foeler jeg har et naert forhold til familien min, men da jeg bodde i Norge hadde jeg ikke noe behov for å se dem hele tiden). Jeg er glad for at mammaen min kom da rusken ble foedt og bodde hos oss de foerste ukene, for hvis ikke tror jeg svigermor hadde flyttet inn, og det kunne fort blitt anstrengt.

 

Hun har heldigvis helt fra starten av hatt veldig respekt for når jeg sier fra hvordan jeg vil ha ting. Hun så en gang hvordan jeg skiftet bleier på rusken, for at hun kunne gjoere det på samme måte. Det samme med bad ol...MEN hun hadde vaert her hver dag hvis hun fikk lov, og i tillegg til at vi ser svigerforeldrene mine nesten hver helg kommer hun på besoek minst to ganger i uken. Og da vil hun helst at jeg skal gå min vei siden hun vil ha alenetid med barnebarnet. Alenetiden tror jeg for det meste går ut på at svigermor danser rundt på gulvet og "nynner" (svigermor er tonedoev...stakkers lille rusken min) med rusken på armen. Men rusken ser ikke ut til åha noe mot det - det er bare jeg som blir irritert av det

 

Det som irriterer meg kanskje mest er at svigermor stiller spoersmål ved de enkleste ting. Som hvis rusken sutrer litt og jeg vet det er fordi hun er sulten. Så sier jeg "nå er hun sulten, jeg tror du må gi henne til meg litt", og hun bare bysser videre - "tror du virkelig hun er sulten?" fordi hun ikke vil gi henne fra seg! Eller jeg sier "nå er hun trett, du kan jo legge henne for en lur", så er svaret "jeg tror jeg venter litt, for hun er jo ikke trett". Og det mest irriterende av alt (tror jeg?)- når lillerusken gråter så insisterer svigermor på å troeste henne selv, enda det er tydelig at lillerusken gråter fordi at nå vil hun vaere litt hos mammaen sin! Da blir jeg ganske sint inne i meg og er lite hyggelig. Og og helt fra foedselen av har hun vaert helt fiksert på at hun vil passe rusken alene (jeg fullammer og rusken tar ikke flaske, så det begrenser seg selv). Fra dagen vi var hjemme fra sykehuset har hun mast "hvis dere vil ut og danse en kveld, såkan jeg godt passer rusken", "jeg synes du skal skjemme deg bort med frisoer og manikyr en dag, jeg - jeg passer gjerne rusken!" osv. Jeg foelte en stund at jeg ikke kunne prate med henne uten at hun fant på en grunn til at hun skulle passe rusken mens jeg gjorde noe annet - og det tok jo et par mnd foer jeg foelte meg klar til deg.

 

Lillerusken er nå nesten 5 mnd og fullammes fortsatt (tar fortsatt ikke flaske), og nå vil svigermor at jeg og mannen min skal reise bort en helg! Mens hun passer rusken, selvfoelgelig. Jeg har sagt til mannen min at det ikke er aktuelt (i ganske harde ordelag), og til svigermor (litt mildere), og hun har ingen forståelse for at jeg ikke vil reise fra rusken enda. Jeg tror hun mener jeg er litt hysterisk.

 

Hihi - også må jeg legge til til slutt en siste irritasjon - når lillerusken har spist og så vidt har sluppet puppen, er mett og fornoyd og vi har en liten kosestund - så synes svigermor det er helt naturlig og sitte ved siden av med armene utstrakt (nesten med hendene rundt rusken) og si "er hun ferdig og spise? Vil du jeg skal ta henne litt?".

 

Akk akk. Dette ble veldig sytete, men det var veldig veldig deilig å få det ut. Alle sier jeg skal vaere takknemlig som har en svigermor som stiller opp - og jeg er jo det. Det er bare det at mine grenser og svigermor sine er så vidt forskjellige

[Purr+Purrfect]

Jeg har en svigermor som aldri kommer på besøk..

 

Det er litt trist det også.

 

Vi kan hive dem i en bolle og blande litt så vi får en mellomting!

