Mannen min og jeg er ikke enige om hvor mye barnet skal tåle før vi trøster...

[Anonym bruker]

Litt vanskelig dette her, vi er førstegangsforeldre og må lære dette her ;o) Jenta vår er 8 mnd og krabber rundt i et voldsomt tempo. Av og til velter hun eller stanger hodet i et møbel eller.. ja, listen er jo uendelig på hva sånne små utsetter seg for.

 

Når hun slår seg og gråter tar jeg henne opp med en gang og trøster. Mannen min mener jeg er hysterisk og at hun må tåle å slå seg litt uten å begynne å sutre. Han mener også at hun ikke sutrer så mye når jeg ikke er hjemme og at den utspekulerte lille frøkna gråter litt ekstra fordi hun vet at jeg tar henne opp og trøster. Mens altså mannen min sier til henne at "Du! Det der var ikke så vondt, opp igjen".

 

Uff, er jeg for rask til å ta henne opp? Blir hun bortskjemt av det? Jeg er opptatt av at hun skal forstå at hun kan stole på oss og på at vi er der når hun trenger oss, men nå mener altså mannen min at hun tyner meg.

 

Erfaringer?

[Anonym bruker]

Når de er så små som 8 mnd. så synes jeg det er en selvfølge at man tar dem opp og trøster dem. Jeg er sikkert lik deg der;-)

 

Men de lærer jo fort, så hun har sikkert skjønt at du er "mykere" enn pappa, og sutrer derfor mer overfor deg.

 

Likevel så holder jeg med deg i at du skal fortsette å ta henne opp og trøste når du slår seg. Etterhvert forstår hun at hun må være mer forsiktig, og ser seg kanskje mer for;-)

[Anonym bruker]

Jeg tror mannen din lyver eller har et skjevt syn på situasjonen. En åtte måneder gammel baby tenker ikke så lang. Når hun får vondt tviler jeg sterkt på at hodet er så klart at hun tenker "nå skal jeg lure mamma til å gi meg unødvendig trøst". Men gråt som ikke responderes på vil jo til slutt stilne.

[Anonym bruker]

jeg synes dere skal respektere hverandres måter å trøste på.ikke lag konflikt ut av dette,det er rett og slett unødvendig!

 

men det går an å modifisere litt.du trenger jo ikke å ta henne opp hele tiden.si hun dunker hodet i bordet og begynner å gråte.du så at det ikke var så alvorlig dunk,så da kan du jo gå bort til henne,sette deg ned på huk ved henne og stryke der hun slo seg og si:huff da,slo du deg?det går bra, etc etc.småsnakk litt med henne,vis henne at du er der for henne,at du så at hun slo seg og fikk litt vondt,men ikke nødvendigvis ta henne opp,det kan balle på seg, og til slutt må du gå og bære på henne hele tiden(noe du IKKE vil,trust me!)

 

pappan i huset kan lære seg litt mer empati med datteren og gjøre det samme,gå bort til henne om hun slo seg,ta på henne og trøste henne men ikke nødvendigvis ta henne opp,bare vis henne at dere ser henne og at dere responderer til henne.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er rart at man tror at man kan skjemme bort et barn på 8 måneder, og at man tror at et barn på 8 mnd er utspekulert.

 

Hvordan dere gjør ting som foreldre i løpet av barnets to første leveår har enorm påvirkning på hvordan barnet utvikler seg videre. Hvis du føler jenta di får trygghet av dette fortsetter du selvsagt å gjøre det på denne måten. At barn som er så små føler grunnleggende trygghet er en av de vikigste faktorene i denne alderen.

 

Selvsagt forstår hun at "når jeg gråter så kommer mamma" og kanskje gråter hun derfor lettere når du er i nærheten. Det er et fint tegn på at hun føler at mamma ivaretar henne og reagerer på hennes signaler.

 

Stol på dine egne instinkter og følelser. At barn hele tiden skal bli "bortskjemte" av omsorg og kjærlighet er gammeldagse tanker og selvsagt bare tull.

[Anonym bruker]

Når man er 8 mnd skal man trøstes når man slår seg. Hadde hun vært 8 år, hadde situasjonen vært en annen. hun er fremdeles en BABY!

