Hva gjør man? Lei meg

[Anonym bruker]

Hva gjør man når man er har to barn med en mann som er verdens beste og mest oppofrende pappa, verdens snilleste og som hjelper til med det meste hjemme, MEN som man er veldig forskjellig fra, han sier minimalt, vi har ingenting å prate om, vi har ettehvert blitt veldig forskjellige, vært sammen i 11 år, siden jeg var 18, han 27, jeg har forandret med veldig i løpet av de 11 årene vi har vært sammen (bl.a tatt 5-årig høyskoleutdanning, han har bare videregående mekaniske fag). Jeg ser at jeg gjorde et feil valg for 11 år siden, burde jo aldri fått barn med han, men hva visste jeg, ung som jeg var. På en annen side hadde jeg ikke da hatt de fantastiske barna mine som har en far de forguder. Vi har som sagt ingenting å snakke om, jeg kan si noe, han svarer med enstavelses ord. Starter han en samtale er det om noe bilgreier.... Eller vi snakker om barna våre, og hvordan hverdagen skal gå opp. Vi samarbeider bra, har flotte harmoniske barn, men.... ÅÅÅÅÅÅ, noen som skjønner meg? Har lyst å hyle, tårene renner her jeg sitter.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt, og dere er nok ikke alene om å vokse fra hverandre. Det er overraskende mange som har det som grunn når forholdet ryker når barna er "voksne".

 

Jeg har selv høyere utdannig og min mann det samme - og jeg tenker med meg selv at jeg ikke kunne vært sammen en uten utdannelse. Men dette har jo egentlig ikke så mye å si, for utdannelsene kan jo være innenfor vidt forskjellig felt, og man deler dermed ikke nødvendigvis noen flere interesser....

 

 

Kanskje dere kan finne noen felles hobbyer/interesser som ikke dreier seg om barna?

[Anonym bruker]

Jeg kan egentlig ikke se hvorfor det at du har høyere utdannelse enn han skal ha noe å si..

Dere fant jo hverandre FØR du tok utdannelsen..

Så i deres tilfelle ser jeg det som meningsløst å nevne forskjellen i utdannelse, for hvis det er noe som skurrer i dette forholdet så er det ikke det iallefall. .

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle ikke forskjell i utdanning ha noe å si?

Jeg vil si det så sterkt som at SELVSAGT kan det spille inn!

 

I utgangspuktet er det ingen av oss som er helt den samme 11 år etter. Vi utvikler oss jo videre etter å ha møtt på forskjellige hindringer, fått nye impulser og erfaring. Og kanskje spesielt hvis vi som par ferdes i ulike miljøer.

 

Har man tatt utdanning i fem år, så er det soleklart at man påvirkes av det man lærer og de menneskene man omgås. Kanskje gjør dette nye miljøet at mann blir opptatt av andre samtaleemner - emner som partneren ikke har det samme forholdet til ettersom han/hun ikke er en del av samme miljø.

 

Jeg synes ikke man skal ta det for gitt at bare fordi man fant hverandre for 11 år siden, så vil man alltid ha samme gnisten. Skal man lykkes i et livslangt forhold må man "finne hverandre" igjen og igjen.

Og for min del består i alle fall det i å engasjere meg i hans liv - VISE interesse for han rett og slett.

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Noe burde dere da ha felles som har holdt dere sammen.

Å skylde på utdanningen din ene og alene for deres problemer er bare søkt..

[Anonym bruker]

Jeg som har svart over her er ikke HI, bare så det er sagt.

 

Jeg kan for øvrig ikke se at hun legger hele skylden på utdanninga si (hun nevner det bare som et eksempel på at de er blitt forskjellige). Men JEG (derimot) mener utdanning er et vesentlig bidrag til at folk utvikler seg i ulike retninger.

 

Det er jo dessuten mulig de bare har holdt sammen alle disse årene pga barna... Det er nok en del som gjør det.

 

anonym 13:52

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke på det som et stort problem. Selv så har prater jo vi greit sammen, men er ofte vi ikke trenger å si så mye til hverandre.

 

Jeg er veldig pratsom men snakker så mye med veninner osv at jeg liksom ikke føler noe behov for å ha lange samtaler med min kjære, kanskje det kan hjelpe? At du får pratet om ting/emner du liker å snakke om sammen med andre som interesserer seg for det samme?

 

Det med å finne en felles hobby er jo også lurt.

 

Vi har holdt på med oppussing og da blir jo det samtaleemnet veldig fort.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner også Hi godt ang dette med utdanning - uten at jeg oppfatter at det er hennes hovedpoeng.

Jeg har laang utdannelse, og setter enormt stor pris på at min mann også har det - fordi vi kan diskutere, reflektere og samtale om det meste, og jeg synes ofte mange som har høyere utdannelse kan være bedre på nettopp spesielt refleksjon - vise forståelse for ulike perspektiver etc etc

Kall meg en snobb- det bryr meg lite:)

 

Men Hi: jeg ville tenkt meg grundig om likevel - for hans farskvaliteter høres jo fantastiske ut - og du må vel vurdere i hvilken grad du kan bli lykkelig dersom du begynner å føle at du setter deg selv over barnas nærhet til far? Gikk det i hvertfall an å prøve å se ting fra litt ulike perspektiver - at dere prøvde å finne noen felles ting/et felles prosjekt /hobby etc som dere kan enes om - bygge fellesskap?

 

Jeg og mannen splittet opp for mange år siden - men ble sammen igjen etter at jeg egentlgi hadde fått tenkt meg om. Vi hadde ikke barn den gangen - men jeg tror vel at jeg innså at han ikke kan være "mitt alt" - altså han kan ikke gi meg respons på alle mine krav, spørsmål og initiativ - men da kan jeg heller gå til venner for det! Men alt det andre han er - holder i massevis - og jeg respekterer ham nettopp også fordi han er ganske ulik fra meg.

Vi utfyller hverandre godt - også overfor barnet (snart barna:)) - og jeg ser i dag verdier hos ham som jeg setter veldig høyt - som jeg kanskje irriterte meg over rett før det ble slutt mellom oss. Der jeg er impulsiv er han stødig, trygg - og der jeg er hissig og snakkesalig må han tenke seg godt om:)

 

Vi har vært sammen i 12 år nå - og jeg vet ikke om det jeg forteller her er noe relevant for deg i det hele tatt - men..vel, da jeg leste innlegget ditt fikk jeg lyst til å fortelle deg om mine erfaringer. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt! Vi har vært sammen i 13 år - siden jeg var 14. Jeg har tatt utdannelse og gjort mine ting, han har jobbet og gjort sine ting. Vi har ikke mye til felles lenger, bortsett fra vårt felles barn. Han er en god pappa og er snill - men føler også at jeg gjorde et feil valg. Hva kan jeg gjøre? Jeg vil ikke at barnet vårt skal vokse opp i to hjem, ustabilitet og gå gjennom en skilsmisse. Men skal jeg "holde" ut for å gi barnet mitt et stabilt hjem? Ikke vet jeg.. akkurat nå velger jeg det siste.