Flere som er helt besatt av at en fødsel er en total blottlegging og umyndiggjøring av underlivet vårt??

[Anonym bruker]

Jeg tenker på at vi skal ligge der, skrevende, ute av kontroll til å kunne styre hvem som ser eller tar på oss og inni oss, og bare følge ordre. Muligens blir inngrep utført uten at vi får beskjed på forhånd eller mulighet til å kunne motsi oss det. Mest sannsynlig er vi så omtåket av smerte at vi lar de gjøre hva som helst (klipping, tang, osv).

 

Er ikke dette en fryktelig krenkelse mot kvinner, med tanke på at en mann ALDRI ville frivillig satt seg i en slik ydmykende posisjon i en seng, blottlagt for mange andre mennesker? Hvorfor er skrevende fødeposisjoner og nakenhet så ´naturlig´?? Det føles ikke naturlig for meg, bare krenkende og skremmende!

[Anonym bruker]

Kanskje en hjemmefødsel i fred og ro, med en jordmor du føler deg komfertabel med er bedre for deg da? Da vil du være mer i kontroll selv, ogmsette rammene for hvordan din fødsel skal være.

 

Det er forøvrig ikke en plikt å lage barn. Dersom det strides sånn mot din natur så kan du la det være. Det er nok av foreldreløse barn som trenger adoptivforeldre der ute.

[Anonym bruker]

jeg tenker mye det samme som deg! synes rett å slett det er kjempe ekkelt og krenkende å skulle ligge der å vise allt og ikke minst at de skal ta på å sjekke ditt å datt. bjynner å nerme meg fødsel å kan ikke si jeg gleder meg,har gruet meg hele svangerskape å gruer meg enda mer som tiden nermer seg fødsel.

 

 

[Anonym bruker]

jeg tenkte det samme da jeg skulle ha mitt første barn, men vet du det er ikke krenkende og underlivet blottlegges ikke. barnet må ut, og når den tiden kommer føles det naturlig og en god jordmor undersøker deg ikke mer enn høyst nødvendig. og det er bare siste del av fødsel at man skiller bena. dessuten kan man føde stående, sittende på krakk, man kan stå på kne i sengen og hele tiden kan man ha en romslig skjorte på seg. Føder man i vann, dekker vannet over underlivet. Og en god jormor forteller deg hele tiden hva som skjer. Og det er faktisk en fordel at de klipper mot at man evt revner ukotrollert. Må barnet få hjelp av tang eller sugekopp tar men i mot den hjelpen de foreslår, de har tross alt mye erfaring på en fødeavdeling, de gjør ingentid uten at det er nødvendig. Snakk med en jormor om tankene dine, blir kankje lettere og se fram til fødsel når men ikke føler at det ikke er krenkende og skremmende. Tror også at selve fødselen blir lettere, med positive tanker og at hjelpepersonene man har sammen med seg faktisk er der for å hjelpe.

[Tjålsi har født en prinsesse]

Å spre bena og blottlegge underlivet er ikke krekende nei. Det er en helt naturlig ting, og en nødvendighet under en fødsel. Jordmoren er der for å hjelpe deg gjennom dette, og gjøre det tryggest og enklest mulig.

[Anonym bruker]

ENIG!!!! Synes det er knallekkelt...

[Anonym bruker]

 

Jordmødre jobber på den måten at de må gjøre det som er nødvendig for at sikkerheten til barnet og til mor skal ivaretas.

Og som tidligere nevn, skrever du ikke med beina før på slutten av fødselen.

Av egen erfaring gav alltid jordmor beskjed om hva hun skulle gjøre, jeg ble også spurt, og ikke minst var hun varm og omtenksom.

 

Menn hadde frivillig satt seg i en sånn posisjon om det var de som bar frem et barn, men sånn er det bare ikke. Jeg kan love deg en ting av egen erfaring, mennene har det tøft på fødestua.