[mamma til lillingen]

Åh, kjenner jeg blir irritert på alle deres vegne når jeg leser her. Må fortelle om min svigermor.

 

Allerede før jenta var født, sto svigermor på venterommet, og ville være med på fødselen! Med en gang sambo hadde sendt mld til familiene våre at vi dro til føden, midt på natta, hadde hun kasta seg i bilen og kjørt over 3 timer for å nå fram "i tide" - hun hadde i hele svangerskapet hinta fram til at hun hadde vært med når sine døtre hadde født, så hun kunne være til god hjelp, altså!! Sambo visste nok ikke helt hva han skulle gjøre, så jordmora måtte faktisk gå å si fra at hun måtte dra hjem!

 

Da vi hadde vært hjemme i 5 dager inviterte svigermor seg selv om samboeren sin til oss i ei uke. De sov heldigvis ikke her, men hos svigerfar som bor 5 min unna. Sambo var på jobb om dagen, og da var det jo gitt at jeg trengte hjelp! De løp ned døra her tidlig på morran, skulle vaske huset og rydde og styre. Jeg sleit med amminga, og måtte gi flaske etter hver amming, så måtte jeg pumpe meg siden jenta ikke dia godt nok, og jeg hadde veldig lite melk. Det satte ikke noen stopper for at svigermor løp rundt med støvsugeren (vi har hund og da mener hun man skal støvsuge hver dag, hvertfall siden babyen var så liten) - og samboeren hennes satt i samme sofa som meg, forlangte å få kaffe og se på nyhetene.

Når det nærma seg hjemkomst for sambo, måtte jo så klart svigermor begynne med middagen.

 

Når jeg skulle inn på kjøkkenet for å lage melk eller vaske flasker, var alt flytta på, jeg fant ingenting. Det toppa seg da svigermor hadde rydda vekk den veldig dyre brystpumpa, samme dag vi hadde kjøpt den, og det mangla en viktig del. Kjøpte den julaften, og måtte jo pumpe mange mange ganger om dagen, og alt var stengt i flere dager, så måtte jo ha den delen! Jeg ble stressa og sint, og sa at hadde de ikke blanda seg i tingene mine, så hadde ikke dette skjedd! Da løp de ut i søppeldunken, reiv opp alle søppelposene for å leite etter denne delen. Herregud, som jeg skjemtes!

 

Etter litt over ei uke kom de hit igjen for å feire jul sammen med oss. Jeg hadde bønnfalt sambo om å si at vi skulle feire jul sammen med min familie, men han hadde allerede nevnt at vi ikke visste hvor vi skulle være på julaften, da hadde så klart svigermor invitert seg selv igjen. Samme opplegget, de buste inn døra her, bittelille-julaften, fram med støvsugeren, romsterte i kjøkkenskapene, satt nærmest oppi kløfta mi mens jeg prøvde å amme en hylende unge, og satt etterpå å fulgte med hvor mye melk jeg klarte å pumpe ut. På selve julaften rømte jeg huset et par timer for å være sammen med min familie. Svigermor hadde visst blitt veldig fornærma for at jeg hadde tatt jenta med meg, enda hun visste jeg måtte amme minimum hver andre time. På kvelden sa hun "kom igjen, kom igjen, nå må vi åpne pakkene til babyen, jeg er så spent!!!" Det var ikke koselig i det hele tatt, sambo reiv opp pakkene så papiret fløy igjennom luften, for å tilfredsstille svigermor. Jeg fikk knapt sett hva pakkene inneholdt før svigermor tok de, studerte de, og la de ved siden av seg. Hun var så ivrig at det var like før hun lå på alle fire for å åpne alle pakkene selv. Jeg sa bryskt at det faktisk ikke var hennes pakker, og at jeg som mamma gjerne ville se hva MIN baby fikk i julegaver. Da ble hun snurt, og satt å så på tv resten av kvelden, til de dro hjem kl 20.

