Jeg mistet faren min bare noen dager etter jenta mi ble født...

[skorpi81]

Jeg vet at det ikke er helt slike ting som vi skriver om her inne på dette forumet, men jeg gjør det fordet. Føler at jeg trenger å få det ut.

 

Faren min fikk kreft for noen år siden, og vi fikk vite at han ikke ville bli helt frisk siden det hadde spredd seg til skjelettet. Bortsett fra cellegiftbehandlinger osv, har han vært i veldig fin form helt fram til sommeren 2010. Han lå på sykehjem de siste månedene, men allikevel kom det veldig brått på at han faktisk døde......

 

Jeg fødte en nyydelig jente i begynnelsen av desember, 1 uke før tiden. Dette var min andre fødsel, min første fødsel var litt vanskelig da han ble tatt med sugekopp og hadde navlestrengen rundt halsen osv... Så vi var alle litt spente på hvordan fødselen ville gå denne gang.

Jeg vet at pappa også tenkte veldig på dette.

 

Men altså 1 uke før termin kom hun, og alt gikk over all forventning:-)

En kjempefin fødsel. Jeg rakk ikke tenke på noe smertestillende eller noe, det tok kun 2 timer fra vi kom på sykehuset, til hun ble født:)

Men like etter fødselen begynte tankene mine å vandre til pappa.

Jeg visste jo at han lå syk på sykehjemmet, og ble liksom litt rastløs og hadde veldig stort behov for å reise hjem og besøke han. Jeg har jo sett på film og hørt om folk som er syke, som bare venter til store begivenheter er over, så dør de... Så jeg var veldig redd for at dette skulle skje.

Så jeg bestemte meg for å reise hjem dagen etter. Jeg merket på sykepleierne at de syns det var litt tidlig, men jeg greide liksom ikke få fred på sykehuset. Jeg greide rett og slett ikke nyte det som skulle være den nydeligste stunden vår....... Det irriterer vettet av meg nå! Men jeg hadde så mye uro inni meg.

Jeg husker at jeg satt nede på tv-rommet på føden, og tittet ut av vinduet, og det snødde så nyyyydelig!! Det ble så fint og idyllisk ute!!

Tenk, jeg hadde nettopp hatt denne fantastisk flotte fødselen og fått ei nyyydelig frisk jente, og det snødde så fint ute, og det var snart jul:-) Men jeg greide ikke nyte det i det hele tatt. Jeg begynte nesten å grine der jeg satt. Jeg tenkte på pappa, og jeg tenkte på at han kom til å dø fra oss.

 

Jeg vet at pappa ikke ville tenke på julen. Vi hadde spurt han flere ganger hva han ønsket å gjøre og hvor han ønsket å være på julaften, men han ville ikke snakke om det.

Sykepleieren hans sa til oss når vi snakket med henne om dette med julaften, at pappa kanskje tenkte at han ikke kom til å være med oss så lenge.......... Huff, mange tanker raste gjennom hodet mitt på sykehuset.

 

Jeg tok med meg babyen til sykehjemmet og besøkte pappa dagen etter vi kom hjem. Han lå i sengen sin og jeg kunne se at han var dårligere. Den siste tiden hadde han nesten ikke ork til å snakke eller noe...... og nå bare lå han våken i sengen sin når jeg kom inn til han.

Jeg viste fram babyen til han, og hadde faktisk med kameraet for at jeg ville ta bilde av han og henne......men jeg greide ikke. Jeg fikk meg ikke til å ta bilde siden han var så dårlig. Men det angrer jeg så sykt på i dag!! Vi har ikke tatt noen bilder av han den tiden på sykehjemmet - det er jo ikke akkurat så lett å ta bilder av syke folk som ikke vil vise seg for andre nettopp fordi de er syke.....

 

Det var ikke mye han sa når jeg og babyen var på besøk, men jeg vet at det betydde veldig mye for han at vi var der:) Mamma snakket vel litt på hans vegne, og han nikket enig:) At hun var ei fin jente osv:-)

 

Han lå i sengen sin og slappet av, mens jeg, mamma og søstra mi satt og pratet. Det var som regel sånn besøkene våre var den siste tiden. Vi andre pratet om alt mellom himmel og jord, og pappa kunne si noe smått innimellom, men han var sliten.