 

Og ikke minst, da jeg fødte kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva andre tenkte om meg. Jeg var rett og slett i en tilstand hvor jeg var høy på kroppens smertelindringshormoner.Som igjen gjorde at jeg ikke tenkte og funderte på alt som skjedde. Dessuten var lyset dempet. Etter fødselen har jeg blitt mer avslappet i forhold til kropp. Og jeg er utrolig stolt. Stolt over og ha født en fantastisk baby. Hele fødselsopplevelsen er meget spesiell, den gir deg en mulighet til å gi slipp på kontroll, noe som kan gi deg en ny styrke og tro på deg selv.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er faktisk nødvendig å skreve med beina og blotte underlivet for å sette barn til verden. Det er vel heller vi i vår oversiviliserte samfunn som har et helt unaturlig forhold til kropp på mange måter. Eneste måten å unngå det på er å adoptere;) Jeg har absolutt ikke tenkt på det på den måten du sier,-bare vært overlykkelig for alle barna mine, og den hjelpen jeg har fått! Lykke til med å få et mer avslappet forhold til noe som er helt naturlig!

[Anonym bruker]

Jeg er uenig. De og være ute av "kontroll" har ofte med smerte og gjøre. De fleste sykehus tilbyr smerte lindring i form av epidural. Tar man i mot smertelindring blir man ikke ute av "kontroll". Det er bare under pressfasen, man må "skreve" med beina og være naken nedentil. Det er slik det er og føde.

Klipping gjøres kun deresom det må legges vakum eller det er fare for alvorlige rifter i forbindelse med fødselen.

Det viktigste er jo at babyen kommer trygt ut, eller hva?

[Anonym bruker]

Helt enig. Slet forferdelig med angst gjennom hele svangerskapet inntil jeg fikk arrangert keisersnitt. Kunne ikke tenke meg noe mer ydmykende og fornedrende enn å bli tvunget til å føde vaginalt. Ekleste i hele verden.

Synes det er trist at det liksom er helt greit om folk f.eks har angst for å fly eller klaustrofobi, men fødselsangst blir nesten aldri tatt på alvor og respektert. Mange innser visst ikke at de aller fleste som har alvorlig fødselsangst, har faktisk en veldig god grunn til det (voldtekt, blitt misbrukt som barn, traumatiske tidligere fødsler m.m.). Det er ikke bare noe vi finner på fordi vi er pingler. Kan vi ikke alle bare akseptere at noen vil ha keisersnitt mens andre vil føde vaginalt? Noen vil absolutt føde hjemme, noen vil føde i vann o.s.v. Vi er alle forskjellige.

Selv etter at psykologen min ringte fastlegen og sa at han mente jeg *måtte* ha keisersnitt, så fikk jeg ikke noe hjelp. Og har aldri i mitt liv blitt dårligere behandlet av noen enn av den jordmoren som jeg ble sendt til "samtale" hos. Jada, Norge har et flott helsevesen...

Til slutt valgte jeg å bruke alle sparepengene mine på å få foretatt keisersnitt på et privat sykehus. Dyrt, men verd det. Anbefaler det på det sterkeste til alle som sliter og som ikke får innvilget KS i Norge. Jeg ble behandlet med respekt og verdighet, og barnet mitt kom til verden på en fantastisk fin måte. Er så glad for at jeg valgte å gjøre det på den måten.

[Diddels]

tror de fleste har opplevelsen av at når det står på, så er det faktisk ikke så farlig.

Ser noen bruker uttrykk som at de blir "tvungen" til å blottlegge seg og at fødsel er krenkende... er dere helt på bærtur? Fra vi gikk på barneskolen har vi vel visst hvor barna kommer ut hen? Det burde ikke komme som noen overraskelse?

Må innrømme at jeg blir ganske snurt hvis det kommer for dagen at mange av keisersnittene som utføres er pga kvinner som syns fødsel er krenkende og nedverdigende, og ikke fordi det er tvingende nødvendig. Det er allerede ressursmangler til norske sykehus.

[Anonym bruker]

Gleder meg til å føde jeg, bryr meg ikke det grann om de ser puppene mine, analen eller en fødende skjede:)

[Anonym bruker]

Ingen tvinger dere til å ha sex for å lage barn. Vist du tenker slik burde du heller tenkt på det før og ikke sprikt med beina å heller adoptert for de er mange barn som ikke har verken mor eller far og bor på barnehjem.

På en fødestue er de den fødene som bestemmer. Liker du ikke dei personene som kommer kan du faktisk bruke stemmen å si eg vil bytte.. å du kan sette visse krav at dei ska kun undersøke deg når du selv ønske.

 

Har selv vore der har selv blitt utsatt for grov voldtekt som 15 åring og jomfru.

 

Å har du blitt det oppgi det så skrive dei det i papirene å tar hensyn og omhu etter det. Har hatt en fantastisk team rundt meg begge ganger å satse på å få det nå 3 gang og.