Tror jeg brukte all min energi på å være irritert og oppgitt på svigermor, så ammingen gikk ikke bra i det hele tatt. I ettertid har jeg vært forbannet på meg selv for at jeg ikke sa i fra allerede første dagen, kanskje jeg hadde fått til ammingen da. Ikke greit å være etterpåklok.

 

Har slitt veldig etter at jeg måtte gi opp ammingen, og kjenner enda at jeg på en måte skylder litt på svigermor. Etter at hun en dag ringte sambo, og sa at hun hadde lest at mme var skadelig for babyer, og ba han si til meg at vi måtte gi kumelk i stedet, og hun krevde å bli invitert hit for å overtale meg, satte han foten ned, for at jeg var så deprimert. Da sa hun "nei, jeg skjønner nok når jeg ikke er velkommen. Da kan det bare vært med besøk, det er jo ikke noe koselig når det skal være sånn." Da jeg hørte det måtte jeg le. Dama høres ikke god ut.

 

Men, hun har bare vært her èn gang etter det, forrige uke, har ikke vært her siden i jula. Det er visst enten eller med denne dama, og med en gang vi ikke er enig i det hun sier, da gidder hun ikke være sammen med oss. Det er en 3 timers kjøretur for de å komme hit, de besøker svigersøstrene mine (som jeg kommer veldig godt overens med), men gidder ikke engang si ifra til oss at de er i byen. Hun sier også at svigersøstrene mine føler seg utstøtt av meg, siden de ikke får hilse på babyen. Men jeg snakker jo med de flere ganger i uka, og drar på besøk eller treffer de i byen, dette vet ikke svigermor. Vet ikke om jeg skal le eller gråte, når hun prøver å lyge seg til at jeg skal få dårlig samvittighet.

 

Dette ble visst i lengste laget, men tror ikke det går an å beskrive mitt forhold til svigermor på annet vis!

[Leaves]

oiii oiiii,min svigemor virker til å være hakke lettere å ha med å gjøre,men gud hjelpe hva er det med de liksom,fått for lite oppmerksomhet som barn eller noe.....Nei min dypeste medfølelse til dere alle. hmmm har ikke hørt noe fra min svigemor siden samtalen på tirsdag......godt på en måte,sammtidig som man føler jo at man har vært slem....

 

 

 

Til dere som har skrevet lange innleg,det gjør ingenting få det ut:)

[Miss Snow]

Jeg kjenner meg SÅ igjen.. Jeg hadde et veldig ålreit forhold til svigermor før babyen kom, men etterpå har jeg bare fått helt nok.

 

Det ringes og sendes meldinger HELE tiden, og det er helt krise å ikke få svar (må jo vite åssen babyen bæsjer..). Det er tusen unnskyldninger for å "måtte" komme innom. Gjerne flere ganger i uka. Ringer på, for så å dundre inn døra (hvis du ringer på, venter du på at noen åpner! Jeg kan jo fort gå naken her!). Det skal helt bæres og dulles konstant. Må være med på bleieskift og respekterer ikke at vi skal ha babyen til å sove. Det har blitt hinta om pass siden jeg var et par måneder gravid, og vi er ikke klare for det. Det er visstnok helt krise og dårlig gjort. Det er selvsagt flott at hun bryr seg, men jeg får helt ANFALL og føler meg kvalt. Jeg er ikke vant til å ha så nærgående familie, og trives egentlig ikke spesielt godt med det heller.

 

Resultatet av det her er at jeg helst ikke vil ha besøk i det hele tatt, ikke vil dra på besøk og blir grinete hver gang det kommer en telefon, for jeg VEIT at det ender med besøk den ene eller andre veien. Skulle ønske samboeren min kunne sagt ifra litt tydeligere, men han er redd for å såre henne. Resultatet blir at jeg blir sur og at vi ender opp med masse teite krangler..

[Lessismore]

Oi Miss Snow! Dette kunne jeg skrevet selv!

 

Dette blir den tiende helgen på rad med besøk. I tillegg er det gjerne besøk på ukedagene og.