Han døde noen dager etter dette... faktisk på min termin-dato!

Det sies at det er en mening med alt, og det var det antagelig her også.

Men jeg syns det var forferdelig vanskelig å oppleve noe så flott som å få en baby, og så se pappan min dø noen dager senere.....

 

Jeg unner han hvilen, for jeg vet at han ikke hadde det godt, men allikevel er det så vanskelig at han er borte!

Jeg føler at folk rundt meg (unntatt familien) tenker at det er "greit" at han er død...siden han var syk. De spør meg ikke noe om han eller noe. Så jeg føler at jeg ikke har rett til å sørge. Hvis dere skjønner hva jeg mener.....

Jeg har vært innom jobben min et par ganger etter fødselen og pappas død, men de har ikke sagt så mye om pappa akkurat..... det syns jeg er ufattelig vondt! At de bare snakker og spør om babyen, men ikke nevner pappa engang! Jeg orket ikke snakke så mye om alt med baby-ting engang jeg, for det betydde liksom ikke noe, i forhold til pappas død.

Jeg har veldig dårlig samvittighet for at jeg har følt det slik....men det bare ble sånn..... jeg greide ikke glede meg over babyen.....hun minnet meg bare på pappas død...... det er jo helt forferdelig! Stakkars jente.

 

Og denne dumme følelsen dukket opp idag også..... vi hadde barnedåp igår, og etter selskapet dukket pappas død veldig sterkt opp igjen....

Det høres jo helt tett ut, men jeg hadde dårlig samvittighet over å feire hennes barnedåp med hele familien, for da minnet jeg vel alle på at pappa døde når hun ble født liksom........

Så idag når jeg titter på henne, greier jeg ikke la være å tenke på pappa. Jeg skal virkelig prøve å skjerpe meg, for hun fortjener ikke dette. Jeg er jo veldig glad i henne, og jeg er veldig glad for at jeg har fått henne og at hun er frisk osv.

Jeg er bare så utroooolig glad for at pappa rakk å se henne!!! Det hadde han ikke hvis hun ikke hadde kommet før tiden!! Han døde jo på termindatoen.

 

 

Det er veldig godt å få ut disse tankene, for dette er ikke noe jeg føler at jeg kunne snakket med familien min om. De er de eneste jeg har kunnet snakke med om pappa i ettertid. Jeg har en nær venninne, men hun nevner heller ikke pappa, så da gjør ikke jeg det heller. Så det virker ikke som folk forstår hvor vondt det faktisk er å miste en forelder!!

Selv om han var syk, er det ikke mindre vondt å miste han!!!!

 

Jeg unner deg hvilen, pappa. Men jeg savner deg ufattelig mye!!

 

Takk til dere som orket å lese dette. Det er godt å få det ut.... :-))

 

 

 

[kinaputten]

varme tanker sendt din vei, klem fra meg

[mamma.for.2♡]

Lurer på om jeg brakte samme tanker hos pappa når jeg kom til verden og han mistet sin mor kun 2 dager etterpå...

I ettertid så har han alltid sagt at hun lever videre gjennom meg. Og det er jo sant på en måte. Samme gjør din far skorpi81. Han lever videre gjennom dine barn...

Det er lov å sørge. Ta tiden du trenger og sørg. Det er et stort tap å miste pappaen sin <3

Varme tanker og klemmer sendes din vei <3

[Mammahjertet <3]

Du er veldig flink til å ordlegge deg om hva du har opplevd og føler. Det var som at jeg nesten var inne i hodet ditt mens jeg leste hva du skrev.

 

Jeg kan(så langt det går) forestille meg hvor vanskelig du må ha det. Denne store kontrasten mellom å miste en kjær pappa og så bli mamma til et lite mirakel igjen. Det må være utrolig tøft. Men jeg håper du greier å sørge og samtidig glede deg UTEN dårlig samvittighet over det nye livet du fødte til verden. Det at du gleder deg over din lille jente betyr ikke at sorgen over pappaen din ikke er stor. Det må være rom for begge deler.

 

Ikke tenk at du skal skjerpe deg. Du er fremdeles tidlig i sorgprosessen. La deg selv få rom til følelsene dine og alle kontrastene som er i nettopp de følelsene. Skulle bare ønske det var noen ord som virkelig kunne trøste. Men jeg vet jo selv at når en sørger så er ord så fattige nesten uansett.