[KajaBB]

Tror de som ikke har opplevd angst selv ikke forstår at det overhodet ikke er rasjonelt. Jeg har litt fødselsangst, selv om jeg vet det er helt naturlig å føde og at noen Må hjelpe til. Jeg har aldri blitt utsatt for noen form for overgrep, men angsten kommer likevel. Jeg har slitt med angst og depresjon før, og ser også her at folk ikke forstår at det bare er noe som skjer og ikke kan forklares.

 

Jeg satser egentlig på at når tiden kommer for å skreve og presse så glemmer jeg helt at jeg er redd for bare lar kroppen gjøre jobben sin. Syns likevel det kan være greit å snakke med en psykolog, gjerne en kvinne som har født selv. Jeg vil også være så åpen som mulig om at jeg har angst og er redd, og satser på at det blir tatt litt hensyn når jeg skal føde. Jeg skal uansett ikke være kliss naken før babyen kommer ut!

 

Jeg syns de som ikke forstår seg på angsten og følelsene ikke burde uttale seg i det hele tatt, jeg personlig syns bare det er verre å ikke bli tatt seriøst. Går angsten for langt kan det skygge over all fornuft, så det er ikke nødvendig å prøve å finne rasjonalitet her.

Endret 18. mars 2012 av KajaBB

[b77h]

Jeg er gravid m nr 2, og kjenner på en gryende fødselsangst som jeg slett ikke hadde første gangen. Da tenkte jeg at dette har millioner av kvinner klart før meg - så må jo jeg også kunne gjøre det. Pga maks uheldige omstendigheter så ble det en traumatisk fødsel - og det sitter jo igjen nå. Men hadde jeg visst at jeg kunne fått en helt "normal" fødsel, slik de fleste av mine venninner har hatt - ville jeg virkelig ønsket å gjøre det om igjen.

Det er jo faktisk det mest naturlige i verden! Og tenk på hvor bra vi har det m velutstyrte sykehus, flinke leger og jordmødre og all mulig hjelp etterpå. Mens i andre land fødes det på jordgulv uten smertelindring...

Ang det å blotte seg helt, så tenkte jeg også en del på det i forkant av forrige fødsel - men jeg skal love deg at de tankene forsvinner helt når du står i situasjonen! Det blir på en måte det minst viktige...man har nok av andre ting å fokusere på og tenke på. Og man har jo en skjorte på som dekker rompa... De første timene satt jeg i badekar og det var veldig ok. Man er sånn tilstede i den spesielle situasjonen, og man vet jo at jordmødrene og legene ser dette hver eneste dag!

Grensen for meg gikk da jeg etter 15 timers fødsel fikk spørsmål om en gruppe studenter kunne komme inn og se. Da ropte jeg "NEEEEEEEI", hehe...Syntes det var ganske frekt av de å spørre - men alle skal jo lære et sted...

Lykke til - uansett om det blir KS el naturlig fødsel. En naturlig fødsel som går som normalt kan være en kjempeflott opplevelse - hvor du opplever kroppen din på en helt ny måte.

[*Ninnin*]

Det vil nok være det siste jeg, kommer til å tenke på...

 

Mye annet og legge energien i. Og ikke minst bekymre meg over..

[Anonym bruker]

Det du beskriver, HI - med at du har ingen kontroll på hva andre gjør med kroppen din, må blottlegge underlivet ditt - vet du, det er ikke så altfor ulikt et ks. Jeg har tatt et akutt ks på full åpning, og et planlagt ks. Og jeg skal love deg at du har NULL kontroll på hva som skjer under et ks. Du er fullstendig prisgitt et ganske stort antall mennesker. Du må blottlegge underlivet ditt, for du må få innlagt kateter. På oppvåkningen etterpå ble bleien min sjekket x antall ganger for å se om det hadde kommet blod. Jeg hadde ikke engang kjent at bleien var lagt der, foran masse mennesker på operasjonsbordet, for jeg kjente ikke underlivet mitt pga bedøvelsen, den delen av meg var helt borte. Ingen kontroll. Du blir faktisk bundet fast på et operasjonsbord, ute av stand til å røre deg eller påvirke situasjonen. Etterpå må man stort sett ha ganske mye hjelp de første 1-2 dagene.

 

Jeg følte faktisk at min intimsfære ble mer invadert under et planlagt ks enn den ble under en komplisert vaginal fødsel.