Jeg er så sliten... Ikke av baby, men av alle som skal hilse på til enhver tid.

[mamma til lillingen]

Kjenner meg godt igjen i det du sier ang at de kommer inn før man får sjans å åpne selv. Både svigermor og svigerfar gidder aldri å ringe på, sist de kom sa jeg "åja der står dere, midt i stua. Jeg hørte ikke dere ringte på..."

 

En gang jeg kom de uanmeldt, da babyen bare var et par uker gammel, rett inn døra, jeg hørte de ikke siden tørketrommelen sto på. Jeg satt halvnaken med bare morgenkåpa og pumpa puppene, udusja og hadde ikke engang børsta håret, da de plutselig sto i stua.

 

Og ENDA ringer de fortsatt ikke på.

[mamma.for.2♡]

Kjenner meg veldig godt igjen i mange av situasjonene deres... utenom at her er det mamma som har vært "problemet"...

Alt frustrasjonen dere har følt ovenfor svigermor har jeg hatt til mamma...

Ikke så enkelt det heller... Men men... De vil jo bare være til hjelp.

Vi får trøste oss med det enten det er vår egen, eller samboer/mann/kjæresten sin mor.

[Jomfru Løvtre]

Her er det også mamma som er problemet...

Vi har alltid hatt et anstrengt forhold, men da jeg ble gravid begynte det sakte men sikkert å bli bedre.

Så ble mini født, og mamma tok helt av... Mye det samme som dere skriver over her.

Dette er hennes første barnebarn, og hun river jenta ut av armene våre før vi har kommet inn døra,

henger over når jeg ammer,

"neeeeida, hun er ikke trøtt, hun vil leke med mormor"!

 

Og den klassiske: "Jeg er sååå forkjøla, så det er best jeg ikke holder babyen så mye", for så å kaste seg over henne og smaske ungen over hele ansiktet når vi kommer.

 

Noe som både er bra, men også grenseløst irriterende, er at jeg kan sitte og fortelle mamma i en halvtime at ungen er trøtt og at hun må legge henne ned for å sove, noe hun ignorerer totalt.

Men om sambo såvidt ymter frempå at hun nok ikke orker å leke mer nå, så legger hun ungen ned med en gang.

Min stemme teller ikke i det hele tatt!

 

HELDIGVIS bor vi en god 6-timers kjøretur unna, og heldigvis har jeg verdens beste svigermor

[blid frøken :)]

Har full forståelse for at det blir mye svigermor, men her er det helt motsatt. Svigermor bor 5 min unna, men har vært her maks 5 ganger på de 6 mnd vi har hatt ei lita. Sist hun var her toppa det seg ved å mini var redd for henne og hylskrek når hun kom i nærheten. Håper hun tok ett hint om at hun kanskje bør se barnebarnet sitt litt oftere.

[Gjest JuniGull10 og mange drømmer...]

Hehe.. Litt artig å lese gjennom svarene her.. Jeg har opplevd mye av det samme og jeg har vært frustrert over å ha en svigermor som kom innom hver helg en periode..

 

Men.. Jeg fant ut det at hvis jeg lar henne være barnevakt minst en hel dag i måneden, så får hun en fin dose barnebarn (hennes første), men det er jo ikke så lett den første tiden når man ammer og sånn. Vi hadde så og si ikke barnevakt de første 6 mnd, men nå er det annerledes.

 

For dere! Det er kjempedeilig å ha en svigermor som stiller opp på flekken om vi trenger hjelp! Guttungen er 9 mnd og han krever mye om dagen. Det er vanskelig å få gjort noe hjemme. Forrige lørdag passet hun han en hel dag, mannen min fikk jobbet hjemme (vi pusser opp) og jeg fikk rengjort skikkelig. I går var hun her noen timer, da dro jeg og mannen min ut og spiste! :-) Til mandag har mannen min fri og da skal vi fortsette med oppussing her hjemme, da stiller svigermor opp igjen!

 

Min erfaring er at det blir så mye lettere når de blir eldre, men når jeg får nestemann så kommer jeg til å forberede henne på at vi ikke kommer til å ha særlig med barnevakt de første 6 mnd.