[Anonym bruker]

Her er jeg faktisk enig med mannen din. En unge på 8 mnd forstår mye mer enn det vi tror.

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar. Jeg skal vise mannen min denne tråden når han kommer hjem ) Jeg likte ideen om å komme til henne når hun gråter og stryke på henne der hun er istedet for å ta henne opp.

 

Jeg hører jo også på gråten hennes når hun virkelig har slått seg og når hun bare har hatt en litt ubehagelig kræsj inn i et bord.

Tror vi skal prøve det!

 

HI

[1+1=3<3]

Jo mer hysterisk foreldrene blir jo mer hysterisk blir barna.

Jeg tror dere burde finne ut en mellomting egentlig.

F.eks hvis babyen slår seg kan du du gå bort til den eller ta den opp og si det gikk så braa! i en litt positiv og morsom tone, mens du smiler.

For da skjønner barnet at nei, det var ikke så ille.

 

Tror at det værste for de er at de skvetter når de faller osv. Så hvis du ser at det ikke er så ille så kan du vise at du så at h*n slo seg, men "spøke" det litt bort.

 

Jeg har ei jente på nesten 3 mnd. og en gang var jeg litt uheldig og mista en flaske med såpe på henne i vannet. Både jeg og frøkna skvatt, jeg så på henne at hun var på vei til og begynne og skrike litt.

Men så sa jeg i en blid tone mens jeg smilte: "næmmen, hvor kom den fra?!" Da smilte hun som en sol og alt var glemt.

Så tror det mye psykisk også dette her:)

[Anonym bruker]

Jeg har veldig god erfaring med å trøste på stedet der det skjedde i steden for å ta ungen opp, men jeg har fått enda mer ut av å avvente litt før jeg gjør noe som helst.

 

La henne få noen sekunder før du lar henne skjønne at mamma har sett at du slo deg og kommer til å trøste deg. Etterhvert lar du denne tiden bli lengre, sånn at hun lærer seg å kjenne etter om det faktisk gjorde vondt eller om det er greit å bare komme seg opp igjen.

 

Hos oss praktiserer vi også mye avledning og positive vinklinger som avdramatiserer situasjonen, likt det hun over her beskriver.

 

Typisk mamma-pappa-diskusjon det der - mannfolka vil gjerne ha tøffe, herda unger ;-)

[Anonym bruker]

Jenten min på 8 måneder slår seg ikke så mye, er du ikke i samme rom og følger med henne?? Høres ut som du må skjerpe deg!

 

Men når hun slår seg (svært sjelden) så trøster jeg selvsagt!!

[Anonym bruker]

Jeg ville nok ha holdt meg til å ta opp barnet for å trøste de gangene man hører at barnet har slått seg skikkelig, men ikke hvis det dunker forsiktig borti bordbenet e.l. Da ville jeg gjort som andre har foreslått; å gått bort til barnet, trøstet med å stryke på, og si noen trøstende ord om: Huff da, slo du deg? Det går så bra, mamma blåser på nå, så blir det bedre. Og samtidig prøve å være litt positiv til at "dette går bra". Men ta på barnet og vis omsorg på den måten kan erstatte å ta opp barnet hele tiden, det kan fort bli en uting.

 

Vi har iallefall gjort det slik, og vi har fått en tøff gutt som ikke griner om han snubler eller slår seg bittelitt, men kanskje ler av det selv når vi smiler til han. Slår han seg skikkelig så får han selvfølgelig masse kos og tas opp i armen og får ekstra trøst på den måten. Vi blåser alltid på, og psykologisk sett så funker det veldig godt:-)

[Anonym bruker]

Jenten min på 8 måneder slår seg ikke så mye, er du ikke i samme rom og følger med henne?? Høres ut som du må skjerpe deg!

 

Men når hun slår seg (svært sjelden) så trøster jeg selvsagt!!

[Anonym bruker]

Herregud, rull inn 13:16. I den alderen er det ikke mer enn 2 sek med øynene bort fra barnet som gjør at de kan slå seg, selv om man er i samme rom. Man kan ikke holde øynene på ungen hele tida, da gjør man jo ikke annet. DET er iallefall ikke sunt heller...Men...folk får gjøre som de vil, synes bare ikke at man bør gni det inn til de som evt. gjør det annerledes enn deg selv. For DA er det på tide å skjerpe seg.