 

Og et lite apropos angående at folk ikke nevner faren din. Jeg tror at mange(inkludert meg selv) er redd for å snakke med folk om noen nære de har mistet. Nettopp fordi jeg vet hvor forferdelig vondt sorg er. Kanskje kunne du sagt til venninnen din at du ønsker å snakke om faren din?

 

Stor klem til deg med ønske om en god fremtid!!

[Prinsessemamma x 2]

Du skriver utrolig flott!

Vil bare si til deg at selv som du gleder deg over jenta di, så betyr ikke det at du ikke sørger over pappaen din. Begge deler av lov!

 

Klem til deg

[Prinsessemamma x 2]

Du skriver utrolig flott!

Vil bare si til deg at selv som du gleder deg over jenta di, så betyr ikke det at du ikke sørger over pappaen din. Begge deler av lov!

 

Klem til deg

[Nat27]

Når jeg nå har fått tørket tårene og endelig kan se hva jeg skriver, vil jeg bare si at jeg sender deg en god trøsteklem og mange gode, varme tanker.

 

Det er så fælt at du skal ha det på denne måten..Syns du skal jobbe litt med det at du har dårlig samvittighet i forhold til datteren din.Midt oppi sorgen og tapet av pappaen din trenger du ikke den belastningen. Som Bris sier, så er begge deler lov; sørg over pappaen din, og gled deg like mye over din nye lille skatt!

 

Det er noe med å leve i "nuet", gråte når man er lei seg og le og smile når man er lykkelig. Det å få kjenne både glede og smerte er det som gjør oss menneskelig, og det er lov å vise følelser!

 

Og du, ikke angre på alt du har gjort/ikke gjort. Prøv å tenke slik at de valgene du har tatt i fortiden var de riktige for deg og dine der og da..

 

Tusen takk for at du delte følelsene dine med oss...

 

Ønsker deg masse lykke til videre, stor klem til deg

 

 

[*ulvemor*]

vil bare signere det Bris jentemamma skrev! Selv om du gleder deg over datra di, og er lykkelig over henne, betyr det ikke at du ikke sørger over pappan din!

Lykke til videre

[mine 2 små prinsesser :)]

Takk for at du deler føelser og tanker med oss, veldig fint skrevet. Bruk den tia du trenger på å sørge og si til andre at du trenger å snakke om det. Kos deg med babyen og ta tia til hjelpe. Mange klemmer til deg

[Maiblomst2010]

Jeg mistet min pappa for seks år siden, og fikk en datter i fjor. Jeg synes det er utrolig tungt at han ikke fikk oppleve at jeg ble mamma eller fikk se sitt barnebarn. Det er utrolig trist å vite at min datter aldri ble kjent med sin bestefar, hvilken fantastisk person han var og hvor enormt glad han hadde vært i henne. Sorgen lever fremdeles, selv etter seks år. Men som en sa til meg en gang og som jeg tar med meg i hjertet mitt:

Du kan ikke savne uten å ha elsket.

Dette er så sant, og jo større savn, dess mer kjærlighet. Derfor skal du ikke ha dårlig samvittighet for å sørge, det er bare et tegn på din enorme kjærlighet til din far.

 

Flott skrevet, og som du selv skriver, var du heldig som fikk vise frem til stolthet til pappaen din. Husk å fortelle datteren din om ham, og at de en gang møttes. Det vil hun sette pris på senere i livet. Og du trenger ikke å ha dårlig samvittighet ovenfor ditt barn eller skjerpe deg. Sorg er kjærlighet, bare på en annen måte.

 

Lykke til videre, sorgprosessen er lang. Ta deg tid, ikke forhast deg, du kommer til å ha et helt unikt bånd med din datter uansett.

 

Takk for at du delte.

[*Lissi*]

Sender deg en god klem! Vet hva du går igjennom. Mistet søsteren min da jeg var 11 uker på vei med datteren min. Hun hadde kjempet mot kreften i 9 lange år...

Føler at jeg i de 9 siste årene har stengt alle følelsene inne i meg. Var jo hun som var syk. Har prøvd å vere tapper for alle rundt meg.