[Lillegull er født:)]

Her har også svigermor vært veldig lik de fleste innleggene over. Litt i overkant MYE svigermor... Vi hadde et supert forhold fram til prinsen ble født, men etterpå følte jeg meg bare overkjørt.

Mulig man er litt ekstra sårbar som førstegangsmamma, men jeg tok meg veldig nær av mange av kommentarene. F.eks. "han sover best på fanget til farmor", "bare si fra, jeg kan ta over permisjonen din jeg vet du", "dere kan jo bare få en til så kan han være hos oss hele tiden" osv. Som utenforstående er nok dette veldig uskyldige kommentarer, men som mamma synes jeg de var respektløse!

Vi var bl.a. i middag der en søndag, og mens vi satt og spiste var det også på tide med mat for prinsen. Han gråt og gråt, men svigermor bare tok han og sa at jeg bare skulle spise opp maten min, hun kunne passe han så lenge. Lillegutt ble etterhvert helt hysterisk og jeg satt med tårer i øynene og styretet i meg middagen, før jeg endelig fikk mannet meg opp til å legge fra meg gaffelen og gå og ta han fra henne. Når jeg fikk lagt han til så hadde han grått så fælt at han bare lå og hikstet og ikke fikk spist. Kommentaren jeg fikk da var: "å, var han ikke sulten likevel?"

 

Hun og svigerfar var også innom oss minst to ganger hver uke, uanmeldt. Men etterhvert fant jeg ut av besøksmønsteret, og passet på å ikke være hjemme de dagene de pleide å komme innom. Jeg la ofte ukeshandlingen til en av dagene, bare for å slippe besøk.

 

Når vi var på helsestasjon måtte hun få full rapport på hvor mye han veide, hvor lang han var og alt annet vi hadde snakket om. Hvilken betydning har det for andre enn oss?? Så jeg begynte etterhvert å holde kontrolldatoen hemmelig bare for å slippe å måtte rapportere:)

Mulig mange av de valgene jeg gjorde var egoistiske, men jeg orket rett og slett ikke. Jeg ville være mammaen til gutten min, ville ikke dele den rollen med noen andre.

 

Det som er litt morsomt oppi det hele er jo at gutten min tidlig viste veldig tydelig at han ikke likte noe særlig å være hos henne. Han er veldig lik meg som person, og liker ikke folk som prøver for hardt. Og det gjorde jo at svigermor måtte komme innom enda oftere for å bli "favoritten" - uten hell...

 

Men nå har gutten min blitt et år, og nå har forholdet vårt endret seg til det bedre heldigvis. De er ikke like ofte på besøk. Sønnen min synes det er LITT mere stas å være sammen med henne, selv om det er svigerfar som er favoritten:)

Nå har de fått lov til å passe han noen helger, og kvelder, og det roer vel bestemor hjertet litt. Men han var over året før de fikk ha han en hel helg. Jeg hadde ikke noe behov for å låne han bort før det. Gadd ikke pumpe meg for at noen skulle passe han.

 

Så til mange av dere der ute som sliter med svigermor, det er lov å håpe på at det roer seg når barnet blir litt større.

Men det er godt å få utløp for litt innestengt frustrasjon:) Jeg satt ofte hos mamma og gråt noen tårer fordi jeg var redd for å "miste" sønnen min, og sånn skal det ikke føles!

Vil de ha flere barn får de lage dem selv!!! =)

 

[Be Cool]

Hiver meg på jeg også, dette var et populært tema, he,he.

 

Kjenner meg også igjen, men da i forhold til min egen mamma. Hun gjorde mye av det samme dere klager over at deres svigermødre gjør da jeg fikk eldste barnet (for å oppsummere; hun visste best alt som har med ham å gjøre, vi som foreldre er aldri bra nok). Og sånn er det fortsatt! Helt utrolig. Heldigvis er jeg tryggere på meg selv nå så jeg bare ignorerer det Og det jo bra for barna våre, de har mange voksne som bryr seg, he,he.

