Andre som føler at foreldrene deres bryr seg mindre om deg og dine enn søsknene dine?

[Anonym bruker]

Jeg har to søsken som får utrolig mye hjelp av foreldrene mine.. Barnevakt, oppussing, flytting, alt mulig og hele tiden. Selv får jeg så godt som aldri hjelp til noe som helst..

 

Likevel er det alltid jeg som får kjeft om det er noe.. feks at jeg hjelper til for lite om det er noe som skal gjøres sammen (feks ordne til jul, om vi skal være der den julen) (og jeg hjelper til!). For en tid tilbake skjedde det en ulykke hos oss, som gjorde meg oppskaket og redd. Jeg fortalte moren min om det, men siden den telefonsamtalen har jeg ikke hørt noe som helst fra de. Synes det er så sårende at de ikke kan spørre om det går bra med oss!

 

Er det flere som føler at foreldrene favoriserer søsken over dere?

[Anonym bruker]

Søsteren min føler det, sannheten er at hun får mer hjelp og støtte enn noen. Både praktisk og økonmisk. Dessverre er for for selvopptatt og egoistisk til å se det selv.

[Anonym bruker]

Jeg føler det, dessverre, motsatt. Jeg får masse hjelp og støtte, mens min bror får lite og ingenting. Heldigvis har det ikke skapt splid mellom oss, men det kunne fort gjort det:(

 

Ekkelt med slik forskjellsbehandling. Jeg føler det som veldig ekkelt når familien står på "pinne" for meg (uten at jeg har bedt om det) og knapt nok kommer i bursdagen til min bror.

[Anonym bruker]

Nei, føler ikke det. Mine foreldre er veldig opptatt av at det skal være likt mellom oss søsken. Men jeg tenker at det er forskjellige tider vi trenger hjelp, enten økonomisk eller av praktisk art. Så om mine søsken får mye hjelp i en periode så bryr jeg meg ikke om det. Det blir for smålig.

 

Men i ditt tilfelle HI, dersom du aldri får noen hjelp så er jo det veldig synd. Har du sagt i fra? Kan det være at de tror du ikke vil ha hjelp, og at du er typen som fikser ting selv?

[Anonym bruker]

 

 

Her er det svært stor forskjellsbehandling.

Meg og min eldre søster får lite og ingenting. Mens vår lillesøster er gulljenta.

Hun får i en alder av 22 år, dekt forsikring på bilen, får fremdeles kjøpt 17.mai klær, juleklær, bensin til bilen. Blir kjørt land og strand rundt, om det er natt eller dag. Får bo hjemme når det passer seg.

 

De snakker dritt om storesøster, for at hun ikke lenger bryr seg om de. Vi får en sjelden gang kanskje hver 7-8 mnd, barnevakt hvis det er krise for oss. De spør aldri etter barnabarna og driter vel egentlig en lang marsj i oss alle. Har de ringt oss, føler de at de har gjort plikten sin som foreldre.

 

Er så mektig lei, og har lyst å bare kutte kontakt med de (de bor 5 min unna) Men på den andre siden, skal jeg godta at sånn er de bare, og ikke forvente mer av de???

 

 

[Anonym bruker]

Ja, alle søskenene mine har på ett eller annet tidspunkt "lånt" penger i 20-30 000 klassen, mamma sier de delbetaler tilbake, men jeg tviler sterkt..

 

Det blir alltid forventet at jeg skal klare meg aleine, og i tillegg yte hjelp til dem når de trenger noe, mens søskenene mine ikke har disse kravene på seg.

 

Jeg har tatt det opp flere ganger, mamma sier bere at det har vært "spesielle situasjoner" (to av dem har "lånt" til førerkort, mens jeg som tok lappen først (jeg er ikke eldst) fikk beskjed om at jeg fikk sppare penger om jeg ville ha lappen) som har gjordt at hun har hjelpt søskenene mine økonomisk, og at hun ber meg om hjelp til praktiske ting fordi jeg har så god tid (en av dem bor hjemme i en alder av 30 år og jobber ikke mer enn andre).

[Anonym bruker]

Kjenner nok forskjellsbehandlingen.

For to av mine søsken tilbydte mine foreldre seg å være kasjonist mens meg og en søster til fikk beskjed om skulle vi kjøpe hus så får vi klare oss selv.

(ikke at jeg har noen gang tenkt å spørre dem så den beskjeden kom helt uten at det i hele tatt hadde vært snakket om)

Min ene søster fikk lappen og bil. min bror fikk lappen. vi yngste måtte klare oss selv. Og nei dette kommer ikke av at de hadde mindre penger når det var vår tur de hadde faktisk bedre økonomi.

 

De har spart store summer til mine elsdte søskens barn og ingenting til de barna til oss yngre.

Jeg er 100% alene med barna mine og fikk beskjed at de ikke ville sitte barnevakt for de (var snakk om noen timer en kveld) fordi de ikke orket å holde tritt med små barn lengre. Helt forstålig det men så tilbyr de seg å passe min søsters barn i en hel uke.

Hennes barn er i samme aldersgruppe som mine, vi har begge to barn og min yngste og hennes yngste er født med bare en mnd i mellom.

I tilegg er hennes yngste veldig aktiv i forhold til mine..

Når jeg tok det opp med de så fikk jeg bekjed om at jeg måtte jo skjønne at min søster og mannen trengte en pause, det var jo slitsomt å ha to barn.

Så det var mye mer slitsomt for de som er to å ha 2 barn en det er for meg som er alene med mine to?

 

Uff nei det har vært mye opp gjennom åra, og de få gangene jeg har sagt noe, påpekt forskjells behandlinga får jeg høre at jeg er o så flink jeg klarer meg selv men stakkars xxxxx eller xxxx.

 

Men det sagt det er bare å å prøve å overse og glemme man kan ikke gjøre noe med det alikevel. jeg har ganske liten kontakt med mine foreldre nå fordi jeg nådde et punkt der jeg fikk nok.

men heldigvis har jeg et kjempe godt forhold til 2 av mine 3 søsken. til tross for hvordan foreldrene mine holder på.