Hvor går veien?

[<3OSS<3]

Nå har vi prøvd i 1,5 år uten tegn til graviditet.

Jeg har 2 barn fra før (yngste nærmer seg 7) og ble selv nettopp 30 år. Sambo har ikke barn fra før og ønsker seg veldig barn. Derfor har vi startet utredning.

Problemet er at jeg må omskoleres til høsten (dersom jeg kommer inn på skole) og da følger jo 2-3 år på skole pluss lærlingetid i tillegg. Mye har altså forandret seg siden vi begynte å prøve og nå er jeg usikker på hvordan veien blir videre. Såg jo for meg at dette skulle gå fort og at vi allerede på dette tidspunkt skulle sitte med en liten baby, men nå ser det jo ut til at vi kanskje må vente i 5 år.

Kjenner den biologiske klokken tikker sterkt her nå!

Jeg har vært gjennom en kikkhullsoperasjon der alt såg bra ut. Har bare 1 eggleder, men den gjør visst jobben som den skal. Sambo skal inn for å sjekke svømmerne sine etter hvert (de måtte vente til det ble nok folk på "lista") og jeg kjenner jeg er nervøs på hans vegne.

Jeg vet han tenker mye på dette, da han har så utrolig lyst på barn. Har nesten ikke snakket om annet siden vi begynte å prøve. Han er kjempeflink med mine barn og gledet meg så veldig til å se ham øse av all sin kjærlighet på vårt barn.

Må si at det har blitt mye tankearbeide for meg i det siste og noen av kortene er skjult enda, men jeg kan jo ikke gjøre annet enn å tenke på det likevel.

Jeg har utrolig lyst på barn selv også selvfølgelig. Har jo tenkt på det med glede og masse sommerfugler i magen rundt IKM i 1,5 år. Og nå må jeg utsette det. Lenge!

Tror ikke jeg har mage til å komme på NAV og si at jeg er gravid heller.

Dessuten er det økonomisk selvmord (så vidt jeg har forstått) å få barn når man går på arbeidsavklaringspenger. Vetta søren hva jeg skal gjøre her nå.

Og disse bekymringene er kanskje helt nyttesløse dersom det skulle vise seg å være noe "galt" med sambo. Men jeg bekymrer meg jo likevel.

Føler at jeg ikke kan snakke med noen om det heller. Alle mener det er dumt å planlegge barn i det hele tatt. Jeg har jo fått en kjempesjanse til å snu livet mitt til det bedre jobbmessig og økonomisk. Dessuten er det ikke en menneskerett å få barn. Det blir jo også påpekt at jeg har 2 barn fra før, så jeg burde være fornøyd med det. Men jeg har jo fremdeles lyst på dette barnet vi har drømt om.

Nei, jeg vet ikke hvor veien går videre, men det er godt å dele tankene med noen som kanskje forstår. Alle her inne vet hva det vil si å ha lyst på barn.

Håper kanskje noen har et fat med erfaringer de kan dele med meg, da jeg føler meg fortapt i en malstrøm av vil, kan og burde.

[<3OSS<3]

Ingen som har noen glupe ord?

[Endeligtobarnsmamma]

Er du helt sikker på at det blir "økonomisk selvmord" dersom du blir gravid i årene fremover da? Ville snakket med NAV jeg, ordningene er jo rimelig bra for "alle andre", og uansett vil du jo få engangstønad vel? Det å få et barn hindrer deg ikke i å gå på skolen, jeg tok selv eksamen med ei snuppe på 3 uker jeg, men det var absolutt slitsomt og ikke noe jeg anbefaler.

 

Skjønner godt du tenker veldig og kjenner klokka tikke. Lykke til