 

Det er mange årsaker til angst, og jeg vil absolutt ikke bagatellisere angst for underlivet under fødsel. Jeg har selv fødselsangst, men av andre årsaker (= tidligere traumatisk fødsel med påfølgende angst for at barnet skal dø). MEN tro ikke at et ks er problemfritt, at det ikke innebærer at du må gi slipp på deg selv, finne deg i intime spørsmål og handlinger. For slik er det faktisk ikke.

[Olympe de Gouges]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver, og gjorde derfor alt jeg kunne for å få en lettest mulig fødsel; fødselsforberedende yoga, akupunktur - og selvsagt epidural. Overraskende nok gikk det kjempegreit, yogaen hjalp meg virkelig til å ha kontroll og samtidig slappe av under åpningsfasen og epiduralen gjorde at selve utdrivingsfasen var som litt hard trening. Jordmoren sa etterpå at fødselen hadde gått mye fortere enn hun hadde trodd og at jeg måtte ha en veldig høy smerteterskel - og det har jeg absolutt ikke! Så penger brukt på fødselsforberedelse var definitivt verd det

[Anonym bruker]

synest det er rart at så mange synest det er umyndigjørende/blottleggende å føde vaginalt.

men det er jo nødvendig da, for å kunne få ut babyen.

 

og ved ks er jo like gale det, vil faktisk vi verre.

der de kutter deg åpen, roter i livmor, muskler og romsterer for å få ut babyen.

 

nei du. dersom du ikke liker tanken på å føde- ikke bli gravid!

[Gjest Neriad]

Jeg er også fullstendig uenig i dette, og jeg har født to barn! Veldig tydelig at HI ikke har født før, for dette er ikke realistisk beskrevet! Derimot stoler jeg mye mer på beskrivelsen av keisersnitt av hun som har opplevd det (se over). Lignende beskrivelser av KS har jeg også hørt av venninner som har tatt det. DET er nemlig et operativt inngrep der du er fullstendig prisgitt leger og helsepersonell -og de skjærer deg opp så langt ned at de må barbere vekk kjønnshår først. Så bare glem å skjule underlivet under et keisersnitt altså!

 

Når du føder vaginalt har du stort sett full kontroll selv under nesten hele fødselen. Kanskje absolutt hele fødselen, hvis alt går bra. Ja, du har smerter og blir sliten, men sjansen er faktisk stor for at det fører til at du blir så bestemt og tydelig i beskjedene dine som du aldri har vært før! Jordmor må undersøke deg for å se hvor langt fødselen har kommet, men det er ikke verre enn en vanlig underlivsundersøkelse. Har du varslet på forhånd om at du er "sjenert" så kan hun ta hensyn og f.eks. dekke deg til med et teppe eller laken. Jeg fikk i hvert fall tilbud om det. Du får alltid beskjed om hva de gjør med deg, og hvorfor, og spørsmål om det er greit.

 

Og som sagt: Du trenger ikke ligge naken og skreve! Jeg gjorde det ikke i det hele tatt under noen av fødslene. Ikke engang på slutten da jeg presset ut babyen. Rett og slett fordi det ikke føltes naturlig. Det hjelper at tyngdekraften bidrar litt, og derfor føles det som oftest best å være oppreist, gjerne bevege seg litt rundt. Jeg sto oppreist på kne i senga, med ryggen til jordmor når barnet kom ut. Hun så bare sykehusskjorta mi og beina mine, og fanget opp barnet når det kom. Men det var ikke fordi jeg ikke ønsket å blottlegge meg, bare fordi det føltes som den stillingen som passet best.

 

Etterpå føltes det godt å legge seg ned på senga, med "bleielaken" under rumpa og laken over. Hadde fortsatt skjorta på, men åpnet den raskt da jeg fikk tilbud om å få barnet på brystet! Den flotte babyen min var virkelig alt jeg brydde meg om da, kunne ikke tenkt mindre på hvem som så hva! Likevel tok jordmor og barnepleier fortsatt hensyn ved å la et laken ligge over underlivet mitt. Da morkaken også var født varslet jordmor om at hun gjerne ville se litt hvordan det så ut.