[Anonym bruker]

Jeg løfter og holder 4-åringen min også når han slår seg og får vondt. Såklart skal man trøste en baby.....

[Anonym bruker]

Barn skal ikke "tåle", de skal trøstes!

Det er mens de er små de skal få dekket sitt behov for trøst, slik at de som voksne er trygge og solide nok til å tåle en trøkk. Mennesker som ikke har fått fylt sitt behov for trøst som små, vil alltid være usikre og ha behov for trøst. De blir ikke voksne på det området.

Dette er det enormt viktig at foreldre forstår!

Det er din jobb som mor å trøste ditt barn.

Til slutt er det nok for barnet å bare få en liten klem av mamma eller pappa og så er alt i orden igjen. Du får et trygt og glad barn.

Et barn som ikke får nok trøst og oppmerksomhet, er det barnet som gråter og maser ustanselig.

[Anonym bruker]

Hvis man sier: "Opp igjen" med en lyst stemme og er smilende så glemmer barnet fort hva som har skjedd. Men hvis det ikke hjelper, så er det nok på tide med litt tøst:) I hvert fall er det sånn her.

[Anonym bruker]

Min eldste slo seg heller ikke så mye, var jo i samme rom og fulgte med.

Men, fant ut at det er veldig enkelt med ett barn. Nå fikk vi tvillinger og en får ikke vært med på alt som kan skje.

 

De gangene en av barna kræsjer i noe uten at de slår seg direkte sier jeg at det går bra. Ofte kommer da bare gjeipen før alt er ok igjen.

Slår de seg tar jeg barnet opp og trøster.

[Anonym bruker]

Jeg synes ofte vi kan lære noe av dyra når det gjelder barneoppdragelse.

 

En episode med min avlshoppe (god mor) og hennes en til to uker gamle føll.

 

Vi var ute på vår første leietur i skogen, og plutselig var det glatt og følle-bølle gled og datt på rompa på et lite steinparti.

 

Hun skrek i forbauselse, smerte og følte seg urettferdig behandlet (aldri kjent smerte før, stakkars).

 

Mora hennes rørte ikke på et øre, men stod stille og ventet til dattra kom seg på beina ved egen hjelp. Føllet stakk selvfølgelig nesa bort under mor for å få trøst i puppen, men det var ikke aktuelt. DA gikk mor videre. Føllet ble frustrert og la på ørene og slo med bakbeina, men det hjalp ikke.

 

Litt lengre inne i skogen stoppet mor og lot henne suge.

 

JEG lærte meg i alle fall en hel del av den episoden, og det tror jeg mange andre kunne også.

 

Målet er jo at barna skal bli selvstendige og selvhjulpne, er det ikke? I naturen er det nødvendig for å overleve.

[Anonym bruker]

Interessant 13.32. Jeg bare lurer på om det er noen nyanser som forsvinner her? Hvis barnet ikke reelt slår seg, men kommer inn i en vane med å gråte for det minste uhell, er det da også viktig å trøste? Kan behov for trøst som du beskriver det, også oppnås gjennom vanlig kos? Jeg kjenner noen voksne som er sånn som du beskriver, det var derfor jeg kom til å undre...

[Anonym bruker]

Ehhh... litt drøy sammenlikning, vel? Vi mennesker lever ikke SÅ i ett med naturen lenger ;-)

[Anonym bruker]

13.41 her

Synes ikke sammenligningen er drøy. Hoppa viste at hun trøstet ungen sin, men ikke på ungens premisser. Hun lot henne prøve å takle selv, men hadde forståelse for at det kan bli for mye for et lite frø når verden går imot.

 

Ikke overbeskyttende, men hun var heller ikke stenhard. Synes hun hadde en fin balanse i oppdragelsen sin, som mange kan lære noe av. Og små barn er faktisk nærmere naturen enn vi voksne er.

 

Og bare så det er sagt: Maken til harmonisk hest som det føllet vokste opp til ser man sjelden.