 

Men jeg vil slå et slag for alle de snille velmenende svigermødrene der ute, de fins de også! Jeg hadde verdens søteste svigermor, som dessverre døde brått for noen år siden. Hun var verdens roligeste og jeg slappet alltid av som nybakt mor med henne i nærheten. Jeg tror det kan være litt viktig å huske at våre svigermødre sikkert syns det er litt vanskelig å forholde seg til oss i og med at vi ikke er deres egne døtre, og mange er jo nærmere døtre på den måten enn sønner. Derfor går det sikkert litt i ball for dem når de blir farmødre

 

Men bevares: det går jo an for dem å bruke sunn fornuft også og la oss oppdra og stelle våre egne barn uten for mye innblanding fra den eldre garde

[mamma til lillingen]

Du har så rett! Det å være mamma er vår jobb, ikke svigermor sin! Og som en annen skrev lengere opp, de har hatt sin sjans til å være mamma, nå må de la oss slippe til.

 

Føler at vi tar "støyten" fra min svigermor, da hun ikke hadde kontakt med dattera si da hun fikk ei jente for 3 år siden. I tillegg er sambo eneste gutten hennes, og yngste barnet. Så at han endelig skulle få ut fingern (han er 30) å få barn, ei nydelig lita prinsesse, er jo tydeligvis et lite mirakel som hun hvertfall ikke skal gå glipp av.

 

Nå som svigermor ikke kommer på besøk så ofte, er mitt neste oppdrag å få henne til å slutte å kalle seg selv bestemor, men heller farmor. Min mamma er kjent som bestemor for alle sine barnebarn, og da vil jeg jo at min datter også skal kalle henne bestemor.

[Canari]

Jeg har ikke noe imot svigermor, men når man begynner å dra litt på årene, forandrer disse damene seg kaksje litt og kan bli litt masete og glemsk. Vi forteller henne selvfølgelig ikke om småting angående barnet vedr forkjølelser, spying etc, fordi vi da vet det kan bli gnål og bekymrgn. Jeg hører aldri telefonen om den ringer, hennes sønn tar seg av telefonsamtalene. Hun bor ikke så nært, men er hos oss ofte i helgene. Hun legger seg ikke opp i ting. Jeg hadde gitt beskjed om at ammestundene er private, kan du ikke bare gå på et annet rom, si barnet blir så styrete om dere ikke har det stille og mørkt. Etc. Jeg hadde iallefall ikke giddet ha henne på besøk den ene kvelden jeg kunne fått for meg selv, nei si hun får komme en dag sønnen er hjemme, så kan jo du ta deg en tur ut imoens, joggetur e.l. :-)

[*LillaMeg*]

Mange rare svigermødre der ute.. :s Jeg blir litt nysgjerrig, er svigermor like ille mot de andre svigerdøtrene\egne døtre? Huff, må være slitsomt.. Tror igrunn man må sette foten ned med engang, eller så velge sine kamper i ettertid og ta litt etter litt. Tror det er viktig å sette foten ned uansett hvor fornærmet dem blir.

 

 

Jeg har heldigvis en veldig snill svigermor, hun lar oss holde på, og er veldig varsom på ting. Både hun og svigerfar er og veldig flinke med barn og klarer å følge signalene til lillemann perfekt. Om han er sulten, vil sove, redd, vil leke osv.. Deilig.

 

Mamma er nok verre, hun er helt gal når det gjelder lillemann. Det begynte igrunn på sykehuset, når hun faktisk ble sinna(!) på sykepleierne som hadde lagt han i en varmekasse, sånn at hun ikke kunne få holde han. Det var en stor skuffelse for henne. Hun klarte ikke å se at han faktisk måtte det og at det ikke var for å være stygg med henne. Det var og helt forferdelig at de måtte ta masse prøver av han. Hun sammenligner han og veldig med meg. Og Syns det var helt merkelig at han ikke sov hele natta igjennom fra dag 1 og hadde problemer med å spise. Eller at vi måtte mate han senest hver 3time. Alt gikk i bunn å grunn på at vi ikke kunne en dritt og hun kunne alt. Det toppet seg igrunn etter 1mnd når jeg klagde til henne at jeg var trøtt og at det var slitsomt å måtte mate han døgnet rundt. Da sa hun at hun kunne passe han, og var egoistiske som sa nei. Kunne jo ikke gå an det. Da sa jeg klart ifra, og det ble liiitt bedre. Men hun er fortsatt slik at hun kan gå litt langt om jeg ikke sier ifra.