 

Hun sjekket blødningen, skiftet "bleielaken" under meg om det var hemoroider, trykket og klemte litt forsiktig, forklarte hvorfor. Ikke at vi hørte etter stort, vi så på barnet, vi ;-)

Fikk beskjed om at en liten rift burde syes, og jeg sa det var greit. Fikk lokalbedøvelse (spray). Etter det fikk jeg tilbud om å ta på en "bleie" (du blør en del, så det føles som du trenger det) og en slik engangstruse. Tok takknemlig i mot hjelp til å ta på den!

 

Så fikk jeg en ren skjorte, varmere teppe, hjelp til å sette meg litt opp, noen puter, mens de stelte barnet litt. Etterpå var det tid for å bli kjent med barnet. Vi fikk et brett med rundstykker, te, kaffe, en blomsterkvast og et flagg ("gratulerer som foreldre!") og hjelp til å legge barnet ved brystet. Så fikk vi være alene i en time eller to, før vi ble trillet inn på rommet vårt.

 

Høres dette så ille ut, da?

[anonym91]

er er litt enig med hi..

sjønner jo at boksa må av og jm må sjekke ditt og datt.. men mener at det trenger ikkje vere fult i folk i rommet. og di kunne og hvert litt flinkere når di gjekk ut og inn dørene..

den fødestuen er låg på låg er sånn at om noen gjekk forbi og døra var åpen såg di rett i mellom beina mine.. lite kult..

og jm fortalte heller ikkje hva som blei gjort..

babyen blei tatt med vakum uten at di fortalte meg om det en gang :s såg jo selvsagt at di holdt på med noe men kunne jo godt fortalt hva som skjer..

heller ikkje etter på når di skulle sy sa di i fra.. bare sette i gang..

dårlige til og dekke meg til og..

men selvsagt mitt valg og få barn så kan vell ikkje klage så mye.. men kunne godt hatt en bedre fødsels opplevelse om di hadde jobba litt bedre på fødestua..

[Gjest Neriad]

Da må du ha vært litt uheldig med fødeplassen og jordmora, for slik opplevde som sagt ikke jeg det i det hele tatt. Husker faktisk at de trakk for alle gardinene på vinduene, selv om det var midtsommernatt og ganske varmt. Så ingen kunne se inn. Noen timer senere fikk jeg et forsiktig spørsmål om det var greit å trekke til sides en gardin litt for å slippe inn mer luft...?

 

Eneste folka som var innom fødestua var jordmor, barnepleier, og barnelegen, som stakk innom for å hilse og si at han håpet det ikke ble bruk for han! ;-)

 

Glemte forresten å si en ting: Etter første fødsel var jeg litt irritert på denne sykehusskjorta. Både fordi jeg hadde syntes den var i korteste laget over rumpa, og fordi den var litt grov i tøyet og gnisset vondt over navlen og brystene. Så neste gang stilte jeg med eget sykehusantrekk: En romslig, myk singlet og et enkelt, kort bomullskjørt med deilig vid linning. Varslet om at de klærne skulle jeg bruke! -og det var helt greit. Ingen problemer for jordmor å undersøke meg ved behov, og luftig og behagelig for meg. Du blir varm og svett, nemlig! Så det kan jo være et tips til dere som gruer dere?

[Anonym bruker]

Neriad, du har vært VELDIG heldig med personalet under fødselen /e din/e. Eller så har du skrevet et veldig tydelig Fødebrev og visst godt på forhånd hvordan du ville ha det. Ikke det at det trenger være så veldig ille, men det du beskriver har jeg sjeldent hørt om. Selv ikke min siste fødsel ble jeg så nøye spurt om ting, og da hadde jeg gått til fire samtaler hos samme jm pga fødselsangst etter første fødsel, og skrevet et langt Fødebrev. Fødselen var forøvrig en flott opplevelse, og jm var helt fantastisk likevel .

[Gjest Neriad]

Neriad, du har vært VELDIG heldig med personalet under fødselen /e din/e. Eller så har du skrevet et veldig tydelig Fødebrev og visst godt på forhånd hvordan du ville ha det. Ikke det at det trenger være så veldig ille, men det du beskriver har jeg sjeldent hørt om. Selv ikke min siste fødsel ble jeg så nøye spurt om ting, og da hadde jeg gått til fire samtaler hos samme jm pga fødselsangst etter første fødsel, og skrevet et langt Fødebrev. Fødselen var forøvrig en flott opplevelse, og jm var helt fantastisk likevel .

