Straks 1år gammel og fortsatt veldig folkeredd. Er det noe vi kan gjøre med det?

[ano`num *17.03.10*]

Har er nok født redd tror jeg.

Alt som nyfødt baby reagerte han med hysterisk gråt de gangene andre løftet/holdt han.

Slik har det vært hele veien. Som baby var det ok å se andre/ukjente, det var ok at de tok på men ikke mer.

Når han var rundt 6mnd gammel måtte de holde avstand. Da var han jo i den alderen hvor de fleste babyer er litt folkeredde, og vi tenkte egentlgi ikke så mye over det. De fleste respekterte det også, og holdt seg unna.

 

Problemet er bare at det ser ut til å bare bli værre.

Nå er det tilnærmet krise. Går vi i butikken og han sutrer er det typisk at minst en snakker til han, han reagerer med hysterisk gråt!

Skal venner av eldste sitte på i bilen og kommer inn til han i baksete hyler han ut. Selv om søsteren sitter der sammen med dem (i midten!)

Det samme om vennene prøver å komme til han ellers.

Han vil helst ha alle utenom kjernen på en meters avstand.

 

Mine foreldre ser vi relativt ofte. En gang i uken, kanskje det kan gå to uker mellom. Er det bare ei uke mellom hver gang går han til dem uten problem så lenge han er opplagt. Går det lengre tid er han skeptisk på mamma, men går kjapt til pappa.

Besteforeldrene på andre siden vil han ikke engang se!

Nå har vi nettopp hatt søsteren min på besøk i over ei uke. Både hun og barna i førskolealder måtte bruke et par dager før de fikk innpass. Han har ikke sett dem siden jul og de måtte pent holde seg et par meter unna for å unngå "bråk" - altså at han ble redd.

Etter 4-5 dager var det ikke noe problem. Da kunne han selv ta iniativ, og leke sammen med dem. (Som å kaste ball til tanten sin)

 

Det er forresten full krise når vi henter i barnehagen. Der er det jo ikke mulig at folk holder avstand. Barna kommer å vil prate, de ansatte vil hjelpe med å holde han mens jeg kler på og ordner ut i garderoben (det hadde vært herlig om det faktisk hadde gått ann) og andre foreldre vil gjerne snakke med han. Hver gang ender det med kraftig gråt, fortvilte ansatte, en svett mamma som føler at hun ikke får gjort en god jobb ved henting/levering og ja. Det er en glede hver gang jeg slipper å ha han med.

 

Er det noe vi kan gjøre? Bortsett fra å fortsette å øve. Eller er det dumt? Kanskje vi bare burde vente til det går over av seg selv?

Når han er så stor som (straks) 1år burde det vell egentlig vært ute av verden med denne fremmedfrykten?

 

De to andre har aldri vært noe redd av seg. Perioder hvor de var skeptiske, men det varte ikke lenge. (Altså, de er redde for helt fremmede og sant altså. Men på det mer naturlige vise hvor det er både normalt og bra å bli redde)

[Marita21]

Hei. Høres veldig slitsomt ut, i lengden ihvertfall.. Huff!

 

Men plukker dere han fort opp om han begynner å gråte? Eller tar han fort bort fra personene?

Vår datter var litt sånn da hun var omtrent ett år, men begynte hun å gråte hvis noen holdt henne, pleide vi gå litt unna, gjerne si at vi gikk på do, og gikk bort en liten stund. Da roet hun seg fort, når hun forstod at hun var alene med dem, det var de hun måtte stole på. Høres forferdelig ut, men det funket for oss:)

Nå er hun EKSTREMT utadvendt, skal hilse på alle som går forbi oss i byen og lignende.

 

Håper det bedrer seg snart for dere:)

[ano`num *17.03.10*]

Hehe, huff, du sier noe der! Vi tar han nok alt for fort opp eller tilbake uten å egentlig ha tenkt over at vi med det sender signaler som bekrefter det han føler.

At jeg ikke har tenkt på det! Døh....

 

Tusen takk!

Håper vi greier å snu det kjapt nå. For det ER utrolig travelt.

Det er jo så mange som vil snakke med de "små skjønningene" våre der ute. Med de to eldste tenkte jeg knapt over alle som tittet ned i vognen, nå har det vært andre boller.

[Marita21]

Ikke like lett å tenke på alt, alltid

 

Masse lykke til ihvertfall!

[Gry70]

Når dere tar han raskt opp, bekrefter dere som du sier hans engstelse for andre personer. Derfor er det viktig at dere bevarer roen, og viser/forteller han at dette ikke er skummelt. Selv ville jeg nok ikke forlatt han for å gå på do ol., Tror dette vil bli for stor overgang for han fra hvordan dere tidligere har møtt han. Jeg ville i starten sette meg ned på huk, holde rundt han og vise han med en rolig fremtreden, stemme og holdning at dette ikke er "skummelt". Smil til han og den andre personen. Vis han at du stoler på den andre personen og at han også kan være trygg. Si til han at dette går bra og at de andre personene er greie/snille. På denne måten hjelper du han å regulere hans frykt for fremmede.

Husk at barn speiler seg i de voksne. Har du lagt merke til at han ser på deg (hvordan du reagerer) når han selv blir redd (dette er noe alle barn gjør)? Det uttrykket du viser, gir og møter han sier noe om hvordan han skal/vil reagere i situasjonen. Hvis du selv er rolig og trygg, forteller det han at han også kan være det. Vær også konsekvent overfor han og ikke vis det om du selv er usikker. Hvis du er usikker vil han også bli det.

[Anonym bruker]

Dette høres ut som datteren min - frem til hun var ca 15 mnd. Hun var akkurat slik. Ingen andre voksne fikk holde henne, eller komme nærme, uten at hun hadde fått god tid til å venne seg til dem på avstand. Tror søsteren min nesten ikke holdt henne i det hele tatt før hun var et år, og de ser vi relativt ofte. Hver gang vi traff svigers var det et par dager med tilvenning før hun godtok dem. Mamma og pappa gikk litt greiere, men dem så vi stort sett ukentlig, men hun var også litt skeptisk til dem.

 

Vi prøvde med litt tilvenning. Vi viste at vi ikke var skeptisk til andre, ga klem og lignende, og gjorde en litt gradvis tilnærming. Hun likte barn bedre enn voksne. Da hun begynte i barnehagen var vi veldig spente, det var da det etterhvert løsnet. Første dagen var det ok og til og med litt kjekt i bhg, men hun gikk i store sirkler rundt de ansatte, for å komme dit hun ville, og sjekket at vi var på plass. De måtte bare ikke prøve å være borti henne, det aksepterte hun IKKE. Første to ukene var det hyling hver gang vi gikk, og hver gang vi hentet og det var selvfølgelig forferdelig. Men så var det slutt på det, og nå vil hun ikke hjem:) Hun var 15 mnd da hun begynte i barnehagen.

 

Jeg tror det går over av seg selv til en viss grad, og så hjelper det nok veldig med tilvenning. Bruk litt tid på å vise henne at det er greit å stole på andre voksne som dere også stoler på.