Hun blir sur og fornærmet om jeg er i byen med barselgruppe, eller babytreff. Hun blir sur om svigers bor her en helg. Hun blir sur om vi drar en helg til svigers osv.. Hun er og ganske vill og uforutsigbar når hun er med lillemann, så han var redd for henne en god stund, og da syns hun det var skikkeligh trist og fælt at han foretrakk rolige svigerfar. Hun var faktisk sinna. Selv om vi sa at dte var hennes egen skyld for hun var for vill. Typ skrike bø til han så fort han rørte på seg mens han sov og stakk hodet ned i hans ansikt når han våknet. Grøss.

 

Nå har hun i tillegg begynt å mase om alt hun skal kjøpe, første sykkel, første mobil (så fort han begynner å snakke, yeah right) første data, første ditt og datt. Syns jo dette er litt sårt, og på grensen til veldig irriterende, men jeg lar henne holde på å snakke, også kjøper jeg heller tingene selv. Mobil kan hun uansett ikke kjøpe til han så. Jeg velger mine kamper med omhu.

 

Jaja, godt å få det..

[Rosa J10]

Svigermora mi er også slik som de fleste av dere andres på denne tråden!

Vi hadde et kjempegodt forhold før fødselen, men etterpå har det bare blitt anspent. Hun begynte å mase om å være barnevakt leenge før jeg ble gravid, og under graviditeten pratet hun bare om at de kunne ha lillegull HVER HELG, mens vi kunne gå ut og feste.. Akkurat som om det man har mest lyst til som nybakte foreldre, er å feste hver helg!

 

Hun blir sur hvis hun ikke får se lillegull MINST én gang i uka. Som oftest klarer hun å snike seg innom flere dager i uka. Hvis det f.eks. har gått 6 dager, og det ikke passer for oss den 7.dagen, blir hun faktisk sint og snurt! Da hører vi ikke fra henne på noen dager til (noe som er helt herlig), før hun ikke klarer å utsette besøket lenger, og kommer likevel.

 

Det jeg synes er verst er at hun er så falsk! Hun sier til meg at vi er så flinke på alle områdene, men hvis sønnen hennes drar på besøk til henne alene, sitter hun bare og kritiserer oss (les MEG!). Alt er virkelig feil! Til og med at ettåringen vår ikke vil sitte på fanget så mye lenger, er feil. Vi må visst lære henne å sitte mer på fanget (!?). Selvfølgelig vil en ettåring krabbe/rusle rundt overalt og utforske!

 

For kort tid siden begynte jeg å jobbe, mens sambo skulle avvikle pappapermen sin. Jeg synes det var veldig hardt den første uka fordi jeg så henne så lite, noe som ble veldig uvant. Jeg var veldig lei meg den uka, men det gikk fort over. Dette synes svigermor var KVALMT (Hun sa det til sønnen sin)!! Men til meg sa hun at "selvfølgelig synes du det er trist å være så mye borte, men det går seg til".

 

Toppen av kransekaka er vel kommentaren: "Gleder meg til lillegull foretrekker farmor overfor mamman sin...!!!" Slike ting sitter hun å sier til sønnen sin. Er det rart jeg blir fysisk kvalm hver gang han drar dit alene? Jeg veit jo hvor mye drittslenging hun driver med når jeg ikke er med. SLITSOMT Å FORHOLDE SEG TIL! Hvorfor skal hun smiske så grådig med meg hvis hun ikke mener det?