Da var jeg nok heldig da? For jeg har aldri skrevet noe fødebrev, og heller ikke pratet så voldsomt med jordmor om fødselen på forhånd. Fordi jeg ikke gruet meg. Men det var jo en sånn "mor-barn-vennlig" fødeavdeling, og ikke den største i Norge heller. Men er ikke nesten alle fødeavdelinger Mor-og-barn-vennlige nå?

 

Synes det blir litt meningsløst å tro at man kan planlegge en fødsel detaljert på forhånd. Det blir omtrent som å detaljplanlegge forløp og omstendigheter rundt neste gang man skal ha omgangssyke, liksom. For å bruke en rar sammenligning. Man må ta det som det kommer, og gjøre det man orker og klarer akkurat da.

 

Selv om begge mine fødsler gikk helt greit, var det nemlig også store forskjeller, i hva som var mest slitsomt eller tok hva som hjalp mot smertene, for eksempel. Så jeg er forberedt på at det blir en helt "ny" opplevelse denne gangen også.

 

Men ærlig talt: At ikke helsepersonell hilser, ikke forteller hva de gjør, ikke forteller at "nå syr vi deg"???? Det er da ikke normal folkeskikk en gang! Vet ikke om det har noe med saken å gjøre, men vi kom ganske tidlig inn på fødeavdelingen, og fikk jeg fikk pratet med jordmor der mens jeg var ganske oppegående. Og jeg fortsatte å snakke og spørre gjennom fødselen, var da vel interessert i hva som skjedde, må vite! Så kanskje de skiller på dem som virker "mottagelige" og de som virker litt mer "fjerne" fordi de er så konsentrert om riene?

[Singelmamma <3 <3]

Skjønner akkurat hva du mener, HL. Jeg tok for gitt at jordmødre og leger på føde/barselavdeling er sensitive og kjenner til problemstillinga. For det handler jo i bunn og grunn om folkeskikk. De færreste liker jo å bli blottlagt og være til utstilling, selv om man ikke har fødselsangst.

 

Jeg hadde også gryende fødselsangt før fødselen i juni, på grunn av dårlig behandling av vakthavende lege på fødeavdelinga, dvs dårlig folkeskikk hos vedkommende.

Ei jordmor på sykehuset sa at dem aldri kunne garantere at vedkommende ikke ville ha noe med min fødsel å gjøre, men at jeg ville ha jordmors støtte dersom så skulle skje.Og oppfordring om å skrive et brev om hvordan jeg ville ha fødselen.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke kom til å reise på sykehuset dersom vedkommende var på vakt når min fødsel startet. Jeg må understreke at denne behandlinga kom kun fra 1 person, men frykten av å måtte forholde meg til vedkommende igjen, gjor meg fra meg av redsel og jeg fikk en del våkenetter på grunn av denne legen.

 

Lykken for meg var at jeg ble overført til et annet sykehus av medisinske årsaker. Jeg hadde glemt ønskebrevet hjemme, men skrev istedet med store bokstaver på innleggelsespapirene de tingene som var viktigst for meg. Bl.a at jeg ville ha kvinnelig lege, at jeg ville ha færrest mulig folk rundt meg, og at jeg ville informeres og spørres når jeg skulle undersøkes, jeg ville ikke blottlegges eller ligge naken og at enerom var viktig for meg.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg ble alene på rommet (enerom) inntil jeg hadde 8 cm åpning. Egentlig var det slik jeg ville ha det under fødselen, men i praksis ante jeg ikke at fødselen var i gang. Da jeg kom på fødestua, tok det ca 10 min før ungen var ute. Jeg følte hele tiden at mine behov ble ivaretatt av personalet. Jeg var ikke helt borte i smerter, tvert imot fikk jeg alt med meg som skjedde rundt meg. Jeg følte at jordmora, barnepleier og den kvinnelige legen behandlet meg respektfullt under fødselen, og jeg er veldig fornøyd.

 

Nå hadde jeg åpenbart en veldig lett fødsel, og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å få fødselsangst igjen hvis jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen (lite trolig). Nå har jeg vært igjennom det og vil være tryggere i situasjonen og føle mer kontroll.

Når man ikke vet hva man går til som førstegangsfødende, eller hadde en hardere fødsel eller fødsel med komplikasjoner, er det nok ikke fullt så enkelt.

 

Vil anbefale deg å være tydelig i dine behov, skriv dine følelser og tanker i ønskebrev. Da bør du kunne forvente at de er ekstra varsomme.