Hugser jeg stod alene ved graven hennes om kvelden etter begravelsen. Hadde så dårlig samvittighet. Hun måtte kjempe mot sykdommen i 9 år, mens jeg ventet mitt 5.barn.

Hadde mangen tanker rundt graviditeten hele svangerskapet. Fødte i desember en nydelig liten jente, som jeg oppkalte etter min søster. Fødte henne i samme etasje som min søster døde bare noen mnd. før. Var tøft, men likevel utrolig godt.

Savner henne hver dag, og det er utrolig vondt. Synes også det er vondt med de folkene som unngår å snakke om henne. Skjønner folk også. Synes selv det er vanskelig å snakke om slikt med folk. Iallfall de som ikke står meg så nærme. Jeg er veldig flink til å nevne henne da. Har nok ikke helt skjønt at hun er vekke. Har fortsatt nummeret hennes lagret på mobilen, og lagret alle meldingen jeg fikk av henne.....

[skorpi81]

Tusen takk for mange gode svar:-)

Og til deg,Fått min første baby:-), dine ord varmer meg enormt!!!

 

Og det er nok sant som du sier at det kan være vanskelig for folk å begynne å snakke til meg om pappa..... det kunne jo selvfølgelig være at jeg ikke hadde ønsket det i det hele tatt også.....men allikevel er det som om folk velger å late som det ikke har skjedd, og det er ufattelig vondt....

Det er vanskelig det der... Vi er forskjellige.

 

Takk til dere alle:-)))

[skorpi81]

Hei Lissi.....så leit å høre om søsteren din! Pappa hadde også kreft i en lang tid, 8 år. Det er utrolig hvor mye følelser, spesielt engstelse og frykt man bygger opp alle disse årene. Helt fryktelig. Og så opplever man det man har fryktet mest helt fra begynnelsen, at døden inntreffer.

 

Er det ikke helt utrolig med sånne tilfeldigheter som også du nevner?

At du fødte i samme etasje som din søster døde bare noen mnd før.... Det er sånne ting som føles utrolig tøft, men som andre ikke engang tenker på......hvis du skjønner hva jeg mener...

Så utrolig rørende å tenke på at du oppkalte datteren din etter søstra di..... Det må gjøre deg godt:-)

Og når det gjelder mobilnr osv, så har jeg også pappas mobilnummer fremdeles på tlf. min..... det tror jeg at jeg kommer til å ha i en lang tid framover.....

 

Mange klemmer til deg!!

[Mjølkekua]

Så flott du skriver!

 

Varme tanker sendes din vei! Mamma ble operert for kreft et par måneder før jeg fødte i juni i fjor. Det gikk heldigvis bra med operasjonen, men jeg husker jeg ikke klarte å forholde meg til graviditeten i den usikre ventetiden. Jeg fornektet omtrent at jeg var gravid - og det var forberedelse på hva som kunne skje med mamma, og det mest sannsynlige utfallet (død) som stod i hodet mitt.

 

Synes du har fått mange gode svar her inne - du må gi rom for sorgen.

 

Jeg hadde en venninne som mistet pappaen sin for noen år siden i kreft. Hun sa i ettertid at hun satte utrolig pris på at jeg hadde vært der for henne - lyttet. Jeg spurte alltid hvordan det gikk med henne, men skjeldent direkte om pappaen, men det var hun som faktisk åpnet hjertet sitt og pratet om hva hun følte. Kanskje det blir lettere om du tør å sette ord på det du føler til venninnen din? De som er rundt deg vet kanskje ikke at du ønsker å prate om det, og at de er redde for å gjøre noe vanskeligere for deg?

 

Stor klem

[skorpi81]

Tusen takk for at dere leste min historie og ville svare meg...... Det er veldig rørende.... Det er veldig godt å få delt dette med noen, og få så gode svar tilbake! Det varmer så utrolig mye!

 

Så takk til dere alle:-)

 

[Mrs Bad enkelt og greit]

Man blir aldri forberedt på at noen dør uansett om vi vet at det skal skje. Man kan ikke forberede seg på å miste noen man er glad i.

Det gjør nok vondt nå når du ser på datteren din men etterhvert kommer du til å se faren din i henne første gangen hun smiler til deg. Jeg tror du kommer til å finne mer glede i henne når det gjelder faren din enn sorg.

 

Og gi deg tid til å sørge. Husk alle de gode minnene.