hun har så sinne!:O

[Anonym bruker]

jeg har ei datter på 10 mnd. og hun har et grusomt sinne!Jeg blir skremt....

Min pappa har et voldsomt temperament og det har jeg "arvet " etter han sier mamma...er det mulig at det går i arv?

 

og viktigst: vil hun vokse det "av seg" ?Hun er jo bare 10 mnd......

[Gjest Kira ønsker seg en til ♥]

Skulle tro det var jeg som skrev innlegget ditt;)

 

Jeg har også et skikkelig temperament, som min mor sier at jeg har arvet etter pappa. Og det viser seg at datteren min har det samme. Nå er hun bare 1,5 år, så kan ikke si noe om det "avtar" med tiden, fordi det har det foreløpig ikke gjort her. Men regner med at det kan bli litt lettere når hun er eldre og dere kan kommunisere bedre. Ved 10-mnd alder er det ikke så mye de mestrer og tålmodigheten er lav, så dette kan føre til mye frustrasjon.

 

Må si jeg gruer meg til datteren min blir tenåring hvis vi begge fortsatt har dette temperamentet. Mannen min har allerede sagt at han kommer til å rømme huset*s*

[Anonym bruker]

Samme her. Jeg har kjempekort lunte. Tenner raskt, og blir veldig sint. Min datter på to viser nå tegn til det samme lynnet... Som er direkte nedarved fra min far (sitert min mor).

 

Jeg kan bite meg i armen, skalle i veggen, skrike, smelle med dører eller grine. Blir veldig lei meg etterpå. Prøver å kontrollere meg, men har ikke sjans når sinnet tar over. Kan nevne at det ikke går ut over andre (fysisk).

 

Vet det er en svakhet, og min samboer og jeg har snakket seriøst om mulighetene for et slags "sinnemestringskurs".

[Anonym bruker]

okei_bra_ vi er to da...

 

ja huff mannen her ser heller ikke frem til den tida hehehe:)

[Anonym bruker]

Jenta mi har mitt lynne. Jeg har min fars:)

Korte lunter på alle tre:) Litt komisk å være vitne til:)

[Anonym bruker]

åj såpass...

 

jeg biter ikke eller skaller meg, men kan finne på å kaste ting, smelle dører, hyle og grine...uff stakkars dem som bor sammen med meg:( hadde fødselsdepresjon i tillegg og da kunne jeg ta barnet kraftig ut av vippestol etc...skammer meg!*snakket med helsesøster og psykolog)...håper ikke hun har fått varige men:S

 

HI

[Anonym bruker]

Vi lærer jo hvordan vi skal være hos våre foreldre. Så denne "arven" er jo noe du faktisk har mulighet til å endre. Spørsmålet er kanskje hvordan ditt voldsomme temperament kommer til uttrykk, og om du virkelig ønsker at ditt barn skal ha de samme dårlige vanene som du har.

 

Et eksempel: Hjemme hos oss ble foreldrene mine alltid dønn stille når de var sinte. INGEN viste følelser, ingen snakket om det, og når det til slutt gikk hull på denne boblen var det jo eksplosjonsartet. Det resulterte i at jeg ikke kunne håndtere sinnet mitt. Jeg brukte halve livet på å bite det i meg. Jeg har endret det nå, det krever litt innsats å jobbe målrettet med seg selv, men jeg har gjort det for barnas skyld. Mine barn skal ikke ha denne "arven" med seg.

 

Og til den anonyme som svarte langt nede i tråden her om å bite seg selv m.m. - søk gjerne hjelp. Dette er dine reaksjoner når livet går deg imot, ikke la dette reaksjonsmønsteret bli barnas måte å mestre sinne på.

[Anonym bruker]

jeg KAN bli sinna i nærhet av barnet ja, men det er sjelden....prøver å holde meg rolig, men på mannen kan jeg klikke helt!:S Skal prøve å ta meg enda mere i det og ikke vise sinnet til henne...:S

[Anonym bruker]

Det er ytterst skjeldent jeg skaller eller biter meg selv (uff...hører jo at jeg høres gal ut). Har i forferdelige slitsomme perioder kunnet tatt vesla kraftig opp fra gulvet ol., men ikke i sinne - mer i oppgitthet og fortvilelse. Aldri så hun har fått vondt, men hun har nok reagert på at mamma er streng.

 

Dette er mye av grunnen til snakket om et slikt mestringskurs. Jeg vil ikke være en "sinna mamma". Jeg vil kunne snakke om problemer, kunne telle til ti, være behersket og takle sinne på en voksen måte.

 

Leit å høre om depresjonen din. Håper du er frisk.

Du høres reflektert og god ut - kan ikke tenke meg at datteren din har lidd noen nød.

 

 

[Anonym bruker]

jeg kunne også tenkt meg å ta et slikt kurs, men finnes ikke noe slikt her:S

 

Er _frisk_ nå, men det er jo det sinne da...uff, jeg er redd hun skal ha tatt skade av at jeg har tatt henne litt hardt opp fra gulv og diverse...skammer meg så grusomt!

[Anonym bruker]

Uff. Jeg vet nok hvordan du har det. Skammer meg veldig over denne voldsomheten jeg har utvist noen ganger.

 

Vært inne og lest om noen av disse kursene. Kreves henvisning fra lege, og fant ikke så mye annet enn st. Olav. Jeg bor utenfor Oslo, og kunne tenkt meg noe nærmere.

 

Vært inne på tanken å tatt noen stp. i et emne om sinnemestring om det hadde eksistert. Inbiller meg at noe faglig input kan være til hjelp.

 

Ønsker deg i alle fall all mulig lykke til. Vi får prøve å jobbe med oss selv. Det er nok noe i det anonym over her sa - at barna lærer denne oppførselen av sine foreldre. (Min mor har imidlertid alltid vært kjemperolig, så har nok noe med arv å gjøre - TROR JEG).

 

Igjen - lykke til. Utfra denne lille samtalen er jeg overbevist om at du er et godt menneske!

[Anonym bruker]

Det er ikke usannsynlig at temperamentstyper til en viss grad går i arv. Det som er merkelig, derimot, er at du/dere later til å være så overrasket over at ungene deres strever med regulering av følelsene sine, i samme åndedrag som dere beskriver at ungene er vitne til at dere som foreldre helt tydelig lar følelsene ta fullstendig overhånd!! Biting, slamring med dører og skalling i veggen kan vel knappest sies å skape et trygt og harmonisk oppvekstmiljø, og det hadde vært rart om ikke barna deres ble påvirket! Jeg har forståelse for at man kan gå gjennom tøffe perioder i livet, men når man er forelder har man et ansvar for å ikke la dette gå utover barna. Sinnemestringskurs høres ut som et minimum av hva du/dere burde delta på. Slutt å dytte problemene deres over på barna! Når du blir "skremt" av sinnet til et 10 mnd gammelt barn, kan du jo heller prøve å sette deg inn i hvordan datteren din føler det når mammaen går av hengslene og slamrer med dører etc...